Tale til Statsforvalteren i Vestland: Kommunene møter staten 2023 – Solstrand

Kjære alle sammen,

Kjære ordførere og kommuneledere i Vestland fylke og alle andre som er til stede.

Takk for invitasjon,

Det er godt å møtes i disse flotte omgivelsene.

På Solstrand er det alltid en behagelig atmosfære

- nær sagt uansett hvor mye det stormer i verden ellers.

Det ligger vel litt i navnet også

Sol og strand.

Det er to elementer vi vestlendinger vet å sette ekstra pris på.

Noen av dere vet kanskje også at stedet ble bygget i 1896 av Christian Michelsen. (Norges første statsminister)

Hans visjon var at bergenske kjøpmenn her skulle få et sted å «hente kraft til sin store gjerning i Bergen by».

Og det kan vel også være treffende for dagens samling.

I alle fall om vi utvider nedslagsfeltet til hele Vestland.

Programmet viser i klartekst hvor mange store og viktige ansvarsområder kommunene har.

Og ett av de ansvarene har vært særlig fremtredende de siste 11 månedene.

Nemlig det å sikre trygghet og beskyttelse for alle de som kommer til landet vårt på flukt fra forfølgelse og krig.

Akkurat nå er dette en av de viktigste samfunnsoppgavene vi må løse.

(Det er i sannhet en gedigen gjerning)

**

24. februar i 2022 står som et vannskille i europeisk historie.

Slik også frigjøringen i 1945 og Berlin-murens fall markerer viktige tidsskiller i historiebøkene,

ble også denne datoen slutten på en epoke.

Dette var dagen den europeiske freden ble knust av Putins styrker.

Vi husker tydelig de første bildene fra Ukraina,

med eksplosjoner flere steder i landet og folk som stimlet sammen på metrostasjoner i Kiev.

De lange køene av folk som ville komme seg bort og vekk.

Og fordømmelser som tikket inn fra hele verden.

Det var en trist dag, men også en dag for sjokk og vantro. Frykt og sinne.

En fundamental barriere var brutt.

Russlands invasjon av Ukraina hadde på nytt brakt en aggressiv angrepskrig inn på det europeiske kontinent.

Krig var igjen et faktum i vår del av verden.

Det var et brått og dramatisk vendepunkt som påvirket hele verdensbildet umiddelbart.

Også den norske regjeringen ble stilt overfor vanskelige dilemmaer, som man ikke må forholde seg til i fredstid.

Et spørsmål som raskt meldte seg, var behovet for å sende våpen til Ukraina.

Den 28. februar kunngjorde vi at Norge ville sende våpen.

Det var et brudd med en politikk vi hadde ført i 60 år.

Om at Norge ikke sender våpen til land i krig.

Vi kunne ganske enkelt ikke sitte stille og se på at Russland gikk til angrep på et fredelig naboland.

Siden har vi stilt opp med støtte på bred front.

Økonomisk, militært og humanitært.

Med helsehjelp og medisinsk utstyr.

Norge var tidlig ute med å ta imot sårede soldater fra Ukraina til medisinsk evakuering og behandling på norske sykehus.

Samlet sett har støtten vært betydelig.

Det skulle da også bare mangle.

Det er også i vår egen interesse å bidra til å hjelpe.

I tillegg til de tap og lidelser som påføres det ukrainske folk, har Russlands krig skapt ringvirkninger for hele verdensbildet,

For sikkerhetspolitikken, for handel og økonomi.

Og som alle vet – for den globale energiforsyningen.

Høsten 2021 begynte norske strømpriser å stige til nivåer som var over normalen.

Analysene fortalte oss at en av hoveddriverne var mangel på gass i Europa.

Det var Russland som hadde begynt nedtappingen av europeiske gassreserver.

På det tidspunktet ante vi ikke at dette var en del av en større plan. Putins krig kjempes ikke bare i skyttergravene av unge soldater.

Det er en informasjonskrig.

En energikrig.

Hans mål er et destabilisert Europa, og strømprisene er et av våpnene han bruker.

*

Sist, men ikke minst har krigen ført til at Europa står oppe i den største massefluktsituasjonen siden andre verdenskrig.

Både krigen og energikrisen den har ført med seg

har også konsekvenser langt utover Europas grenser.

Utviklingsland er rammet særlig hardt.

I dag står milliarder av mennesker overfor den største levekostnadskrisen på en generasjon.

Også her hjemme merkes høye strømregninger og økte priser.

Presset på de sosiale tjenestene er større enn vanlig,

det er mange som sliter med økonomien.

Men det må ikke ta oppmerksomhet bort fra den støtten vi skal og må yte til det ukrainske folk.

Deres vinter er kaldere enn vår.

Vi må også være veldig klar over at det har en enda høyere pris om vi lar Putin vinne fram i Ukraina.

Det er ikke et alternativ.

Ukrainas kamp for frihet og selvstendighet er også vår kamp.

Det er også våre verdier som står på spill.

Derfor er mobiliseringen fra hele den vestlige verden mot Russland så stor og unison.

Og derfor er også Norges forpliktelser helt soleklare.

Så lenge denne krigen pågår, skal vi fortsette å hjelpe våre venner i Ukraina – med nødhjelp og hjelp til å forsvare seg.

Vi skal fortsette å bidra med våpen og opplæring, penger og materiell.

Ikke minst skal vi gi beskyttelse til de som er drevet fra hjemmene sine, og ankommer Norges grenser som flyktninger.

Det er det siste jeg skal snakke mest om her i dag,

som ansvarlig statsråd for bosetting og integrering.

**

I 2022 har Norge stått overfor en historisk høy ankomst av flyktninger til landet.

Jeg er glad for å kunne si at vi sammen har løst denne oppgaven veldig bra.

Ikke minst takket være en fantastisk innsats fra alle landets kommuner, fra IMDI og UDI.

Og fra hele kjeden som jobber med mottak og bosetting.

I løpet av 2022, har norske kommuner bosatt over 31 000 flyktninger.

Regner vi med de som er klare for å bli bosatt og har avtale med en kommune, er tallet over 35 000.

Det er som dere vet rekordhøyt.

Aldri før har Norge tatt imot og bosatt så mange flyktninger som i 2022.

Og bosettingen skjer i et høyere tempo enn noensinne.

Jeg er stolt av å si at alle 356 kommuner i Norge bidrar med stor glede til dette krafttaket.

Det gjelder selvsagt også dere i Vestland,

som har bosatt over 3 500 flyktninger til sammen.

Det er 3 500 enkeltmennesker som er blitt innlosjert, møtt og ivaretatt rundt omkring i fylkets 43 små og store kommuner.

Jeg er full av respekt for innsatsen som gjøres i alle ledd.

Ikke minst av alle de som jobber med det konkrete bosettings- og integreringsarbeidet ute i kommunene.

De som er ute på flyplassen og møter folk ansikt til ansikt på dag én.

De som har skaffet og møblert boliger, og gjort alt klart.

Sånn at mennesker i en svært sårbar situasjon kan føle seg hjemme og være trygge.

De som tilbyr et lyttende øre og en åpen dør,

og hjelp til alle praktiske utfordringer som følger med å komme i gang med livet i et nytt land.

Dette er store gjerninger – i ordets aller beste forstand.

**

Store og gode gjerninger gjøres hver eneste dag, i alle kommuner.

Og jeg kunne derfor ha sagt «ingen nevnt, ingen glemt».

Men jeg vil trekke fram én kommune likevel, som vi allerede har gitt både heder og ære.

Da de ble kåret til vinner av bosettings- og integreringsprisen i 2022.

Så gratulerer igjen til Kinn kommune – som åpenbart kan sine saker godt.

Kommunen har ifølge juryen utmerket seg som særlig innovativ og med et stort hjerte og engasjement for integrering.

I juryens begrunnelse ble det særlig lagt vekt på kommunens evne til å se bosetting i sammenheng med arbeidsmarkedet og utdanningstilbudet lokalt.

I samarbeid med lokalt næringsliv har de blant annet klart å hjelpe flere flyktninger med svake norskkunnskaper og lite medbrakt kompetanse inn i arbeid.

Og vi vet hvor viktig arbeidstilknytning er for å lykkes med integrering over tid.

Regjeringen er derfor helt tydelig på at et av våre viktigste mål med integreringspolitikken er å hjelpe flere ut i arbeid.

I Kinn har de lykkes blant annet ved å tilpasse kvalifiseringstilbudet til den enkeltes bakgrunn og kompetanse.

Det kan høres selvfølgelig ut, men det skal gjennomføres.

Med både fingerspissfølelse og en god porsjon kløkt.

**

Så Kinn imponerer,

(Personlig hilsen til Ola Teigen?)

men jeg vet at det jobbes veldig bra over hele fylket.

Det har jeg sett flere gode eksempler på det siste året.

Blant annet under et besøk i Bergen for halvannen uke siden.

Jeg var så heldig å bli invitert med på en markering av ukrainsk jul i regi av Den ukrainske forening i Bergen og Hordaland.

Det var en dag som gjorde sterkt inntrykk.

Ikke minst på grunn av menneskene jeg møtte.

Med sitt smittende humør, sitt samhold og sin store gjestfrihet.

Og den inderlige sang- og dansegleden de viste.

Jeg satt igjen med en stor klump i halsen,

Men også med forsterket tro på de prinsippene vi har i norsk integreringsarbeid.

Der vi vektlegger så sterkt at flyktninger raskt må få mulighet til å leve så vanlige liv som mulig.

Det tror jeg er helt avgjørende, for både trivsel og helse. Og for muligheten til å bli integrert i et nytt samfunn.

Under besøket fikk jeg også møte og høre historiene til tre familier som kom til Norge i løpet av 2022.

En av de jeg husker ekstra godt, var bestefaren Jurij i storfamilien Kovaljuk.

Han er 63 år og manuellterapeut.

Og bidrar allerede betydelig i det norske samfunn.

Ikke bare har han fått seg jobb på Betanien sykehus,

men han jobber også frivillig på Bergen kommunes fritids- og støttesenter for ukrainere i Fyllingsdalen på ettermiddagene.

Der tilbyr han sine behandlinger gratis.

Så Jurij imponerte meg.

Og jeg vet at det er mange som ham, som både ønsker og er fullt kapable til å gå rett ut i norsk arbeidsliv og bidra.

Det er en stor ressurs, som vi skal være veldig glade for.

Norsk arbeidsliv trenger påfyll i mange næringer.

Arbeid er også en nøkkel for integrering. 

Det gjelder ikke bare for flyktninger, men for oss alle.

Ikke bare får man noe meningsfullt å gjøre,

en kilde til økonomisk selvstendighet og selvrespekt.

Arbeid er viktig for psykisk helse, og å føle at en er til nytte for noen andre enn seg selv. Å erfare at man har noe å bidra med.

Gjennom arbeid får en også sosial tilhørighet og lærer språket.

Man får en daglig sosialisering, og mange får noen av sine beste venner gjennom jobben.

Så arbeid er viktig og et mål i seg selv for alle som kan klare å oppnå det.

Men ikke alle kan komme like raskt ut i arbeid som Jurij.

Mange trenger kvalifisering – som jeg skal komme tilbake til.

Og vi må regne med at det vil gå litt tid for en del av de som kommer, før de er aktuelle for arbeidslivet.

Og nettopp derfor må jeg også få skryte litt av fritids- og støttesenteret som Jurij jobber frivillig for ved siden av jobben.

De fortjener honnør for måten de driver på.

Ved å fokusere på ressursene flyktningene har med seg, vel så mye som hva de eventuelt måtte «mangle» av kompetanse, har de satt sammen et rikt dagtilbud.

Der flyktningene selv inviteres til å bidra med noe innenfor sitt fag- eller interessefelt.

Senteret har nå 40 frivillige som bidrar med alt fra gratisbutikk og malekurs til massasje, trening, hårklipp eller språkkafe.

De har også et tett og godt samarbeid med andre lokale organisasjoner, som frivillighetssentralen og Bymisjonen.

Det er et godt eksempel på hvordan kommunale og frivillige krefter over hele landet forenes i arbeidet for en god mottakelse og integrering av ukrainske flyktninger i Norge.

**

Jeg har snakket mye og varmt både her og andre steder om innsatsen i 2022.

Nå står vi ved starten av et nytt år, og jeg må mane til fortsatt innsats.

For vi vet at vi ikke kan hvile med det første.

Vi vet at det kommer til å bli krevende også i år.

Det ekstraordinære behovet vil mest sannsynlig holde fram,

og regjeringen planlegger nå for at de fleste av de som fikk midlertidig beskyttelse i 2022, blir værende også i 2023.

Samtidig som vi vet at mange nye flyktninger skal komme.

Anslagene tilsier et like stort volum som i 2022, men dette kan endre seg.

Vi må være forberedt på ulike scenarioer i året som kommer.

I slutten av november ble landets kommuner anmodet om å bosette til sammen 35 000 flyktninger i 2023.

Kommunene har frist ut januar til å svare på anmodningen.

Det er tidlig å si noe endelig, men svarene som er kommet til nå er svært lovende.

Ved årsskiftet hadde 62 kommuner svart.

Mer enn tre av fire har sagt at de kan ta imot like mange eller flere flyktninger enn anmodet.
Det er svært gledelig!

Og det minner meg igjen på den solidariske, rause og sporty innstillingen som mange kommuner viste helt fra starten i fjor.

For eksempel husker jeg Ullensvang kommune, med ordfører Roald Aga Haug.

Dere var så ivrige etter å komme i gang. Dere hadde boliger klare, og var utålmodige etter å få ukrainere på plass.

Det er en innstilling som har gjort inntrykk på meg, og som jeg vet at også gjelder i mange andre kommuner.

Jeg oppfordrer selvsagt alle til å fatte vedtak i tråd med anmodningen også i 2023,

og om noen kan ta imot flere er det kjærkomment.

Samtidig vil jeg understreke at regjeringen vet svært godt at noen kommuner begynner å oppleve kapasitetsutfordringer.

Vi vet at situasjonen er en annen enn den var for ett år siden, fordi vi ikke akkurat begynner med blanke ark.

Det er særlig kapasitet på egnede boliger som bekymrer, og dere skal vite at regjeringen tar dette på høyeste alvor.

Vi vet at det vil være flere og andre utfordringer i 2023, og vi jobber med å finne gode løsninger.

Én utfordring vi er godt kjent med fra flyktningenes ståsted,

er målrettet, språklig tilrettelagt og lett tilgjengelig informasjon fra offentlige myndigheter.

Det gjelder både fra statlige og kommunale virksomheter.

Dette er også en erfaring vi har med oss fra pandemien.

IMDi har derfor fått i oppdrag fra departementet å lage en veileder om hvordan offentlig sektor kan nå bedre ut med informasjon til innvandrere.

Denne vil bli publisert på IMDis nettsider med det første, og distribueres bredt.

Jeg vil sterkt oppfordre alle til å ta den i bruk!

Jeg må samtidig få berømme dere i kommunene for stor innovasjonskraft og en løsningsorientert holdning i denne krevende situasjonen.

Mange har tenkt nytt om både bolig, transport og andre tjenester.

Og jeg kan opplyse om at departementet gjerne tar imot alle tips til gode løsninger.

De kan sendes på epost til «innspill@aid.dep.no».

Alt vil bli lest og tatt med i det videre arbeidet.

**

Vi i departementet har også tenkt nytt ved å gjøre tilpasninger i regelverket,

blant annet for at flere skal komme raskt ut i arbeid.

Forrige uke sendte vi på høring forslag om å videreføre de midlertidige reglene i lovverket til 1. juli 2024.

Det er primært en videreføring, men vi foreslår også enkelte tilpasninger i integreringsregelverket for å understøtte målene om rask bosetting og god integrering.

Blant annet at retten til kompetansekartlegging endres til en plikt for deltakere i introduksjonsprogrammet.

Dette for å bidra til at flere kommer raskt ut i arbeid.

I tillegg foreslår vi en midlertidig endring i husleieloven,

som skal gjøre det mulig å inngå kortere leieavtaler for fritidsboliger som midlertidig tas i bruk som boliger.

Dette som en støtte til det videre arbeidet med bosetting.

Ankomst av et høyt antall flyktninger i 2023 vil også kunne gjøre det nødvendig å se på alternative måter å organisere legetjenestene til denne gruppen.

Flere har påpekt at fastlegeordningen allerede er under press.

Vi ønsker derfor innspill til om det bør gis hjemmel i pasient- og brukerettighetsloven til å gjøre unntak fra retten til å stå på liste hos en fastlege.

Flere av de midlertidige reglene er ennå ikke tatt i bruk.

Vi har dermed rom for å gjøre flere tilpasninger i forskrift om det blir behov for det.

Regjeringen vil i lys av utviklingen fremover vurdere om det er behov for andre midlertidige regler og tiltak enn dem som er på høring nå.

Jeg ønsker deres vurdering av den samlede belastningen for kommunene og om de midlertidige reglene som foreslås vil være tilstrekkelige til å håndtere høye ankomster i 2023.

Vi er beredt på å foreslå ytterligere endringer for Stortinget om det blir nødvendig.

For det viktigste å ta med seg fra meg i dag,

Det er at jobben med å ta imot og bosette flyktninger på en god og human måte – den står vi fjellstøtt i så lenge det kreves.

Denne oppgaven skal vi løse sammen.

**

Og så til det andre som er nøkkel for god integrering, nemlig arbeid.

For regjeringen går det en rød tråd gjennom hele integreringsfeltet, som handler om arbeid.

Fordi veien til et best mulig liv, til økonomisk frihet og selvstendighet, den går for de fleste via lønnet arbeid.

Det var derfor helt på sin plass at vi fikk tilbake integreringspolitikken til departementet der det hører hjemme.

I arbeidsdepartementet, så klart.

Det gir en veldig riktig tilnærming og helhet i integreringsarbeidet.

Mitt ønske er at flere skal få oppleve det samme som Jurij (som

jeg traff på ukrainsk julefeiring).

Nemlig å komme seg ut i det norske arbeidslivet.

Så er det kanskje noen som lurer på – hvor mange kommer i jobb?

Vi får månedlig rapportering fra NAV og IMDi om kvalifisering og arbeidsdeltakelse blant fordrevne fra Ukraina.

Per desember har omtrent 1800 av ukrainere som er kommet til landet på grunn av krigen fått jobb i Norge siden utgangen av mars.

Vi har ikke dette tallet på fylkesnivå, men en del av disse jobber helt sikkert også her i Vestland.

Noen er kanskje på jobb i deres kommune akkurat nå, og noen har dere kanskje blitt kjent med eller kolleger med.

Så er det viktig for meg å minne dere om at de som kommer hit nå flykter fra krig.

De har fått livene sine revet vekk fra seg.

Mange er kvinner og barn.

Det er ikke sesongarbeidere som kommer.

Men vi har lovet dem at de ikke skal måtte sette livene sine på vent.

Ikke alle som kommer som flyktninger er klare for å gå rett ut i jobb eller utdanning.

Mange trenger kvalifiserende tiltak, og færre snakker engelsk enn vi antok i starten.

Mange trenger også litt tid på å tilpasse seg en helt ny situasjon, og til å bearbeide vanskelige opplevelser og inntrykk.

Fremover vil det derfor være viktig at de som har behov for kvalifisering, får et godt og relevant tilbud om dette.

Foreløpige tall fra 1. januar 2023 viser at 57 prosent (7432 personer) av dem som har rett til introduksjonsprogram deltar i program, mens 58 prosent (9448 personer) er i gang med norskopplæring.

Vi trenger også kunnskap om hvilke tilbud som blir gitt.

Derfor vil jeg oppfordre dere i kommunene til å registrere vedtak om introduksjonsprogram og språkopplæring så raskt som mulig i NIR.

Og dere: Nå på nyåret og fremover vil noen av de første som kom til Norge fra Ukraina i fjor være ferdige med sitt introduksjonsprogram.

Flere vil dermed være klare for å jobbe i Norge.

Det er mitt store ønske at mange skal få muligheten til det, slik at de kan forsørge seg selv og sine familier.

Og jeg håper at veilederne som Arbeids- og velferdsdirektoratet og IMDi har laget, til arbeidsgivere, kommuner og NAV-kontor,

kan være til god hjelp i dette arbeidet.

*

Det er mange aktører som må samarbeide om vi skal lykkes med integrering.

Blant annet flyktningetjenesten, voksenopplæringen, NAV og arbeidsgivere.

 

Å få dette samarbeidet til å flyte godt, er av stor betydning i månedene fremover, slik at vi i løpet av året får en stadig større andel ut i arbeidslivet.

 

Her spiller også statsforvalteren en viktig rolle.

I høst fikk statsforvalteren et særskilt veiledningsoppdrag med midlertidig kapittel i integreringsloven.

Altså regler gitt for å håndtere Ukraina-situasjonen.

Dette er et oppdrag vi vil gi til statsforvalteren også i 2023.

Statsforvalteren sitter på verdifull juridisk kompetanse.

Jeg vil oppfordre dere i kommunene til å bruke statsforvalteren som en ressurs og sparringspartner i bruk av integreringsregelverket.

Dette kan styrke deres forståelse av regelverket,

og forhåpentlig vil det kunne bidra til at de nyankomne får så gode forutsetninger som mulig for å komme i gang med arbeid eller utdanning i Norge.

**

Kjære venner,

Vi har det etter de aller fleste målestokker veldig bra her i Norge.

Ikke minst i vest!

Men – det er også lett å bli litt godt vant.

Det er lett på en måte å «glemme» hvor bra vi har det.

(Sånn er vi mennesker laget.)

Det er lett å ta for gitt en del grunnleggende goder.

At vi lever i et trygt samfunn.

At vi har høy velstand, gode levekår og en godt utbygd offentlig velferd.

At vi har demokratiske systemer som i det store og hele fungerer.

At vi har høy tillit til hverandre, lavt konfliktnivå, alt dette og mere til.

(Jeg tar meg selv i å glemme det noen ganger.)

For det er også mange nok anledninger i hverdagen som statsråd der man får innblikk i deler av den norske virkeligheten der ting ikke alltid har fungert helt etter hensikten.

Det er nok av menneskemøter som minner oss på at også folk i Norge har høyst reelle utfordringer.

Det er også noe av det viktigste for denne regjeringen å gjøre noe med.

Vi setter vanlige folks hverdag høyt på agendaen.

Vårt politiske prosjekt er bygget på solidaritet.

Og den solidariteten stopper ikke opp ved Norges grenser.

Solidaritet er for meg å ønske det samme for naboens barn som jeg ønsker for mine egne.

Og å ønske det samme for ukrainske barn

Og for alle våre naboland i Europa.

Jeg er dypt imponert over motet og humøret til alle de flotte menneskene som har ankommet Norge det siste året.

Vi må huske hva de står i, hva de kommer fra.

Krig er en altoverskyggende livserfaring som vår generasjon av nordmenn heldigvis har lite erfaring med.

Nå står vi tettere på enn på lenge.

Og vi vet at så lenge det er krig i deres hjemland, så lider de under et pågående traume.

Og så lenge de har kjente og kjære, venner og naboer, familiemedlemmer og kollegaer – som sitter igjen i et krigsherjet land, så kan de ikke puste ut.

Hjertene deres er fortsatt i Ukraina, men vi skal hjelpe dem å komme i gang med livene sine her samtidig.

Vi skal støtte dem – og det synes jeg vi gjør på en veldig fin måte.

Så til slutt vil jeg rette en ekstra takk til alle de som står på i kommuner og i sivilsamfunnet over hele Norge.

Som har mobilisert og stått fram, med raushet og hjertevarme.

Og vist at Norge er et land som stiller opp når det kreves.

Tusen takk for oppmerksomheten!