6. Arbeidsgruppens vurdering av kvoteordningen

6.1 Internasjonaliseringseffekten

Sammenlignet med de andre stipendprogrammene er kvoteordningen et stort program som involverer mange studenter, mange institusjoner og mange forskjellige utdanninger. Før 1996 var det hovedsakelig universitetene, og til dels de vitenskapelige høgskolene som hadde erfaring med utenlandske studenter i større omfang. Stortingets beslutning i 1995 om at også norskspråklige profesjonsutdanninger og og lavere grads utdanninger skulle inkluderes i ordningen endret dette bildet. Det er store variasjoner i den innsats og de studieopplegg høgskolene har hatt for kvotestudenter. Noen har inkludert mange studier i ordningen, mens andre har begrenset innsatsen til et fåtalls studier og nedlagt desto mer arbeid i opprettelsen av institusjonssamarbeid rundt disse. Enkelte institusjoner har valgt å ikke benytte seg av de mulighetene kvoteordningen åpner for. Arbeidsgruppen ser positivt på denne variasjonen i den forstand at den gir uttrykk for den enkelte institusjons prioriteringer og strategi. Kvoteordningen åpner for en konkurranse om studentene og om studieopplegg og dette gir igjen muligheter for belønning av strategi, innsats og resultater fra en sentral tildelingsinstans. De store forskjellene mellom institusjonene viser nettopp dette. Samlet sett er det ikke tvil om at ordningen har hatt stor betydning for hele høgskolesektorens internasjonale engasjement.

For universitetene og den vitenskapelig høgskolesektoren har virkningen vært den samme, men ut fra andre forutsetninger. Universitetene hadde allerede – også her med variasjoner – et godt utbygd internasjonalt program før kvoteordningen ble etablert, men ordningen har likevel, sammen med NUFU-programmet, vært en betydelig stimulans til utbygging av institusjonelle samarbeidsavtaler og ikke minst til utbygging av engelskspråklige mastergradsopplegg.

Kvotestudentene er gjennomgående ressurssterke og bidrar både faglig og sosialt til å utvikle institusjonene. Det er eksempler på at de innenfor enkelte spesialiserte utdanninger bidrar avgjørende til å opprettholde sterke forskningsmiljøer. I andre sammenheng stimulerer de til faglig fornyelse av det vitenskapelige personale, til nye vinklinger på kjent stoff og til at helt nytt materiale introduseres i undervisningen.

En annen side av denne ordningen at institusjonene kan tilby fullfinansierte studieplasser i Norge som en del av de samarbeidsavtalene man inngår med institusjoner i utviklingsland og Øst-Europa. Flere av institusjonene peker på dette som et viktig trekk ved kvoteordningen, fordi det setter de norske institusjonene i stand til å gi et konkret tilbud i form av studieplasser i Norge. Dette er igjen et avgjørende virkemiddel for å få i stand levekraftige samarbeidsavtaler.

Etter arbeidsgruppen oppfatning er kvoteordningen og andre stipendprogram avgjørende for en bred rekruttering av utenlandske studenter. Kvoteordningen er en helt avgjørende stimulans

i arbeidet med å tiltrekke seg flere utenlandske studenter og vil i neste omgang, som et resultat av f.eks. de mastergradsprogrammene som utvikles, også kunne tiltrekke seg betalende studenter, eller studenter som stiller opp med egne studiemidler, til disse programmene. Det finnes i dag flere eksempler på dette.

Arbeidsgruppen mener at internasjonaliseringseffekten av kvoteordningen kan økes ytterligere ved at man legger bedre til rette for studentene, både sosialt og faglig. Slike tiltak kommer man nærmere inn på i punktene nedenfor.

6.2 Utviklingseffekten

Ideelt sett skulle utviklingseffekten av et utdanningsprogram bli vurdert ut fra den betydning det har for utviklingen i studentens hjemland. En slik tilnærming er ikke realistisk i en evaluering av kvoteordningen. . For det første er det så pass få studenter fra hvert land og innenfor hvert enkelt felt at effekten av nettopp dette programmet alltid vil være marginalt i den store sammenhengen. Kvoteordningen er en av mange internasjonale programmer som over tid har et potensiale som bidrag til utvikling av demokratiske institusjoner i utviklingsland og i Øst-Europa, til internasjonal og tverrkulturell forståelse og til økonomisk utvikling og fred. Utviklingen må ses i et langsiktig perspektiv, og det ville derfor ta ytterligere mange år før man eventuelt kunne måle effekten av den utdanningen som var gitt i Norge.

Det er, som påpekt innledningsvis, i internasjonal debatt på dette området en økende erkjennelse av at satsing på høyere utdanning er viktig for utvikling av det enkelte samfunn og at en slik satsing bør få høyere prioritet enn det har hatt i utviklingssamarbeidet. Det er videre en erkjennelse for at dette må være langsiktige prosesser. Det kan derfor være fåfengt å lete etter kortsiktige kriterier for utviklingseffekt av et program der de første studentene ble uteksaminert for tre år siden.

Tradisjonelt har man brukt hjemvendingsraten som et viktig kriterium for utviklingseffekt i forbindelse med studieprogram for studenter fra utviklingsland. Det kan være den viktigste faktoren i et forsøk på å måle en slik effekt, men den er på ingen måte entydig. Det forutsetter på den ene siden at studenten kommer i relevant aktivitet i hjemlandet, noe som ikke alltid skjer med hjemvendte studenter, og ikke minst krever det at den hjemvendte studenten får anledning til videre faglig utvikling. De skjer ofte ikke, verken i studier eller i arbeidssituasjonen..

Selv med et så vidt enkelt måleinstrument for suksess som tilbakevending etter studiet, må det altså tas en del forbehold. Som det er redegjort for under punkt 4.7.7, er det rimelig å anslå at ca halvparten av studentene vender tilbake og får avskrevet gjelden. Dette er den kortsiktige effekten. På lengre sikt kan man tenke seg at studenter som har studert videre eller tatt arbeid i Norge eller i et tredjeland vender hjem, og omvendt at noen av dem som vendte tilbake straks senere forlater hjemlandet. For å kunne si noe mer sikkert om hvilke studenter som vender tilbake, og kommer i relevant utviklende arbeid, må man ha statistikk for en mye lengre periode.

Ut fra den informasjonen som likevel ligger i statistikken sammenlignet med opplysningene fra institusjonene, mener arbeidsgruppen at det er grunnlag for å fastslå at rekrutteringen av studentene har svært mye å si for tilbakevendingen. Hvis det fortsatt er et ønske fra norsk side at studentene skal nyttiggjøre seg utdanningen i hjemlandet, vil arbeidsgruppen i det følgende peke på noen tiltak som kan bidra til at studentene bruker utdanningen i hjemlandet og ikke i Norge eller et tredje land.

Mange studenter melder at det blir stadig vanskeligere å få arbeid i hjemlandene. Stor arbeidsledighet, strukturtilpasninger, og redusert offentlig sektor er vesentlige faktorer i denne sammenhengen. Flere institusjoner i Sør og i Øst-Europa har tatt direkte kontakt for at deres kandidater skal kunne bli noe lenger i studie- og arbeidsforhold og samtidig opprettholde relasjonene til hjemlandet. Dette kan spesielt gjelde land i konflikter og krig.

6.3.Ett stipendprogram?

Som nevnt innledningsvis i rapporten har de stipendordninger som finnes for utenlandske studenter forskjellige målgrupper og er etablert til forskjellige tider og på forskjellige premisser. Vilkårene som studentene får under oppholdet i Norge – både økonomisk og på andre måter – kan derfor være nokså ulike. For kvoteordningen og NORADs stipendprogram er disse forskjellene blitt et problem. En NORAD-student og en kvotestudent kan ha den samme bakgrunnen fra hjemlandet og ta den samme utdanningen i Norge, men vil ha forskjellige vilkår. Studentene opplever dette som urettferdig, og institusjonene har ofte et forklaringsproblem. Det er likevel slik at den ene ordningen ikke er entydig bedre enn den andre. En NORAD-stipendiat vil ha en høyere sats, få hele beløpet som stipend, få støtte til 12 måneders studium og kan få ekstra støtte til feltarbeid. Kvotestudentene har på sin side mulighet for å ta ekstraarbeid ved siden av studiene, og kan få støtte til ektefelle og barn som blir med til Norge etter Lånekassens vanlige regler. Gjennom NORADs stipendprogram er det også satt av midler til en tilrettelegging av forholdene rundt studiene som er romsligere og bedre organisert enn hva som vanligvis er tilfellet for kvotestudentene.

I tillegg til kvoteordningen og NORADs stipendprogram er det egne stipendprogram for samarbeid med Sentral- og Øst-Europa (se 5.3 og 5.4) som sammen administreres av Universitets-og høgskolerådet v/SIU og Forskningsrådet.

Arbeidsgruppen har arbeidet med muligheten for ett "Norgesprogram for stipendier til studenter fra utviklingsland og Øst- og Sentral-Europa", men har ikke funnet å ville foreslå en slik løsning. Gruppen mener imidlertid at alle programmen må sees i én sammenheng og foreslår derfor at alle stipendprogram koordineres fra ett senter. Dette vil bidra til å sikre en samlet informasjon internasjonalt om det norske tilbudet til internasjonale studenter. Det fungerer slik langt på vei allerede i dag ved at NORADs stipend program koordineres fra Universitets- og høgskolerådet v/SIU og ved at de to programmene rettet mot Øst- og Sørøst-Europa også koordineres derfra i samarbeid med Forskningsrådet. Arbeidsgruppen mener at også kvoteordningen bør koordineres derfra og man da vil oppnå en samordning av alle program, noe arbeidsgruppen mener vil være tjenlig. Det må være et poeng at en slik koordinering forhindrer urimelige ulikheter, f eks ved støtte til feltarbeid. Arbeidsgruppen vil derfor se det som naturlig at det er ett programstyre for NORADs stipendprogram og kvoteordningen og at det også bør være en koordinering av arbeidet i dette programstyret og det arbeidet som skjer i det organet som styrer stipendordningen rettet mot Øst-Europa og Sørøst-Europa.