Svar på Spørsmål nr 1128 fra stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes

Det vises til brev fra Stortingets president datert vedlagt spørsmål fra stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes.

Spørsmål:
Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til skriftlig besvarelse til finansministeren:

I svar til mitt spørsmål 12.2 skriver finansministeren følgende, uten å forklare resonnementet: «Om Norges Bank alternativt hadde skaffet til veie kroner ved å låne fra publikum – i stedet for å selge valuta til publikum – har ingen betydning for kronekursen eller for virkningene av finanspolitikken.»
Kan statsråden forklare hvorfor det ikke har noen betydning for kronekursen om man unnlater å kjøpe kroner for å dekke det oljekorrigerte underskuddet, samt hvilke antakelser som ligger til grunn for denne konklusjonen?

 Begrunnelse:
I en forskningsartikkel i Journal of Post Keynesian Economics 20. desember 2018, «Paradox of plenty: Norway’s macroeconomic policy dilemmas during the oil price crash, 2014-15”, av Sashi Sivramkrishna hevdes det blant annet at:

“Norway’s decision to instead adhere to the fiscal rule gives rise to several interesting macroeconomic dilemmas; rather than enabling the use of fiscal policy as the primary countercyclical policy tool, it not only constrains the quantum of fiscal spending but adversely affects the foreign exchange rate thereby transferring the onus onto monetary policy to stabilize the economy.” (s. 6)

Kort sagt hevdes det at bruk av oljepenger (veksling av valuta til kroner) har en negativ virkning på kronekursen. Artikkelen argumenterer videre for at et alternativt scenario, der økt pengebruk over statsbudsjettet motsvares med salg av obligasjoner fra Norges Bank (eller eventuelt økte skatter), ikke vil ha den samme effekten på kronekursen – og for den del også gi økt fleksibilitet i finanspolitikken.

“By running fiscal deficits, “funded” by issuance of national government debt, it would have also allowed the domestic private sector to increase its net financial asset accumulation outside the private sector and/or the foreign sector while pursuing their deleveraging goals. In other words, the policy space available to Norway could have extended […]” (s. 21)

Svar:
Jeg viser til mitt svar til representanten Fylkesnes av 19. februar 2020. Representanten gjentar sitt spørsmål om konsekvensene av ulike måter å finansiere en offentlig utgiftsøkning.

Når bruken av oljepenger i statsbudsjettet øker, innebærer det enten at det offentlige beslaglegger mer av samfunnets ressurser eller økt kjøpekraft for privat sektor gjennom skattelettelser. Det vil kreve økte ressurser til offentlig/skjermet sektor, som helt eller delvis vil komme fra konkurranseutsatt sektor. Den reelle kronekursen vil da appresiere slik at konkurranseutsatt virksomhet fortrenges. Denne virkningen av finanspolitikken vil gjelde tilsvarende i Norge hvor staten kan trekke på Statens pensjonsfond utland, som i andre land hvor staten må lånefinansiere sine underskudd.

Skulle de økte utgiftene derimot finansieres med økte skatter, som har en inndragende effekt, er det er grunn til å tro at kronestyrkingen blir vesentlig mindre. Det vil være det samme som en mindre økning i oljepengebruken og en mindre svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen, dvs. en mindre styrking av den reelle kronekursen.

For øvrig vedtok Stortinget nylig i lov om Statens pensjonsfond at «Staten skal ikke lånefinansiere utgifter på statsbudsjettet så lenge det er midler i Statens pensjonsfond utland». Et gjeldsopptak slik representanten foreslår, ville være i brudd med loven.

Med hilsen

Jan Tore Sanner