Tull om Tisa

I Klassekampen 9. mars spør Petter Titland, Shoaib Sultan og Aksel Nærstad om jeg snakket sant da jeg nylig orienterte det utvidede WTO-utvalget om status for forhandlingene om en avtale om tjenestehandel (Tisa). Jeg benytter gjerne anledningen til å klargjøre og utdype status for Tisa-forhandlingene.

1. Offentlige tjenester trues ikke av Tisa. Det er riktig som jeg sa til WTO-utvalget, at Tisa ikke truer myndighetenes styring med offentlige tjenester. Heller ikke de andre handelsavtalene Norge er part i, tvinger myndighetene til å privatisere eller deregulere offentlig tjenester på nasjonalt eller lokalt nivå. Det vil heller ikke Tisa gjøre.
2. Myndighetenes rett til å regulere består. Det er riktig at det er ingenting i Tisa som begrenser norske myndigheters mulighet til å regulere en sektor. Helse, miljø og sikkerhet, forbrukerbeskyttelse og arbeidstakerrettigheter skal på samme måte som i dag reguleres av norske politikere.
3. Ingenting å frykte fra frys og skralle. Det er riktig at frys og skrallemekanismene i Tisa ikke påvirker om en tjeneste kan tilbakeføres fra privat virksomhet til offentlig sektor. Det som er feil er forståelsen av frys og skralle slik det er gjengitt i debattinnlegget. Frys og skralle begrenser anledningen til å innføre forskjellsbehandling mellom norske og utenlandske tjenestetilbydere. Norge har tilbudt å benytte frys og skralle for få og avgrensede områder. For eksempel er det krav om fast bosted for daglig leder i en bedrift etablert i Norge. Dette har vi i åpningstilbudet gjort gjenstand for skralle. Dersom dette kravet fjernes fra norsk regelverk, vil kravet ikke kunne gjeninnføres.
4. Tisa er frivillig. Det er riktig at Stortinget står fritt til å godkjenne eller avvise en ferdigforhandlet Tisa-avtale. Det er også riktig at et fremtidig Storting vil kunne trekke seg fra en avtale hvis flertallet vurderer at avtalen ikke er i landets interesse. Konsekvensene av å trekke seg er at man ikke lenger har de rettigheter og forpliktelser som hører til i avtalen. Å trekke seg vil derfor først og fremst påvirke norsk næringslivs muligheter til å konkurrere i andre Tisa-land innenfor forutsigbare og likeverdige rammevilkår.

Tisa tjener norske interesser. Gode rammevilkår er avgjørende for tjenestesektoren, som eksporterer for over 400 milliarder kroner i året når investeringer er inkludert. Hensikten med internasjonale avtaler er å forplikte og skape forutsigbarhet for avtalepartnerne.

En diskusjon om at handelsavtaler ikke skal begrense partenes handlingsrom gir derfor lite mening. Regjeringens oppgave og strategi er å fremforhandle en Tisa-avtale som tjener norske interesser, og som både nåværende og fremtidige Storting vil ønske å stille seg bak.