Et tidsskille for ytringsfriheten

Kronikk i Dagens Næringsliv, 13. januar 2015

På flyet hjem fra Paris etter å ha deltatt på den historiske markeringen mot ekstremisme og terrorisme står det klarere og klarere for meg: angrepet vil bli stående som et tidsskille i ytringsfrihetens historie i Europa.

Terrorhandlingen i redaksjonslokalet til satiremagasinet Charlie Hebdo var et direkte angrep på en av de mest grunnleggende demokratiske verdier, et angrep på ytringsfriheten og hele den frie presse.  

Slikt kan aldri, og skal aldri, aksepteres. Ytringsfriheten er kjernen i ethvert demokrati. «Hvis frihet betyr noe som helst,», sier George Orwell i sitt forord til Animal Farm, så «betyr det retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre.». 

Vi må stå opp for ytringsfriheten. Ikke fordi vi er enige i alle ytringer, men fordi ytringsfriheten er fundamentet som all frihet bygges på. I dag er det viktigere enn noen gang å holde denne fanen høyt. Vi må ikke la oss skremme til stillhet. Det er frykt de ønsker. Det er stillhet de vil skape. Det skal ekstremistene ikke lykkes med. 

Vi må forsvare ytringsfriheten. Vi skal påtale urett. Vi skal stille spørsmål når noe ikke stemmer. Vi skal utfordre etablerte sannheter. Det er slik makteliten holdes til ansvar. Det er slik kunnskapen vokser.  Det er slik demokratiet blir reelt.  

De forferdelige hendelsene i Paris vil føre til ny debatt om ytringsfrihet og religiøs intoleranse. Vi vet at hatefulle ytringer og hatvold ofte følger i kjølvannet av slike hendelser. Ytringsfriheten i Europa trues fra flere kanter. Men vi er ikke tjent med at det bygges nye murer mellom mennesker. Vi er ikke tjent med mer mistenksomhet og mistro. Det er fellesskap vi trenger, felles verdier, felles vilje, felles mål og felles drømmer. I en verden som henger stadig tettere sammen, må disse verdiene handle om fred, om inkluderende samfunn som håndterer utfordringer sammen. 

Ytringer må møtes med ytringer, aldri med vold og aldri med terror. Vi må bruke demokratiske virkemidler i kampen for demokratiet, demokratiske virkemidler i kampen mot ekstremisme og vold. Angrepet på Charlie Hebdo er den verste målrettede massakren på journalister i Europa i nyere tid. I andre deler av verden drepes journalister jevnlig og systematisk. 118 journalister og mediearbeidere ble drept i fjor. De aller fleste av dem var lokale journalister som avslørte maktmisbruk, korrupsjon eller organisert kriminalitet.  

I stortingsmeldingen om menneskerettigheter som regjeringen presenterte i desember, står ytringsfrihet sentralt. Forrige ukes hendelser er en grotesk illustrasjon på nødvendigheten av å styrke innsatsen. 

Utenriksdepartementet har allerede igangsatt arbeidet med en strategi for hvordan ytringsfriheten best kan styrkes i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Vi må beskytte journalister og mediearbeidere, og vi må bekjempe straffefrihet ved angrep mot dem som fremmer det frie ord. Vi gjør allerede mye på ulike arenaer, men vi vil trappe opp innsatsen ytterligere. 

I forrige uke var det Paris som rystet oss, men jeg vil også trekke en linje tilbake til det som hendte i Peshawar før jul. Også dette var et angrep på universelle menneskerettigheter, på kjernen i det vi alle står for, og som gjør oss til siviliserte samfunn. Det er mindre enn fire uker siden vi var samlet hos Røde Kors på minnemarkering for 148 uskyldige mennesker, av dem 132 barn, meid ned med viten og vilje av brutale terrorister. Barn som kom til skolen for å lære, med drømmer og ambisjoner, mistet alt sammen på et øyeblikk.  

Det var et angrep på barn og familier, på skolen, på retten til utdanning, på Peshawar og Pakistan, på hele menneskeheten, og oss alle. Terrorangrepene i Paris og Peshawar illustrerer med all tydelighet at innenriks- og utenrikspolitikk veves stadig tettere sammen. Da skolebarna i Peshawar ble drept, ble vi berørt. Mange nordmenn var i sorg, ikke minst i den store norsk-pakistanske befolkningen. Det som skjedde i Pakistan traff Norge. 

Innenrikspolitikk og utenrikspolitikk har ikke lenger tydelige skillelinjer. Nå mer enn noen sinne bør det være klart for oss at kampen for frihet og rettferdighet, menneskerettigheter og demokrati, alltid handler om oss alle, enten kampen står i Afghanistan, i Frankrike, i Jemen, i Pakistan eller i Norge. Derfor styrker vi arbeidet for menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken.