Nasjonal veterankonferanse 2018

Tale til veterankonferansen 2018

Statsråd Frank Bakke-Jensen holdt åpningstalen på årets nasjonale veterankonferanse.

Sjekkes mot fremføring

Statsrådens tale Nasjonal veterankonferanse 2018

Statsråd Frank Bakke-Jensen

Kjære veteraner

Statsråder,

Kjære venner

Jeg er veldig glad for å være her i dag.

Veteransaken ligger mitt hjerte nær.

At Nasjonal veterankonferanse har blitt et så viktig forum for veteranpolitikken gjør det ekstra godt å være her.

I år er det 40 år siden de første norske soldatene reiste til Sør-Libanon for å delta i UNIFIL.

Det er 20 år siden de siste norske soldatene forlot AO.

Dette har vi markert med arrangementer over hele landet.

Jeg fikk den store æren av å tildele en rekke veteraner Intops-medaljen.

Markeringene og medaljetildelingene er synlige bevis på hvor langt vi har kommet i veteranpleien.

Det var veteraner fra UNIFIL som først tok opp den manglende ivaretakelsen av veteraner.

Tapre ildsjeler tok opp kampen.

Dannet veteranforeninger.

Kontaktet presse og politikere.

Og slik fikk i gang et dugnadsarbeid som har gitt svært gode resultater.

Det er vi politikere som sender våre soldater på oppdrag i utlandet.

Jeg har selv vært med på å fatte en slik beslutning.

Vi kjenner på ansvaret når vi beslutter at unge menn og kvinner risikerer alt på våre vegne.

Soldatens profesjon skiller seg fra alle andre.

Kameratskapet, samholdet, risikoen og mestringsfølelsen.

Men med dette følger også potensiale for senvirkninger.

Psykiske senskader kan ramme alle.

Men vi vet at de kan behandles.

Og at tidlig innsats er viktig.

Da må man søke hjelp – og hjelp må være tilgjengelig.

Vi jobber hardt med det siste – hjelp skal være tilgjengelig for dem som trenger det.

Post traumatisk stresslidelse – PTSD – ble først sett hos overlevende etter nazistenes konsentrasjonsleire.

Det ble kalt KZ-syndromet.

Legevitenskapen trodde rett etter andre verdenskrig at det skyltes den fysiske påkjenningen konsentrasjonsleirfangene hadde vært utsatt for.

Sult, mishandling og sykdom.

Fysiske påkjenninger som gav fysiske endringer i hjernen og fysiske symptomer.

Så begynte symptomene å gjøre seg gjeldende også hos våre krigsseilere.

Også hos mange som hadde hatt anledning til å sove av vakt.

Som hadde fått tilstrekkelig med næring.

Som ikke hadde vært utsatt for fysiske skader.

Etter hvert utviklet vi kunnskapen om at belastninger kan gi skader.

Da det ble kjent, ble lovverket om krigsskadepensjon endret, slik at også krigsseilerne ble omfattet av ordningen.

Selv om mange av dem altså ikke hadde blitt påført fysiske skader.

UNIFIL-veteranene måtte kjempe noe av den samme kampen.

Myndighetene hadde vanskeligheter med å forstå at såkalt fredstjeneste kunne gi de samme skadene som tjeneste under andre verdenskrig.

Det er dessverre fortsatt vanskelig for mange veteraner å innrømme at de kan ha psykiske senskader.

Vi har alle et ansvar for å senke terskelen – for å avmystifisere og avstigmatisere psykiske senskader.

Slik at det blir like naturlig å søke hjelp for psykiske senskader som det er for å knekke et bein.

Vi må øke bevisstheten om psykiske senskader i alle sektorer.

Også vår egen.

Og når vi vet at jo tidligere man får hjelp, dess bedre virker den, må vi også ta grep i vår egen sektor.

Psykiske senskader kan ikke være noe vi feier under teppet.

Eller noe vi ikke snakker åpent om.

Vi må sørge for at ingen lar være å søke hjelp fordi de er redd konsekvensene eller stigmaet.

Veteranpleien har kommet langt.

Men fortsatt har vi en vei å gå.

I Norge har hver samfunnssektor ansvar for sitt felt.

Det vil si at det for eksempel ikke er et eget, militært helsevesen for veteraner.

Men at veteraner – som andre – skal søke hjelp i det sivile helsevesenet.

Det såkalte sektorprinsippet innebærer at vi må trekke lasset sammen.

At det er i samarbeid med andre sektorer vi kan lykkes med veteranpolitikken.

Derfor er jeg veldig glad for at mine kollegaer i regjeringen er sammen med oss her i dag.

IDA-samarbeidet går bra.

For dem av dere som ikke er kjent med trebokstavsforkortelsen står IDA for Interdepartemental arbeidsgruppe.

Det noe intetsigende navnet representerer et stort fremskritt i arbeidet for veteraner.

Et unikt samarbeid på tvers av sektorer.

Vi i det offentlige er også avhengige av det gode samarbeidet med arbeidstaker- og veteranorganisasjonene.

Men det er på det lokale planet – der veteranene er hjemme – at det viktigste arbeidet skjer.

Det er kommunene og fylkeskommunene som er nærmest veteranen.

Jeg ser at stadig flere kommuner har en tiltaksplan for sine veteraner.

Og at de utarbeides sammen med veteranorganisasjonene.

Igjen ser vi at samarbeid er nødvendig.

I handlingsplanen for veteraner la regjeringen opp til at vi skal utvikle vår kunnskap om veteraner.

Regjeringen har bevilget midler til forskning på konsekvenser for veteranenes familier.

Vi ønsker å vite mer om hvordan veteraners barn og familie.

Dette er et kunnskapsområde med store huller, og jeg vil følge saksområdet med stor interesse.

Et annet prosjekt vi har igangsatt, er en arbeidsgruppe som skal vurdere ordninger for erstatning og kompetanse for dem som har tjenestegjort etter 2010.

Veteran møter veteran er et godt og viktig tiltak.

Det er fint å se så mange engasjerte, dyktige veteraner.

Som på eget initiativ har tatt tak i noen av de utfordringer veteraner møter.

Det er et lavterskeltilbud som bidrar i veteranpleien – hver dag, over hele landet.

Det er en av mange ting som viser at våre veteraner har unik kompetanse.

Å løse krevende oppdrag under stort press, i en flerkulturell ramme, er nyttige erfaringer å ha med seg.

Erfaringer og kompetanse vi som samfunn trenger.

Og bør bli flinkere til å utnytte.

En av de viktigste sakene for meg som statsråd er nettopp å synliggjøre denne kompetansen.

Årets store markeringer for UNIFIL var en opplevelse.

Det var fantastisk å treffe så mange veteraner over hele landet.

Å mimre litt selv – og ikke minst, treffe kamerater fra tiden min ute.

Kameratskap og fellesskap er noe av det fineste med å være soldat.

Og noe av det vi savner mest når vi blir sivile.

Markeringer, seremonier, veteranreiser og tiltak som Veteran møter veteran kan alle gjenskape noe av dette.

Neste år er det 20 år siden vi sendte soldater til Kosovo.

Det var første gang vi testet en hurtigreaksjonsstyrke i NATO-forband.

Det gikk riktig nok ikke så raskt som man kunne håpe.

Men for temmelig nøyaktig 19 år siden i disse dager ankom en norsk infanteribataljon Kosovo.
For dem som var der lyder det sikkert kjent med Obelic, Kosovo Polje, Mølla, Lebane og Banski Rid.

Oppdraget i Kosovo kom litt i skyggen av det neste oppdraget: Afghanistan.

Derfor håper jeg at neste år gir anledning for Kosovo-veteranene til å mimre litt ekstra.

Kanskje treffe noen gamle kamerater.

Eller sørge for at så mange som mulig tildeles Intops-medaljen.

For ikke så lenge siden deltok jeg i en seremoni for å hedre utenlandske krigsseilere som falt ombord på norske skip under andre verdenskrig.

Der ble det tydelig at vi ikke må slutte å fortelle historiene.

Historiene om andre verdenskrig.

Og om alle de over 100 misjonene norske soldater har tjenestegjort i siden den gang.

Om de over 100.000 soldatene vi har sendt ut.

For det er gjennom historien vi minnes om noe helt sentralt:

Demokrati, fred og frihet kommer ikke av seg selv.

Det er ikke gratis.

Men må kjempes for.

Ofte er prisen høy.

Men den er verdt å betale.

Også er det opp til oss her i dag, å sørge for at de som har vært villige til å ofre alt for oss, møter et samfunn som tar ansvar.

Som viser sin takknemlighet.

Og som sørger for at alle veteraner blir sett.

 

Sjekkes mot fremføring

 

 

 

 

Til toppen