Veterandagen og frigjøringsdagen 8. mai

Tale holdt på Bardufoss, Setermoen og Finnsnes i Troms, 8. mai 2015 (sjekkes mot framføring)

Veteraner,

Kjære alle sammen! 

Takk for at jeg får feire veterandagen og frigjøringsdagen 8. mai sammen med dere.

Det er en særlig glede å få møte de av dere som yter – eller har ytt - en innsats for fred og frihet – her i Norge eller ute i verden.

Jeg er stor pris på å få feire dagen her i Troms fordi Nord-Norge har spilt - og spiller – en så viktig rolle i det norske forsvarets historie. 

I år er det et helt spesielt år. Det er gått 75 år siden nazistene angrep Norge den 9. april 1940. Fram til 7. juni evnet Forsvaret totalt sett å yte betydelig motstand. Det var mye som ikke virket, men det var også mange som sloss.

I Nord-Norge ble de tyske styrkene ble påført sitt første militære nederlag under krigen, av norske og allierte styrker.

1940 ble innledningen til de mørkeste årene i vår nyere historie. Men det var også år som brakte fram noen av de beste og sterkeste sidene i vårt folk.

 

Jeg tror nesten alle familier i Norge har sine spesielle minner, sine egne historier, fra krigen.

Historier som fortelles fra foreldre og besteforeldre til barn og barnebarn.  Historier som til sammen blir en del av vår kollektive hukommelse.

Min historie er slik:

9. april kjenner alle.

 

Men i byen der jeg vokste opp,  i Lillesand, kom krigen allerede 8. april 1940.

Denne dagen senket den polske ubåten Orzel det tyske troppetransportskipet Rio de Janeiro utenfor Åkerøya i Lillesand. 

En strøm av søkkvåte, kalde tyskere kom inn til byen. Befolkningen stilte selvfølgelig opp med ulltepper. 

Min oldefar var ordfører, og innkalte sin sønn, altså min bestefar, som tolk. Han hadde gått i konditorlære i Tyskland et halvt år. 

–Hvor er vi nå? spurte en av tyskerne.

–I Lillesand.

–Vi skulle til Bergen, sa tyskeren. 

Min oldefar innkalte til haste-formannskapsmøte i det som er vår stue i dag. De ble enige om å prøve å kontakte nasjonale myndigheter. Men de fikk aldri noen klar respons fra Oslo. 

Dagen etter skjønte folk i Lillesand hva tyskerne hadde kommet  for. Da ville de ha ullteppene sine tilbake! 

 

I dag feirer vi vår frihet. Vi kan glede oss over at vi har fred. 

I dag hedrer vi dem, alle kvinner og menn, som under krigsårene satte egen trygghet til side for fellesskapet. Det er få igjen, men deres handlinger vil bli husket.

Over 10 000 mistet livet. Nærmere 4 000 døde på post i den norske handelsflåten. Tusenvis mistet sine kjære.  Nærmere 45 000 nordmenn ble arrestert og satt i fangenskap.

Vi minnes alle dem som ga sitt liv.

De som aldri fikk oppleve de lykkelige maidagene for akkurat 70 år siden.  

 

Det var ikke et enkelt valg å stå opp mot okkupanten. Det var heller ikke ufarlig.

I dag hedrer vi også dem som valgte å hjelpe flyktninger over grensen. De som laget og distribuerte illegale aviser. De som nektet å rette seg etter påbudet om å undervise barna i nazismens raseteorier. De som her hjemme eller fra annet land planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner.

Alle tok en personlig risiko. Hver enkelt handling var et bidrag til freden.

For mange var prisen høy. Motstandsarbeid kunne ende med fengsel og i verste fall døden. Likevel økte motstanden i befolkningen fra år til år.

 

Historien om den norske motstandskampen er full av helter og full av lidelse.

Den ble ført av kvinner og menn som nektet å bøye seg, nektet å tie, nektet å gi opp drømmen om en dag å vinne friheten tilbake.

Jeg har selv møtt noen av dem, nemlig krigsseilerne.

Under ekstremt vanskelige forhold fraktet norske handelsskip drivstoff, krigsmateriell og andre varer. Først og fremst over Atlanterhavet, men også i andre farvann.

Det kostet nærmere 4000 i den norske handelsflåten livet.

Skipet Hestmanden er det eneste skipet fra Nortraships flåte under andre verdenskrig som er bevart.

22. november 2011 var 240 krigsseilere til stede for å markere dåpen av det restaurerte skipet i Kristiansand.

Jeg var også der.

Der sto de, 240 veteraner på rekke og rad, preget av høy alder og med hver sin historie, og håndhilste på kong Harald.

Det var flere enn meg som ble beveget den dagen.

 

Dagen i dag er en merkedag for å hedre alle veteraner - fra andre verdenskrig og fram til dagens internasjonale operasjoner.

For en viktig lærdom fra andre verdenskrig er at kampen for sikkerhet og norske interesser ikke bare kan føres i Norge.

Verden er i dag knyttet enda tettere sammen. Hendelser langt borte kan raskt treffe oss her hjemme.

Vi må sikre at vi har evne til å møte morgendagens utfordringer.

Vi må være godt forberedt her hjemme. Og vi må bidra til å skape sikkerhet i land langt borte. Dette gjør våre soldater hver eneste dag.

Det gjør de norske soldatene som skal trene irakiske sikkerhetsstyrker i kampen mot ISIL.

Det gjorde vårt personell som har bidratt i NATO og FN-styrker blant annet i Libanon, på Balkan og i Afghanistan.

Det gjør dagens soldater som utfører sine tjenester for landet, hjemme og ute.

Våre soldater kjemper hver eneste dag for de samme verdiene som dagens unge veteraner og våre veteraner for 75 år siden gjorde – fred, frihet, demokrati og stabilitet.

De er alle en del av det forsvaret som skal sikre at vi aldri opplever 9. april igjen.

Samtidig – i det historiske året 2015 – er vår oppmerksomhet først og fremst rettet mot dem som frigjorde landet vårt for 70 år siden.

 

Jeg har fortalt dere om hvordan krigen startet en dag tidligere i Lillesand.  Den sluttet også en dag tidligere.

På den tida gikk alle telefonsamtalene via telefonsentralen i byen.  Der ble abonnentene koblet med hverandre manuelt. Og i disse spennende dagene, kan det nok hende at de som jobbet der lyttet til samtaler de strengt tatt ikke hadde lov til å lytte til.

Den 7. mai hang i hvert fall plutselig en av damene ut av vinduet på sentralen, mens hun skrek gledesstrålende: ”Freden er kommet”.

For en dag!

Dagen etter - den 8. mai - kom freden også til resten av Norge.

 

Jeg vil gjerne på denne store dagen appellere til dere som er veteraner fra de nyere internasjonale operasjoner:

Stå sammen med dem som tok kampen for Norge den gangen.

Dere er alle våre veteraner – vår stolthet.

Gratulerer med dagen!