Kommunene tar i økende grad i bruk databasesystemer og GIS (Geografiske Informasjons-systemer) for å arkivere og tilrettelegge arealinformasjon for arealplanlegging og løpende forvaltning. Mange kommuner har etablert databaser for biologisk mangfold, og en del kommuner, har overført informasjonen til digitale temakart som brukes i integrert arealforvaltning sammen med teknisk sektor, landbrukssektor, osv. I dag anvender trolig mer enn 90 % av kommunene GIS og digitale kart 1Kilde:Rapport nr. 1/10

Parallelt med overføring av nye oppgaver til kommunene er det en tendens at det blir færre personer med biologisk spesialkompetanse i kommunene og at personer med slik kompetanse får andre oppgaver enn miljøspørsmål. Siden MIK-reformen (Miljøvern i kommunene) ble avsluttet i 1997, har det vært en nedgang på 14 % i antall stillinger som miljøansvarlig, og i 2000 var en fjerdedel av norske kommuner uten miljøansvarlig (proSus 2000). Det er således et økende gap mellom ansvaret for å forvalte biologisk mangfold og kompetansen til å utøve dette ansvaret. Artsdatabanken kan spille en viktig rolle i å redusere dette gapet ved å tilpasse informasjon om arter og naturmiljø til kommunenes behov. Disse behovene er:

1. Ett sted å forholde seg til for å få stedfestet artsinformasjon, ikke en rekke institusjoner og foreninger som dekker ulike artsgrupper og leverer data i ulike formater (slik situasjonen er nå). Det er viktig at en artsdatabank kan gi fullstendig oversikt i hvert fall over rødlistearter i første omgang. Etter hvert bør også truede naturtyper med. Det er dessuten behov for å få kvalitetssikret funn, særlig av rødlistearter, som kommunene allerede har fått fra ulike kilder.

2. Stedfestet informasjon med høy geografisk presisjon som lett kan tas inn i geografiske informasjonssystemer (aller helst som ferdiglagde digitale temakart). For kommuner som ikke har tatt i bruk GIS-systemer, er det ønskelig å få artsfunn tegnet inn på papirkart og som datalister man kan ta inn i databaser for biologisk mangfold.

3. Et sentralt støtteapparat som kan gi informasjon og faglige råd om hva slags hensyn som er aktuelle for ulike arter som forekommer innen kommunen.

3.2 Sentral miljøvernforvaltning

Ulike departementer gir gjennom sin forvaltning indirekte premisser for den naturforvaltning som skjer både på fylkesnivå og i kommunene. Direktoratet for naturforvaltning (DN) har et direkte ansvar for naturforvaltning og utvikling av fagsystemer for bruk på kommunalt og regionalt nivå, som bl a Naturbase, Vanninfo, og veiledere for kartlegging av data om biologisk mangfold. Både statlige og kommunale kartleggingsprogrammer må ha en nær tilknytning til en artsdatabank.

Forvaltningens behov for artsdata er omfattende og knyttet til en rekke oppgaver, herunder:

• Forvaltningsutøvelse iht. eget lovverk
• Nasjonal rapportering (konvensjoner, internasjonale avtaler)
• Nasjonal resultatrapportering (resultatdokumentasjonssystemet, nøkkeltall, miljøstatistikk)
• Beredskap (oljevern, akutt forurensning)
• Større plansaker, konsekvensutredninger
• Nasjonale rødlister
• Artsfakta og grunnlag for artsvise tiltaksplaner
• Veiledning og revisjon av sektorene
• Prioritering av tiltak, valg av strategier, prioritering av oppdragsmidler

Eksempler på andre sentrale systemer er Miljøregistreringer i skog (MiS), MAREANO (en marin arealdatabase for kyst og havområder), NISK-evertebratdatabase, Rovbase, Lakseregisteret, Sjøfugldatabasen, Hekkefuglbasen og Hjorteviltregisteret.

Et oppdatert, kvalitetssikret og lett tilgjengelig datagrunnlag er en forutsetning for å kunne utøve moderne, kunnskapsbasert forvaltning. I St.meld. nr. 42 om biologsikk mangfold forutsetter regjeringen at det etableres et nytt kunnskapsbasert forvaltningssystem. Følgende tre innsatsområder utgjør elementene i dette systemet:

1) Nasjonalt program for kartlegging og overvåking

2) Samordning av juridiske og økonomiske virkemidler

3) Informasjon, forskning og kompetanse

Artsdatabanken er en del av program for kartlegging og overvåking, og derfor en forutsetning for å etablere et nytt forvaltningssystem. Når det gjelder punkt 2 har Regjeringen oppnevnt et offentlig utvalg for å utrede et nytt lovgrunnlag for samordnet forvaltning av biologisk mangfold. Utvalget skal vurdere regelverk som bør innlemmes i en felles lov om biologisk mangfold. Videre skal det vurdere forholdet til eksisterende lover. I utvalgets oppgaver inngår utredning av regelverk for introduksjon av fremmede arter og regelverk som regulerer tilgang og bruk av naturlig forekommende genressurser.

Når det gjelder punkt 3 heter det i St.meld. nr. 42 "Biologisk mangfold" (2000-2001) at Miljøverndepartementet i samråd med KUF, ADD, Statens informasjonstjeneste og berørte departementer skal foreslå felles tiltak for å styrke informasjon og kompetanse. Artsdatabanken vil være viktig i denne sammenheng.

3.3 Ulike sektorer

I forvaltningen av natur og miljø vektlegges sektoransvaret i økende grad. Sektorene

skal ha ansvar for kartlegging og overvåking av sitt eget bidrag til påvirkning av miljøet, og for kartlegging og overvåking av miljøets tilstand der den enkelte sektor står for en vesentlig del av påvirkningen. Sektorene skal sørge for at data samlet inn gjennom deres egen kartlegging og overvåking skal være kvalitetssikret og tilgjengelige etter de kvalitetssikringsrutiner og standarder som er satt av sentral miljøforvaltning.

Sektorene har behov for å få lett tilgang til kunnskap som gjør dem i stand til å utøve sitt ansvar når det gjelder tiltak, forebygging, restaurering og demping av skader. De behøver med andre ord tilgang til kunnskap om artene, hvor de fins, krav til leveområder etc.

Beslutningstakere på områder som står for høsting av biologiske ressurser, transport, produksjon og handel, rekreasjon og turisme, utbygging og annen arealbruk/ressursbruk er alle sentrale når det gjelder bruk av tilgjengelige data på et presist og stedfestet nivå. Blant disse hører sektordepartementene LD, FID, MD, KRD (herunder den enkelte kommune) FD, NHD, OED og SD.

En annen gruppe departementer påvirker forvaltningen av det biologiske mangfoldet på en mer indirekte måte. Dette gjelder BFD, JD, KUF og SHD. Deres behov for data er av en annen karakter. De har mer behov for generell kunnskap om det biologiske mangfoldet og dets utvikling, og sammenstillinger av ulik type for vurdering av egne tiltak og virkemidler.

Målet er at forvaltning av norsk natur skal være kunnskapsbasert. Som kunnskapsdepartement vil derfor Kirke- utdanning og forskningsdepartementet være viktig i miljøvernpolitikken. Universitetene, og spesielt universitetsmuseene, vil også i framtida være kunnskapssentrene for landets natur- og kulturhistorie. Forskning og opplæring er viktige virkemidler for å etablere en kunnskapsbasert naturforvaltning.

Sektorene skal hver for seg ta ansvar for at kunnskap er tilgjengelig og følges opp med veiledning for bruk i egen sektor og overfor tilhørende målgrupper, men den sentrale, kvalitetssikrede og legitimerte kunnskap må finnes i artsdatabanken.

3.4 Undervisning og allmennhet

Nye norske læreplaner legger vekt på at skolen skal ha kontakt med samfunnet og at opplæring skal være en synlig del av lokal virksomhet. Mange programmer og lokale pedagogiske utviklingsprosjekter er igangsatt med det målet å gjøre opplæringen i skole og bedrift virkelighetsnær og konkret. En har erkjent at det er viktig for læringsutbyttet at eleven blir aktiv og får anledning til å sette kunnskaper inn i meningsfylte sammenhenger. Det vil derfor være en uvurderlig pedagogisk ressurs dersom opplæring blir en integrert og troverdig del av artsdatabanken. Det vil kreve ekstra innsats og planlegging i startfasen, mens det på sikt vil bidra til at områder kan overvåkes løpende og systematisk til en langt lavere utgift enn dersom en skal satse på innleid hjelp. Lokal forvalting kan gi skoleelever i oppdrag å bidra med stedfestet, relevant informasjon om verdifulle arter. Dette må imidlertid skje etter retningslinjer som er utarbeidet av artsdatabanken. Ved at elever deltar i slik arbeid, vil store deler av lokalbefolkningen få bedre innsikt fordi alle skoleklasser har relativt stort lokalt nettverk som følger med i den innsatsen barn og unge gjør. Allmennheten gjennom opplæringssystemet vil således være viktige bidragsytere til artsdatabanken.

KUF har i samarbeid med flere andre departementer, Universitetet i Bergen, NIVA og andre fagmiljøer, gjennom flere år gitt skoler i oppdrag å samle informasjon om miljøtilstanden. Informasjonen samles i en database som er søkbar via Internett. Innlegging av data skjer via interaktive nettsider. Den delen av databasen som er knyttet til biologisk mangfold, utvikles og drives av Universitetet i Bergen, Zoologisk institutt, i nært samarbeid med andre institutter.

En forskningsinstitusjon gjennomgår resultater før innlegging i artsdatabanken, bl.a. at funn er stedfestet dvs påført kartkoordinater.

Dersom 5 skoler per fylke blir akkreditert for å gjennomføre overvåking av bestemte områder og/eller arter, vil dette representere en kontinuerlig og bred datafangst. Skolen forplikter seg for en tidsavgrenset periode. Opplæringen blir slik satt inn i samfunnmessige sammenhenger som virker motiverende og bidrar til økt læringseffekt.

3.5 Forskning og høgere utdanning

Universitetsmuseene er kunnskaps- og databanker om landets natur og kultur hvor de vitenskapelige samlingene er helt sentrale. Som en del av universitetene har museene forskning som en hovedoppgave, og universitetsundervisning og veiledning inngår blant oppgavene. Å bygge opp, vedlikeholde og videreutvikle de naturvitenskapelige samlingene er en lovpålagt oppgave tillagt universitetsmuseene. Dessuten har universitetsmuseene et omfattende formidlingsansvar. Allmennformidlingen inkluderer utstillinger, populærvitenskapelig publisering, foredrag, omvisninger, faglig service og annen virksomhet, og den brukerrettede formidling inkluderer arbeid med vern av natur- og kulturarven. Som kunnskapssentra for landets og landsdelenes natur og kultur har universitetsmuseene en viktig rolle i arbeidet med dokumentasjon og vern av natur- og kulturarven. De vil således være viktige aktører i en nasjonal artsdatabank.

Museumsprosjektet ble etablert som et nasjonalt samarbeidsprosjekt mellom de fire universitetene våren 1998. Målet er å lage samordnede databasesystemer for samlingene ved universitetsmuseene, og å få registrert all informasjon om samlingsobjektene i disse systemene. Universitetene har inngått en samarbeidsavtale om en ny fase av prosjektet for perioden 2001 til og med 2005. I denne fasen vil en primært arbeide med dataregistrering ved de naturhistoriske museene. Ved utgangen av 2000 var omlag 20 prosent av dette ferdig registrert. Museumsprosjektet har i 2001 en ramme på knappe kr 10 mill som er nær et minimum for å kunne opprettholde en meningsfull registreringsaktivitet ved de 5 universitetsmuseene samt utvikle felles databaseløsninger. Ledelse og administrasjon av prosjektet er lagt til Universitetet i Oslo. Prosjektet har en egen daglig ledelse som er underlagt en nasjonal styringsgruppe med representanter fra de 4 universitetene.

Prosjektet har en systemutviklingsgruppe som skal modellere og stå for oppbyggingen av databasene. Prosjektet har minimum en fagkonsulent for hvert av de 15 ulike delprosjektene.

En rekke frittstående forskningsinstitusjonene i Norge vil spille en viktig rolle i relasjon til artsdatabanken. NINA og NIVA er gode eksempler i så måte. Instituttsektoren sitter med betydelige datamengder og har lang tradisjon i å arbeide brukerorientert. NINA har for eksempel levert det meste av underlaget for dagens røddata- lister. Foruten å være leverandører av kvalitetssikrede data kan også de anvendte FoU- institusjonene inneha en formell rolle som samordner av data innenfor bestemte fagfelt. På mange aktuelle felter for artsdatabanken er det for øvrig et nært samarbeid mellom universitetene og instituttsektoren.

Forskningsmiljøene vil ha stor nytte av artsdatabanken. Dette gjelder ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Gjennom kvalitetsikret innsamling, systematisering og tilgjengeliggjøring vil artsdatabanken framstå som uvurderlig for store deler av forskningen innen f.eks systematikk/taksonomi og biogeografi, i tillegg til forskning om bl.a. interaksjoner på populasjons-, samfunns- og økosystemnivå. Forskning om betydningen av biologisk mangfold for naturlige systemers sårbarhet og stabilitet vil også dra stor nytte av artstatabanken. Det samme gjelder forskning om effekter av klimaendringer. I tillegg vil banken kunne ha stor verdi for deler av den bioteknologiske forskning.

Det er ikke bare naturvitenskapelig forskning som vil profitere på etablering av en artsdatabank. Innen for eksempel samfunnsvitenskapelig forskning vil artsdatabanken bl.a. bli et viktig bidrag i forskningen knyttet til evaluering av forvaltningstiltak/forvaltningsmodeller på ulike nivåer (kommune, fylke, stat). Dette er eksempler på forskningstilnærminger som blir stadig viktigere innen samfunnsvitenskapene.

3.6 Frivillige organisasjoner

De frivillige organisasjonene utgjør et betydelig potensial som dataleverandør i en artsdatabank. ArtsDatabanken i Sverige opplyser at etter at utvalgte data (med fokus på mulige rødlistearter) fra Riksmuseet var lagt inn, var data fra frivillige organisasjoner nå de viktigste datakildene for ny kunnskap og ajourføring. Interaktiv kommunikasjon mot artsdatabanken vil trolig også kunne styrke rekrutteringen til disse organisasjonene, noe som vil forsterke deres rolle og betydning. I Norge er de mest aktuelle organisasjonene for innsamling av biologisk data samlet i SABIMA. For enkelte dyregruppe er mye av den kunnskapene vi i dag har om artenes utbredelse i Norge basert på innsatsen fra samlere utenfor faginstitusjoner.

Klikk her for å se figur som gir en skjematisk framstilling av forholdet mellom artsdatabanken og de viktigste leverandører og brukere. For utdyping vises det til teksten i kap 3.