Tale ved minnemarkering i Regjeringskvartalet

Johan Nygaardsvolds plass, Oslo, 22. juli 2018

22. juli 2018 ble det midlertidige minnestedet til minne om de 77 som drept avduket.
22. juli 2018 ble det midlertidige minnestedet til minne om de 77 som drept avduket. Foto: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Kjære alle sammen,
Overlevende, etterlatte, alle sterkt berørte.

22. juli for 7 år siden ble demokratiet vårt angrepet.
Uskyldige mennesker ble drept i et forsøk på å ramme åpenheten, mangfoldet og tilliten som preger det norske samfunnet.

8 personer ble drept her i regjeringskvartalet. 69 på Utøya.
Det verste angrepet i Norge etter andre verdenskrig.
Et angrep på AUF og unge mennesker på sommerleir.
Et angrep på friheten til engasjere seg.

Støttegruppens undersøkelser viser at terroren fortsatt rammer. Både blant overlevende og etterlatte.
7 år høres lenge ut.
Men mange har en hverdag som fortsatt er preget av 22. juli.

I vår strømmet folk til kinoene for å se Erik Poppes film om Utøya. Og det kommer flere filmer.
På den måten blir vi minnet om det som skjedde den grusomme fredagen i 2011.
Det er vondt, men det er viktig.

Det er viktig fordi det minner oss om at det fineste vi har – demokratiet – ikke kommer av seg selv.
Det er noe vi må hegne om hver eneste dag.

Jeg ønsker å leve i et samfunn der ytringsfriheten tas på alvor.
Det gjør den i Norge.

Vi skal ha stor takhøyde i det offentlige ordskiftet.
Samtidig ser vi en økende grad av polarisering og falske nyheter. Det kan true demokratiet.

I dag vet vi at den høyreekstreme terroristen befant seg i et ekkokammer med meningsfeller som delte hans konspiratoriske verdensbilde.

Et verdensbilde preget av fremmedfrykt.
Og en tanke om at det finnes et oss og et dem i dette landet.

I dag ser vi de samme konspirasjonene i kommentarfeltene.
Hatet lever fortsatt.
Hatet som ble brukt til å legitimere bomben i regjeringskvartalet. Og massakren på Utøya.

Flere har den siste tiden fortalt hva de utsettes for.
Overlevende blir hetset, hatet og truet.
Det gjør sterkt inntrykk.
Og det er helt uakseptabelt.

Flere av de som overlevde ble rammet av terroristens kuler.
Nå opplever de også ord som rammer.
Som har til hensikt å bringe dem til taushet.
True friheten til å delta og bidra.
De som rammes av hets og hat skal vite at de har oss alle i ryggen.
Vite at vi ønsker deres bidrag.
At vi ønsker å høres deres stemmer.


Varaordføreren i Oslo Khamshajiny Gunaratnam oppfordrer oss til å gå i oss selv.
Ta venner i forsvar når de utsettes for stygge kommentarer.
Se oss rundt og legge merke til barn og unge som ikke har det bra.
Apatien er vår verste fiende, sa hun.
Vi må bry oss.
Det er en utfordring jeg tar, og som jeg også stiller meg bak.


Til minne om de vi mistet skal vi legge til rette for at nye generasjoner kan diskutere årsakene til terror. I et åpent og trygt ordskifte.

I dag er det mange skoleelever som ikke har egne minner om 22. juli. De kommer til å lære om terroren på linje med andre historiske hendelser.

I Hegnhuset på Utøya og 22. juli-senteret her i regjeringskvartalet møter ungdom historiene om 22. juli gjennom utstillinger og vitnefortellinger. Slik bygger vi en minne- og læringsakse fra regjeringskvartalet til Utøya.

22. juli er en viktig del av vår historie.
Skal vi klare å bekjempe utenforskap, marginalisering og radikalisering må vi forstå hva som skjedde, hvem som ble rammet - og hvorfor.
I dag skal vi avduke et midlertidig minnested til minne om de 77 som ble drept. Bak hvert navn ligger et hav av savn.

I årene som kommer skal regjeringskvartalet gjenreises.
Vi skal fortsette å snakke om 22. juli.
Der ekstremisten angrep meninger med vold,
skal vi holde demokratiet levende.

Et demokrati som kjemper mot hat, stigmatisering og ekstremisme. Hvor usannheter og konspirasjoner møtes med argumentasjon. Hvor meningsmotstandere ytrer seg med ord og ikke med vold.

Vi skal ikke være enige om alt.

Et levende demokrati er et uenighetsfellesskap.
Der vi mener det vi vil.
Der ingen skal frykte for egen trygghet på grunn av sine meninger og på grunn av sitt engasjement.

Det er det vi skal kjempe for – sammen.
Slik hedrer vi de vi mistet. Og de som står igjen.

Til toppen