”…YFUs ungdomsutveksling har som formål å fremme internasjonal forståelse på tvers av kulturer, ideologi, religion, politikk, rase og landegrenser.” ( http://www.yfu.org/no/)

”…AFS har fred som målsetting, og er en frivillig organisasjon med kontorer i ca. 60 land i alle verdensdeler. Utvekslingsorganisasjonen har ingen politisk eller religiøs tilknytning. ( http://www.afs.no/)

”…Å reise til utlandet som utvekslingsstudent er en fantastisk mulighet. Ta sjansen og vis at du er nysgjerrig og åpen for nye utfordringer! Du kommer til å treffe mange nye mennesker og får en unik mulighet til å oppleve et annet land fra innsiden. Å kunne et språk flytende, kunne vise til at du kan tilpasse deg og stå på egne ben, er utmerkede egenskaper å kunne vise til i fremtiden.”

(ASSE/Aspect http://www.asse.no/html/highschool/)

”…Å være i et annet land gjennom et helt år, og å leve i en vertsfamilie og oppleve high school med alt det innebærer vil gi deg så mye. Du vil lære språket flytende, og du vil få venner for livet, en ny familie, og erfare nye og fantastiske ting du vil huske for resten av livet.” (STS http://www.sts-education.com/norwegian/high/ )

Dette har medført at man tradisjonelt har hatt som målsetting at elevene skal gå et år i skole tilsvarende norsk videregående, men tidligere uten behov for å kvalitetssikre at/om skolen i vertslandet ligger på nivå med skolene i Norge.

Som forskriften og informasjonsskrivet fra Lånekassen er formulert, blir ikke organisasjonene eksplisitt tillagt noe særskilt ansvar i prosessen. Det eneste som står er at ordningen omfatter organisasjoner som er godkjent

..Det er ein føresetnad at utvekslinga skjer i regi av utvekslingsorganisasjonar som er godkjende av departementet for støtte gjennom Lånekassen. Forskriftene Kap V. 2.2.6..)

Vi har i denne undersøkelsen ikke gått nærmere inn på hvilke godkjenningsrutiner som praktiseres. I intervjuene med Lånekasse og organisasjoner har det ikke kommet fram noe om hvordan dette skjer, annet enn at det ble referert til historikken:

104. at det initielt bare omfattet to organisasjoner (AFS og YFU) 2Dette ligger eksplisitt i det opprinnelige stortingsvedtaket der bare disse to organisasjonene er nevnt
105. at dette den gang ble begrunnet med at bare disse var ideelle, medlemsbaserte ungdomsorganisasjoner
106. at dette av de andre ble opplevd som konkurransevridende, og at de andre organisasjonene, mer eller mindre velsignet av konkurransetilsynet krevde også å bli omfattet av ordningen

AFS og YFY kom dermed med i 1999, i 2000 omfattet ordningen også STS, EF, ASSE og Rotary. Ut fra de opplysninger vi har fått er videre FLAG, Steinerskolen på Hedmarken og SPEAK omfattet, men deres organisasjoner var ikke med i 2000 (eventuelt hadde ingen elever ute på ordningen da), så vi har ikke svar fra disse.

Fra intervjuene har vi fått inntrykk av at organisasjonene nå likevel opplever et visst trykk på å skulle delta i disse prosessene. Elever som skal reise ut vil vende seg til dem for å få informasjon om ordningen og skoler kan ta kontakt i forbindelse med at de skal godkjenne opplegget for sine elever.

Blant organisasjonene er holdningen generelt at det ikke er deres primære oppgave verken å skaffe dokumentasjon til forhåndsgodkjenningen eller å ha ansvar for informasjonen om hvilke vilkår som gjelder. Snarere ser man sin rolle som en part som kan steppe inn om det er nødvendig – om man blir forespurt skal man vite hvem/hvor man kan vise til for at vedkommende skal få tak i den rette informasjonen.

”…dersom vi blir kontaktet av en elev/en skole som lurer på hvordan man skal utarbeide en godkjenning for eksempel, skal vi kunne si at, se her, ta kontakt med XX på den skolen, de har hatt en lignende situasjon som de fant løsning på”(fra intervju med representant for utvekslingsorganisasjon)

Videre satser man på å ha gode linker, både i tekst og på Internett, til den informasjon som Lånekassen legger ut/gjør tilgjengelig. Ikke lage meget stoff selv, men koble det til de offisielle kilder, for å sikre at det er oppdatert, og at man ikke skal måtte bruke store ressurser når vilkår endres etc.

Dette medfører at organisasjonene generelt ser sin rolle å være koblet til den tradisjonelle utvekslingsideen: de skal hjelpe/velge ut elever til et utviklende og lærerikt år i utlandet. Dersom elever ønsker å ta dette året som ordinært år på videregående, skal organisasjonene være behjelpelige med dokumentasjon etc. ved behov, men grunnholdningen er at fra deres posisjon så er et år i videregående ute minst like lærerikt og utviklende som et år hjemme. Dette enten året ”teller” eller ei.

En utfordring de står over for er at i og med at det åpnes for at også andre studieretninger enn allmennfag, så vil valg av skole måtte være mer kritisk. I intervjuene har det kommet frem at man forsøker å ta dette alvorlig. Slik at når det er elever fra for eksempel musikklinje eller idrettslinje som ønsker dra ut, så prøver man å gå inn i hvert enkelt tilfelle og finne et skoletilbud som er relevant for disse. Rent praktisk vil dette arbeidet bli utført av søsterorganisasjoner i det enkelte land, og ikke av den norske organisasjonen. Frem til nå har ikke dette vært noe stort problem, kanskje mest på grunn av at allmennfag dominerer (bare 4 % eller 10 elever har svart at de har annet enn Allmennfag), men dersom flere av de yrkesfaglige retningene skulle ”ta av” innenfor ordningen, er det klart at dette ville bety nye utfordringer som organisasjonene ville måtte løse.

Det kan ellers nevnes at vi i svarene på undersøkelsen har fått et par eksempler på at elever som hadde Idrett eller musikk før de reiste ut måtte endre studieretning til allmennfag for å få året godkjent. Men dette gjelder kun for en til to av i alt 256 svar.

Vi har heller ikke fått rapportert at organisasjonenes administrasjon, rutiner osv. har endret seg i særlig grad. Dette er delvis begrunnet ut fra at man har vært tilbakeholdne ut fra at det er en prøveordning, delvis ut fra at man ikke anser at det er organisasjonenes oppgave å være hovedleverandør av informasjon.

På den andre side har vi fått opplyst at organisasjonene nå ser både et behov for

107. et visst samarbeid/hopehav organisasjonene mellom (det er ikke rasjonelt at hver organisasjon engasjerer seg i informasjonsarbeid om ordningen i konkurranse med de andre)
108. behov for nærmere samarbeid med skolene, for eksempel gjennom rådgiverforum
109. behov for samarbeid/kontakt med Lånekassen. Tidligere var ikke utvekslingselevene støtteberettiget, dermed var det heller ikke behov for kontakt om disse. Dette er nå endret, selv om organisasjonene ikke har noe informasjonsansvar oppleves de ofte av brukerne som det naturlige informasjonsledd, og de må derfor vite hva som ”er god latin”. Der er også en side koblet til de støtteordninger organisasjonene selv administrerer, der det kan være interesse for at det ikke gis støtte fra både Lånekassen og fra organisasjonen – selv om dette ikke kommer i konflikt med Lånekassens regler.

Lånekassen

Når det gjelder Lånekassen, så har vi fra intervjuene fått et klart inntrykk av at de i dag ser på ordningen som ”grei skuring”. De fleste vanskeligheter/uklarheter er mer eller mindre ryddet bort, og så lenge man er innenfor allmennfaglig studieretning ser det ikke ut til å by på særlige problemer med godkjenning etc.

Verken fra Departement eller fra Lånekassen hadde man innstilt på at en slik prøveordning skulle innføres. Den ble innført som et resultat av komitébehandlingen, og det er derfor naturlig at det den første tiden ikke fantes mye informasjon – heller ikke tilgjengelig fra Lånekassen. På den andre siden tok det to år fra stortingsmeldingen ble vedtatt til forskriftene for ordningen lå klare.

For Lånekassen sitt vedkommende gjorde det at de nye forskriftene først var på plass i juni 1999 at det ikke var mulig å informere om ordningen på orienteringsmøtene med rådgivere/kontorpersonell på videregående skoler den våren.

For brukerne medførte dette at informasjonen første året ble opplevd som noe uklar/usikker og lite tilgjengelig. Kommentarer, spesielt fra organisasjonene, går på at første året opplevde man at det kunne variere mye mellom regionkontorene hvilken kompetanse saksbehandlerne hadde om ordningen. Det ser ut til at det første året var hovedkontoret i Oslo som var best kjent med ordningen. Men dette meldes å være et overgangsfenomen. Både i intervjuer med Lånekassen regionalt og med de andre aktørene får vi inntrykk av at basiskompetansen om ordningen i dag er god i alle ledd hos Lånekassen.

Lånekassens oppgaver i forberedelses- og søknadsprosessen består av to hovedelementer:

110. man har et ansvar for, gjennom forskrifter og ulike typer av veiledning, å gi informasjon om hvilke regler som gjelder for ordningen, hvilke krav som må oppfylles etc.
111. man skal behandle søknadene, og vurdere om den foreliggende dokumentasjonen/ skolens bekreftelse av at dette året er likeverdig med et år i Norge er tilfredsstillende

Informasjonsaspektet

Det som har kommet frem er at hovedinntrykket, både blant brukere og i Lånekassen er at man trengte litt tid på å komme i gang, ble kanskje tatt litt ”på sengen” av en prøveordning man ikke forutså, men at man nå opplever å ha etablert informasjon og –rutiner som fungerer. I hvert fall overfor allmennfaglige linjer.

Man ser at det kunne være ønskelig å utarbeide for eksempel en informasjonsfolder spesielt om denne ordningen, men mener at dette ikke er en oppgave Lånekassen skulle ha eneansvaret for. Den måtte utarbeides i samarbeid mellom organisasjonene, Lånekassen og Utdannings- og forskningsepartementet, men Lånekassen stiller seg åpne for å ta det mer praktiske ansvaret for en slik folder.

Lånekassens informasjonsstrategi, med bruk av årlige kontaktmøter overfor skolene, blir også vurdert som gode fora til å informere om ordningen. Disse blir holdt på et tidspunkt da detaljene rundt neste års studiefinansiering skal være fastlagt, slik at eventuelle endringer i denne ordningen vil kunne bli opplyst.

I prinsippet gir skolene tilslutning til at dette er en god strategi, men vi har i intervjuene fått eksempler på at man lokalt kan ha en arbeidsfordeling slik at en rådgiver har ansvar for alt som har med Lånekassen å gjøre, en annen for utvekslingselever. Og da er man ikke alltid garantert at informasjonen når den som trenger den – med en gang.

Likevel, inntrykket fra intervjuene er klart: fra Lånekassens side opplever man det som om skolene har fått informasjon om hva ordningen går ut på og at de for en stor del har en forståelse av hvordan den skal brukes.

”… det er ofte slik at første gang en elev ved en skole ønsker delta på ordningen så kan det være problematisk for skolen å vite hva man må gjøre. Men vår erfaring er at har man først gått gjennom prosessen en gang, så går det mye enklere neste gang”

”.. det har også med typer å gjøre. Vi ser at noen er svært ansvarsfulle, og liksom ikke kan si at dette er tilfredsstillende fordi det er noen detaljer de ikke kan garantere vil bli oppfylt, mens vi på den andre siden har dem som sier at ”jo da, dette er helt greit for oss.”(fra intervju med representant for Lånekassen)

Behandling av søknadene

Dette bringer oss over på det andre elementet: behandling av søknadene: Forutsetningen for å delta på ordningen er at man skal kunne gå rett inn på neste trinn etter hjemkomsten. Det ligger derfor til Lånekassen å vurdere søknadene de mottar med sikte på nettopp dette: er det opplegget man har valgt godt nok slik at dette kan oppfylles Dette betyr i praksis at Lånekassen sjekker opp om den godkjenning skolen har gitt inneholder de elementer som forskrift/veiledning setter krav om, ikke at man går det detaljerte opplegg etter i sømmene for å vurdere det faglige innholdet..

I intervjuene med saksbehandlere i Lånekassen kommer det frem at man har fått signaler om at man ikke skal ”se for strengt på det”. Dette betyr ikke en oppfordring om å godkjenne alle slags opplegg, men å utvise skjønn med tanke på at det alltid vil være usikre faktorer i slike saker. Vi har tidligere vært inne på at gjennomstrømningen i videregående skole generelt ligger på 58.5 % fullføring på/under normert tid (3 år). En av årsakene til dette er nettopp at denne skolegangen skjer i en ”brytningstid” for elevene: blir voksne, er inne i løsrivelsesprosess fra hjem/familie, står overfor usikkerhet med tanke på valg for fremtiden, ønsker som endres etc. Slik sett vil det ikke være mulig å lage opplegg som kan garantere at alle fullfører etter planen og kan flyttes opp.

Men fra våre data har vi sett at mindre enn 3 % ikke fullfører året ute etter planen, og at 9 av 10 flyttes opp etter vanlig progresjon. Dette skulle tyde på at det skjønn som utøves holder mål. Dette tyder også på at disse elevene har en progresjon som er minst like bra, trolig bedre enn gjennomsnittseleven.

Det ble også i intervjuene sagt at man har endret sin praksis noe fra den første tiden å være mer detaljorientert, til senere år å stole mer på eget skjønn og på skolenes vurdering.

I veiledningen fra Lånekassen er det spesifisert en liste med forhold/krav som må være avklart for å kunne gi godkjenning. Det er tre av disse som har spesiell interesse her:

For det første at

”Skolen må bekrefte at utvekslingsåret ikke fører til forsinkelse, og at eleven kan fortsette direkte på VK2 etter hjemkomsten.

Her har vi nevnt at denne bekreftelsen kan variere mye i innhold, fra det helt nitidig detaljerte til det svært så overfladiske. Likevel sies det fra Lånekassen at dette vanligvis går greitt:

112. en svært stor del av søknadene gjelder opphold i USA/andre engelsktalende land med godt kjente skolesystemer
113. skolene har etter hvert erfaring for hva de ulike land/skoler står for, og kan slik gi gode vurderinger av disse og lage godt tilpassede opplegg
114. uklarheter/mangler ved søknadene skyldes ofte at det dreier seg om nye skoler/nye vertsland. Men da har man mulighet til å ”ta en runde til” på søknaden, der Lånekassen kan melde tilbake til søker hva som mangler og må presiseres før den kan godkjennes

For det andre at

”Opplegget kan godkjennes selv om eleven må ta et par fag som privatist parallelt med oppflytting i VK2”

Dette gjelder i hovedsak fag som Samfunnslære, men vi ser også enkelte eksempler på at man må ta en del andre fag som privatist (matte, biologi, språkfag). Men verken i intervjuene eller i svarene på spørreundersøkelsen har dette aspektet blitt trekt fram som noe som byr på problemer for skole/elev.

For det tredje at Lånekassen kan

”..godkjenne støtte før lærestedet er kjent, når skolen spesifiserer hva som kreves for at utdanningen kan godkjennes. For USA og Canada må stat/sone være kjent (pga. reisestipendet.”

Svarene viser at ca 45 % av de som reiste ut sendte søknaden til Lånekassen før lærestedet var kjent, men ingen meldte at dette i seg selv skapte noen form for problemer. Vi bad elevene oppgi grunn for at lærested ikke var kjent, og det kom da frem at dette i all hovedsak skyldes at organisasjonene på det tidspunkt søknaden måtte sendes, ennå ikke hadde funnet vertsfamilie. Alternativet ville da være en forsinkelse av søknaden, som ville kunne medføre at utbetaling av støtte ble forsinket. Men for disse elevene er det svært viktig med så rask behandling som råd, de har store kostnader som forfaller på tidlig tidspunkt.

En annen side ved behandlingen gjelder avslag på søknader. Vår spørreundersøkelse gikk ut til elever som hadde fått støtte, og også i intervjuene er det denne gruppen vi har fokusert på. Det er videre vårt inntrykk at det ikke er en stor gruppe som har opplevd å få endelig avslag på sine søknader til Lånekassen. På direkte spørsmål til saksbehandlere er svaret heller at:

”.. jeg kan nesten ikke komme på tilfelle der det har skjedd”. (fra intervju med representant for Lånekassen)

Dette har sikkert flere årsaker, men de to viktigste vil nok være at:

115. elevene som søker er allerede blitt godkjent av utvekslingsorganisasjonen for et år ute
116. det skal ligge ved en bekreftelse fra skolen i Norge på at opplegget er vurdert som tilfredsstillende
117. samt at mangler ved søknad kan rettes opp ”i neste runde”

Fra organisasjonene har det blitt nevnt at der skjer et visst frafall blant søkerne fordi de ikke på et tidlig tidspunkt kunne vite med full sikkerhet at opplegget ville bli godkjent. At usikkerheten rundt dette, kombinert med svak familieøkonomi gjorde at man kunne avbryte prosessen i redsel for å ende i en lite gunstig økonomisk situasjon. Dette ble ikke nevnt som stort problem, men noe som hadde skjedd fra tid til annen. Ut fra det som har kommet frem om Lånekassens behandling av søknadene ser dette ut til i mye å være en grunnløs frykt, som trolig bunner i manglende informasjon til eleven om regler og rettigheter. Som vi har vært inne på har Lånekassen en policy som i hovedsak går ut på at dersom skolen har godkjent opplegget, og skolens bekreftelse inneholder den informasjon Lånekassen trenger, så blir søknaden innvilget. Så kanskje kunne det være et behov for å klargjøre enda bedre at dersom opplegget er godkjent så er støtten en rettighet man har.

I intervju på regionkontoret i Ørsta ble det også beskrevet at man i kontorets rutiner prøver å sikre at disse søknadene skal få raskest mulig behandling. Søknadene ble sortert ut ved mottak og sendt direkte til en dedikert saksbehandler. Dette ut fra at man vet at utgiftene for oppholdet (avgift til utvekslingsorganisasjonen) forfaller til betaling før eleven reiser ut, og at mange derfor ville måtte ta et kortsiktig lån dersom støtten fra Lånekassen lar vente på seg.

Fra organisasjonenes side ble også tidsaspektet trekt fram. Her bl.a. ved eksempler på at de har prøvd å gi henstand til støtten foreligger – med resultat at organisasjonens egen økonomi blir skadelidende. Så fra deres side så man seg nå nødt til å skjerpe inn rutinene og heller be elevene/familiene ta et kortsiktig lån om nødvendig. Den generelle holdning fra organisasjonene er at:

”… alt skal være betalt før man får sette seg på flyet”(fra intervju med representant for utvekslingsorganisasjonene)

Oppsummert kan vi si at Lånekassen hadde behov for en viss innkjøringsperiode da man måtte finne ut av hvordan man skulle tolke reglementet og hvordan man skulle få ut informasjon om hva som krevdes. Dette dreier seg i hovedsak om første året, ut fra de kommentarer som har blitt gitt i intervjuene. Deretter ser det ut til at man har etablert kompetanse og rutiner som er vel tilpasset det store flertall av søknader. Brukerne melder tilbake at de i hovedsak er godt tilfreds med Lånekassen både hva gjelder informasjon og behandling av søknader.

Skolene

I henhold til forskrift og veiledning er det skolens ansvar å

”.. bekrefte at utvekslingsåret ikke fører til forsinkelse, og at eleven kan fortsette direkte på VK2 etter hjemkomsten”

Ovenfor har vi sett at man fra Lånekassens side opplever det som at skolene etter hvert har fått ganske godt grep om dette. Vi spurte rådgiverne om dette ble sett på som et omfattende arbeid, og om de følte de hadde tid til dette. Svarene var klare, og gikk på at:

”.. jo visst er dette noe som tar tid, men dette er noe vi skal gjøre.

Omfanget har heller ikke vært overveldende ved den enkelte skole. Ser vi på svarene fra spørreundersøkelsen, var det for de to årene i gjennomsnitt 1,8 elever ute fra hver skole. Tabell 25 viser svarfordelingen etter antall elever per skole. Vi ser at for 77 % av skolene har vi fått svar fra mindre enn tre elever. Med tanke på svarprosenten på rundt 70, vil dette trolig gi et noenlunde dekkende bilde på situasjonen, nemlig at de langt fleste skoler også etter å ha tatt seg av elever både i 2001 og våren 2002, vil ha hatt godt under 10 elever ute på denne ordningen. Dermed vil ikke arbeidsbelastningen være svært stor for mange av skolene.

Tabell 25 Antall elever per skole som har deltatt i forsøksordningen skoleårene 1999/2000 eller 2000/2001. Absolutte tall, prosenter og kumulative prosenter

* Sum 101% skyldes desimalavrunding

På den andre side vil ikke dette fullt beskrive den kontakten skolen har med elever som ønsker å delta på ordningen. De tar gjerne kontakt med rådgiver på et tidlig tidspunkt, ofte før de har avklart oppholdet med utvekslingsorganisasjonen. Dette ble nevnt av flere av informantene, at man ble kontaktet med spørsmål tidlig på året, samt at man på skolen driver ulike former for informasjonsarbeid for å opplyse om hvilke muligheter som foreligger.

På dette tidlige stadium kunne man anta at det skulle være stor pågang av elever som ønsket seg et år ute, og at skolen/rådgiver fikk en oppgave i å ”sortere” i disse ønskene, blant annet ut fra vurdering av om eleven var egnet (faglig/sosial modenhet) til å ta et år ute.

Men på dette spørsmålet var tilbakemeldingen likevel ganske klar på at de som tar kontakt for muligheten av å reise ut, i svært stor grad er nettopp dem som er modne for dette. Bare i få tilfeller følte man behov for å måtte gå inn og råde vedkommende til heller å bli hjemme. Og dette da bare i de tilfelle der eleven ikke hadde fått godkjenning fra utvekslingsorganisasjon ennå. Om eleven var vurdert godkjent av en organisasjon, anså ikke rådgiverne det å være sin oppgave å overprøve dette – noe de heller ikke mente de hadde myndighet til å gjøre.

På denne måte ser vi at også skolene i denne forberedelses- og søkefasen har en todelt oppgave:

0. først å informere og gjøre kjent for elevene hvilke muligheter som foreligger
1. deretter gjennomføre en godkjenningsprosess for et opplegg for året ute.

Informasjonsaspektet

Informasjonsarbeidet er på mange vis linket til skolens strategiske satsinger. Vi spurte på skolene om denne ordningen var med i skolens strategier, og om man hadde egne internasjonaliseringsstrategier. Generelt var svaret at egne strategier hadde man ikke. Man hadde oppfatninger om at det å ta et skoleår i utlandet var viktig, men at denne ordningen først og fremst hadde et individuelt rettet preg, og at det dermed var vanskeligere å bruke denne systematisk enn for eksempel ordninger med klasseutveksling.

Grunnholdningen var at internasjonalisering vil være verdifullt for den enkelte elev, og skolen ville kunne utnytte de spesielle erfaringer/kunnskaper disse får når de kommer tilbake (til å informere andre elever samt til å bidra med kunnskap om faktiske forhold i andre land og bedre kjennskap til fremmede kulturer).

Det ble ellers sagt at man, særlig første året, opplevde at informasjonen om ordningen var mangelfull, men at dette hadde gått seg til etter hvert. Som nevnt ønsket man å bruke hjemvendte elever i informasjonsarbeidet på skolen, deres deltagelse bl.a. på infomøter ble sett på som svært verdifullt.

”… Vi innkalte til et møte, slik at alle interesserte av skolens nåværende elever kunne møte der, og så sa jeg litt om det rent formelle sånn helt kort og så lot jeg disse utvekslingselevene som hadde returnert snakke og fortelle. Det tror jeg sparte oss rådgiverne for mye tid og jeg tror også elevene opplevde dette som positivt og å gi dem mye informasjon.” (fra intervju med rådgiver ved en skole)

Vider var informasjonsmøtene mellom Lånekassen og skolene verdifulle, men med de reservasjoner vi nevnte ovenfor om at det ikke alltid var den rådgiver som møtte der som hadde ansvar for utvekslingselevene. (Disse utgjør tross alt en liten del av Lånekassens kunder, også i videregående er det langt flere elever som vil ha behov for informasjon om støtteordninger generelt, med sikte på høyere studier for eksempel.).

Rådgiverforum, regionalt og på fylkesnivå, ble også trekt fram som viktige fora for informasjon om denne ordningen. I tillegg til å være forum for informasjon, gikk det bl.a. på at dette gav muligheter til å drøfte praksis skoler i mellom. I våre intervjuer ble det nevnt eksempel på at ordningen hadde vært oppe som sak i regionalt forum, samt fra flere at man har drøftet den mer uformelt. Erfaring fra dette var bl.a. at man så at det kunne være ganske store ulikskaper også mellom skoler innen et mindre område for hvordan man vurderte/hvilke krav man stilte i forbindelse med å godkjenne opplegget. At man hadde opplevd at elever kjente denne ulike praksis og kunne bruke den overfor skolene:

”… om dere ikke godkjenner dette opplegget så vet jeg at jeg får det godkjent på XX skole” (fra intervju med rådgiver ved en skole)

Ellers ble det nevnt at også organisasjonene ofte deltar i informasjonsarbeidet på de ulike skolene. Dels gjennom å delta på informasjonsmøter, dels gjennom å ha egne skole- eller regionkontakter.

Som vi har vært inne på har forsøksordningen til i praksis nå rettet seg spesielt mot allmennfaglig studieretning. Lånekassens informasjonsveiledning formulerer det slik:

…For å få støtte må skoleåret ved en utenlandsk videregående skole, med hovedvekt på allmennteoretiske fag, godkjennes som likeverdig med et skoleår ved en norsk videregående skole i studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag (fra intervju med rådgiver ved en skole)

Fra samtaler med og ut fra tilsendt informasjon fra Lånekassen har vi fått forståelse for at man i prinsippet åpner for at et år kan godkjennes, uavhengig av studieretning, dersom bare vilkårene om at året skal være likeverdig med et tilsvarende år i Norge er oppfylt. I referat fra møte mellom Lånekassen og organisasjonene (YFU), 4. desember 2001 heter det:

.. Så fremt elevene får en forhåndsgodkjenning fra skolen som Lånekassen godkjenner og eleven har funnet et tilfredsstillende fagtilbud i utvekslingslandet, vil elever på disse studieretningene (”tegning, form farge”, ”media og kommunikasjon” og ”danselinje”) kunne få støtte på lik linje med elever på allmennfag.

I følge intervjuene er dette i prinsippet utvidet til å gjelde alle studieretninger. Vårt materiale inneholder eksempler på bl.a. idretts- og musikklinje. Svært få dog, og som nevnt ble resultatet for et par av elevene at de måtte endre retning til allmennfag for å få et godkjent opplegg.

Fra intervjuer på skolene får vi inntrykk av at man ønsker å prøve ut mulighetene for de mer yrkesrettede retningene, men at man ennå ikke har erfaring med dette (på en skole ble det sagt at for det kommende året. 02/03, ville man ha elever ute også fra andre enn allmenn- og idrett).

Det som blir trekt fram som det praktiske hinder for de yrkesrettede går i hovedsak på at det bare i liten grad finnes opplegg tilsvarende det norske der også disse skal lede frem til studiekompetanse.

På den andre siden ser man at ut fra et ønske om å kunne tilby skolegang i utlandet til et bredest mulig elevgrunnlag, vil det å inkludere disse retningene være svært viktig for å få andre sosiale grupper til å delta. Vi har sett at deltagelsen har god geografisk spredning, god spredning på ulike typer av økonomisk regioner, ganske god spredning for familieøkonomi, men fremdeles er en sterk overvekt av elever fra ”akademiske” familier. Blant annet fordi elever fra slike familier i langt større grad velger allmennfag:

” Blant elever som avsluttet grunnskolen i 1998 og som hadde foreldre med lang (over 4 år) høyere utdanning, valgte hele 84 % allmenfaglig studieretning. Tilsvarende tall for elever med foreldre med grunnskoleutdanning var 26 %. (Einarsen, 2000)

Så for å nå målet om at ordningen skal bidra til å utjevne geografiske, økonomiske og sosiale forskjeller blant de som reiser ut, vil en slik inkludering av andre studieretninger kunne bidra positivt.

I intervjuene kommer det frem at det til nå ikke har vært vanlig at elever på andre studieretninger har interessert seg for ordningen. Bortsett fra nå for siste året, der det har blitt registrert en viss interesse. Dette kan henge sammen med ordlyden i veiledningen, der bare allmennfag er nevnt, og at det dermed vil ta tid også for denne ordningen til å bli kjent på de andre retningene. Det ble nevnt at man hadde blitt utfordret fra sine elever på at:

”.. hvorfor skal dette gjelde bare for allmennfag”

og at deres respons da hadde vært at man ville ha vansker med tilpasning/godkjenning. Man manglet erfaring for hvordan man skulle kunne tilpasse et år ute til de yrkesfaglige retningene

Men vi fikk i intervjuene også eksempler på at ordningen i praksis er under utvidelse:

”.. Vi har for eksempel nå to-tre elever fra yrkesfaglig grunnkurs som reiser ut. Da måtte jeg undersøke veldig, kan de hoppe over et år, hva skjer da, hvordan? Men det ordna seg, vi har fått klarsignal fra lånekassa men de må da inn igjen i allmennfaglig påbyggingsår. De går glipp av et VK1 yrkesfagkurs” (fra intervju med rådgiver ved en skole).

I og med at det nå er åpent for å søke støtte også fra andre linjer, ble det nevnt i intervjuene at man kunne ønske seg at det ble gjort et arbeid for å utrede informasjon om gode retningslinjer også for disse retningene. Særlig på en skole som hadde et stort antall studieretninger, ble dette lagt vekt på.

Godkjenningsaspektet

Ønske om utarbeiding av retningslinjer for andre studieretninger bringer oss over på det andre del av skolenes oppgave: godkjenningen, å kunne bekrefte at elevens opplegg vil kvalifisere til å bli flyttet direkte opp.

Igjen bør vi først nevne ansvarsfordelingen i dette. Skolen skal bekrefte at opplegget kan godkjennes, eleven skal skaffe dokumentasjon på dette. I praksis vil eleven her opptre i et samspill med foreldre og utvekslingsorganisasjon – til dels også med skolen.

Dermed sitter skolen med oppgaver innenfor både å bidra til å innhente dokumentasjon fra skolen/landet og å vurdere kvaliteten på opplegget. Fra intervjuene har vi fått innspill som bygger opp under at dette, i alle fall i dag, er et ganske korrekt bilde på situasjonen. Organisasjonene definerer ikke dokumentasjon av utenlandske fagopplegg som sin primære oppgave, heller ikke Lånekassen. Men hos begge disse stiller man seg likevel positive til å bidra med informasjon og kompetanse dersom det er behov for det.

Særlig fra organisasjonene får vi et inntrykk av at de første året ble trekt mer inn i dokumentasjonsprosessen enn de ønsket. Årsakene var åpenbare, ordningen var ny, det var kort om tid, man hadde manglende erfaring ute ved skolene. For at de elever som organisasjonene hadde godkjent for et år ute skulle få benyttet seg av ordningen, var man nødt til å bidra. Fra kommentarer på spørsmål på spørreskjemaet har vi også sett at organisasjonene noen ganger kunne komme inn som mellommenn for å løse ”konflikter” mellom skole og Lånekasse for hvordan dokumentasjon skulle vurderes.

I intervjuene er organisasjonene svært klare på at de anser dette for å være elevens/skolens oppgave. Man kan bidra, først og fremst ved å henvise til de man vet har kompetanse nettopp på dette eller hint, men ikke selv være aktiv. Dette henger også sammen med at organisasjonene selv ikke har spesialkompetanse på de ulike land, men at man baserer seg på søsterorganisasjoner ute. Og at man videre har svært små administrasjoner i Norge og dermed liten kapasitet.

Når det gjelder å innhente dokumentasjon om fagtilbudene ute, synes det som om der har vært – og til dels ennå er et skille mellom skolesystemene i USA/engelskspråklige land og EU land kontra andre. Da vi drøftet gjennomføringsgrad så vi bl.a. at elever som dro til land i Sør/Latin Amerika oftere ikke ble flyttet opp, at dette kunne ha sammenheng med språk (spansk) samt at man i Norge hadde dårligere kjennskap til innholdet i deres skolesystem. Og at det videre ble trekt fram at første året var det vanskelig å få god dokumentasjon ut fra skoler i Tyskland.

Men i intervjuene på skolene ble ikke det å skaffe til veie dokumentasjon generelt nevnt som problem. I stedet ble det nevnt at det nok kunne være forskjeller i hvordan man brukte/vurderte denne dokumentasjonen. I flere sammenhenger ble det nevnt for oss at hovedsynet er/bør være at et år ved videregående i utlandet må reknes som likeverdig med et år ved skole i Norge, med forbehold for at man sikrer kompetansen i de spesifikke, norske fagene.

Om dette er holdningen, vil hovedutfordringen ligge i å finne ut om eleven ved skolen ute kan ta de fag som trengs for å fullføre 3. året i Norge, altså at man må ha en viss plan også for dette året allerede våren første året. Videre må man vite noe om timeantall i de ulike fag, da dette er vesentlig for godkjenningen. Med andre ord er det behov for å kunne ”skreddersy” en timeplan, kanskje mer enn å vurdere det faglige nivået.

Dette skinner også i gjennom i kommentarene vi fikk til spørsmålet om eleven hadde hatt kontakt med skolen hjemme, og hva kontakten handlet om:

Av de som svarte de hadde hatt kontakt i løpet av året, var kontakt med rådgiver/klasseforstander/faglærer for å klarlegge fagkombinasjon og tilpasning til neste år en av de mest hyppig nevnte faktorer (spørsmålet var formulert åpent, så vi har ikke kvantifiserte data her).

Dette illustrerer det som ser ut til å være en slags praksis på området, noe vi kan kalle ”forhåndsgodkjenning i ettertid”. Med dette begrepet mener vi at godkjenningen i regelen ser ut til å ta høyde for at oppflytting ikke kan avgjøres før eleven er tilbake. Man kan beskrive hva som er planlagt gjennomført under oppholdet, og vurdere det til å være slik at om dette gjennomføres, så blir eleven flyttet opp. Men fra kommentarene så vi spesielt at man hadde kontakt rundt dette å sette sammen/søke til 3. året, og å tilpasse (også underveis) året ute slik at man fikk med alt man trengte.

En slik forhåndsgodkjenning i ettertid er også attraktiv fordi man gjerne ser ut til å oppleve at selve søknads/godkjenningsprosessen fort kan ta for mye tid. Så i stedet for å gå inn og finvurdere alle faglige detaljer, har man erfart at dette er vurderinger man dels kan ta underveis, dels får håndtere når eleven kommer tilbake.

”.. Etter hvert har tendensen mye blitt slik, og jeg har snakket med andre rådgivere om dette også, at så sant de har hatt en full timeplan mens de var ute, så godkjenner vi det. (fra intervju med rådgiver ved en skole)

Vi spurte informantene om det i stor grad var slik at man kunne bygge vurderingene på de saker man hadde hatt tidligere, at om man hadde sendt en elev til Colombia et år, var det enklere å sende en annen dit neste år. Responsen her var blandet, delvis var man enige i dette, at en slik kunne bygge opp en intern kompetansebase. Men det ble også hevdet at hvert case var forskjellig, slik at man i regelen måtte gjøre arbeidet på nytt. Man hadde erfaring i metodikk og hva som trengtes, men måtte likefullt se på den enkelte situasjon for seg.

”.. Det er ikke jeg som vurderer innholdet i fagene de har hatt, men det tror jeg, det er noe vi gjør på nytt hver gang. De må ha med seg vitnemål, pensumlister m.m., og det kan jo være så mye forskjellig fra land til land fra stat til stat. Så om vi skal ta dette på alvor må vi gjøre det på nytt for hver. De skal jo fortsette i tredjeklasse” (fra intervju med rådgiver ved en skole)

Med relasjon til det relativt lave antall slike saker skoler flest har hatt, er dette noe som kan forståes, samt at endringer i personell også vil være med å vanskeliggjøre denne type kompetanseoppbygging. Dette ledet oss til å spørre, både på skolene, i organisasjonene og hos Lånekassen om man kunne se behov for en samlet kompetanseoppbygging, som en slags samling av case for ulike land/retninger.

Responsen på dette var positiv, man så klart at noe slikt, for eksempel på Internett, ville kunne gjøre prosessen enklere. Men, delvis grunngitt med at dette er prøveordning, delvis på basis av usikkerhet om hvem som burde ha ansvaret for dette, var det ikke noe som ble ansett som et aktuelt tema eller noe man ennå hadde drøftet seriøst.

Elevene

For begge årene har venner og kjente vært viktigst (vel 40 %) for å skaffe informasjon om at ordningen finnes, deretter familien (25 %), utvekslingsorganisasjonen (22 %), skolen (19 %). Lånekassen har nesten aldri vært den som først gav informasjonen (Figur 10).

Figur 10 Hvem ga deg først kjennskap til at det var mulig å ta et ordinært skoleår ved en utenlandsk skol? Fordelt etter utreiseår

Vi kan se at dette endret seg fra første til andre år, rekkefølgen er den samme, men innbyrdes forhold endret. Spesielt ser vi at skolen kommer mye kraftigere inn. Fra å ligge på 5 % første år til 16 % andre. Tilsvarende var det særlig venner/kjente og familie som fikk redusert sin andel. Dette passer godt overens med informasjonen fra intervjuene: at skolene første året bare i liten grad visste at ordningen fantes, men at det heller var elever som kunne komme og fortelle at de måtte få hjelp til godkjenningen for de skulle dra ut.

I denne sekvensen vil vi derfor drøfte i hvilken grad elevene opplevde at de fikk hjelp og informasjon i forberedelsesfasen. Vi stilte en rekke påstander som vi bad elevene ta stilling til (skala fra 0 til 6, der 0 tilsvarer at aktøren ikke var av betydning, 6 at aktøren var svært viktig. Hver påstand ble rettet mot hver av de ulike aktørene.

Hvem var viktige i å skaffe deg informasjon om ordningen?

Vi ser at elevene vurderer det slik at det var utvekslingsorganisasjonene som var viktigst i arbeidet med å skaffe informasjon om denne prøveordningen. Dette gjelder både første og andre året. Videre ser vi at første år var familien også en svært viktig informant, men at denne avtar kraftig i viktighet andre året. Da ser vi at både skolen og Lånekassen har rykket frem og blir regnet som mer viktige i å skaffe informasjon om ordningen. Fra kommentarer på spørreskjemaene ser vi også at da det særlig første året ikke fantes særlig tilgjengelig informasjon, måtte elevene selv i lag med familien trå til sterkere enn senere.

Tabell 26 Hvor viktige var disse i å skaffe informasjon om denne prøveordningen. Gjennomsnittsskåre, fordelt etter utreiseår

Ut fra det vi har fått vite i intervjuene, ser dette ut til å være et bilde om lag som forventet. Første året var det lite informasjon som fantes, skolen og Lånekassen hadde lite erfaring og heller ikke mye tilgjengelig informasjon. Organisasjonene (bare AFS og YFU det året) hadde allerede etablert kontakten med elevene (ordningen ble kunngjort på tidspunkt da elevene alt hadde fått godkjenning for år ute fra organisasjonene). Videre har vi fra intervjuer med organisasjonene fått vite at det ble drevet en del lobbyvirksomhet for å få ordningen på lufta.

Hvem var viktige i å opprette kontakt med vertsskolen?

Slik ordningen med utvekslingselever har vært lagt opp, er det utvekslingsorganisasjonene som har / har hatt ansvar for kontakt med vertsskole/vertsfamilie. Vi kunne tro at under denne forsøksordningen, når skoleåret/undrevisningen i året ute var av større betydning, ville det være et behov for at skole/elev ville måtte være mer aktive med sikte på å komme til spesielle skoler. Men vi kan ikke i det hele tatt finne støtte for dette ut fra våre data. (se for eksempel Tabell 35 og Tabell 44).

Tabell 27 Hvor viktige var disse i arbeidet med å opprette kontakten med skolen i vertslandet? Gjennomsnittsskåre, fordelt etter utreiseår

Vi ser også fra denne tabellen at organisasjonene dominerer fullstendig når det gjelder arbeidet med å opprette kontakt med vertsskole, og at de andre aktørene kun i svært begrenset grad har vært viktige her. Dette blir også underbygd av to andre spørsmål i skjemaet. På spørsmål om lærested var kjent da man søkte, svarer 44 % at dette ikke var kjent da søknad til Lånekassen ble sendt. Men dette blir ikke sett på som problem verken i Lånekassen, på skolene eller blant elevene. Det ser ut til å ligge en tillit til at kontakt med vertsskole er organisasjonens ansvar.

Vi ser dette også på spørsmålet om hvorfor eleven valgte nettopp denne skolen/dette stedet. Her svarer hele 85 % av elevene at de ikke valgte, organisasjonen valgte for dem.

Hvem var viktige i å hjelpe deg med det praktiske i søknadsarbeidet?

Her kan vi igjen se noe av det spesielle i situasjonen første året. Det året var det egentlig ingen som visste mye om hvordan man reint praktisk skulle gjennomføre arbeidet i forberedelsesprosessen. Skolene manglet erfaring, Lånekassens veiledning ble opplevd som ”spinkel”, og organisasjonen var ikke alltid lett tilgjengelige. Vi har som nevnt kommentarer fra elevene som tyder på at det i stor grad ble en oppgave for den enkelte elev/dennes familie å skaffe til veie den informasjon som trengtes.

Tabell 28 Hvor viktige var disse i å hjelpe deg med det praktiske i søknadsarbeidet? Gjennomsnittsskåre, fordelt etter utreiseår

Men også her: alt fra 2. året ser vi at organisasjonene kommer sterkere på banen, da har de opparbeidet erfaring for hvordan man kan løse det praktiske, og ikke minst de har fått en viss kjennskap til hvordan man på forskjellige skoler har taklet ulike problemer, og slik kan bidra med informasjon til elevene/skolene om at:

”snakk med rådgiver på den og den skole, de har hatt en elev der du vil dra”

Her, som for spørsmålet ovenfor om hvem gav informasjon, ser vi at venner og kjente viser en tendens til å bli mer viktige. Dette er naturlig i og med at hjemvendte utvekslingselever går inn i skolen og slik kan bidra med sine erfaringer. Men det var kun et fåtall elever/skoler det første året, og deres erfaringer vil derfor ikke være tilgjengelige for alle.

Organisasjonene er alt første året ganske viktige i dette arbeidet, og har en markant økning det andre året. I intervju med organisasjonene trekker de fram at de ikke ønsker å være for sterkt involvert i dette arbeidet, at de anser dette for i hovedsak å være et forhold som elev/skole skal løse, men at de stiller opp når det trengs.

I følge Lånekassens forskrifter er det tillagt søker (eleven) å dokumentere at det inngår som et vanlig år. Ut fra våre data, ser det ut til å holde stikk, elev (familien) tar hovedansvaret for å gjennomføre søknadsprosessen, godt hjulpet av organisasjonene.

Hvem var viktige i å hjelpe deg i arbeidet med å få forhåndsgodkjent fagplanene?

I følge Lånekassens veiledning er det skolen som skal ha ansvar for å bekrefte at opplegget kan godkjennes. Våre data tyder på at dette også er i tråd med hvordan elevene opplever at det skjer i praksis. Både første og andre året er skolen regnet som suverent viktigst i denne delen av prosessen. Organisasjonene spiller en mindre rolle, og Lånekassen blir første året nesten ikke regnet med. Vi ser at det andre året kommer frem en oppfatning av at Lånekassen har fått en noe viktigere rolle.

Tabell 29 Hvor viktige var disse i arbeidet med å få forhåndsgodkjent fagplanene? Gjennomsnittsskåre, fordelt etter utreiseår

Hvem hadde kompetanse du kunne benytte deg av?

Vi stilte videre noen spørsmål der vi bad elevene vurdere hva de mente om den kompetanse skole, organisasjon og Lånekasse hadde på en del områder.

Valg av land og skole

Første året ser vi at elevene erfarer at det så å si er organisasjonene alene som har kompetanse i å rådgi om valg av vertsland og skole, men at både skolene og Lånekassen andre året blir regnet for å ha mer kompetanse i dette. Vi har vært inne på at valg av skole/land blir regnet for å være noe som organisasjonene har ansvar for, og har ikke fått fram noe som tyder på at det er misnøye med denne ordningen. Men vi kan spesielt merke oss at skolene andre året har hatt en økning fra et gjennomsnitt på 0,92 til et snitt på 1,38, dvs. at de skårer ca 50 % høyere. For Lånekassen er det en økning på 100 %.

Tabell 30 I hvilken grad opplevde du at disse hadde kompetanse i å gi deg råd i valg av land og skole? Gjennomsnittsskåre, fordelt etter utreiseår

Vi har ikke data som forklarer dette, ut over det faktum at utveksling under denne ordningen vil måtte stille krav også til vertsland/skole for at man skal kunne få opplegget godkjent. Det er dermed noe man kunne vente at man opplever at skolene – og også Lånekassen vil kunne komme sterkere på banen med å gi råd med hensyn til hvor man skal dra dette året. Men det er like klart at den gjengse oppfatning er at dette er noe organisasjonene har ansvar for og er de som har kompetanse på.

Dokumentasjon på faglig opplegg

Tabell 31 I hvilken grad opplevde du at disse hadde kompetanse i å skaffe dokumentasjon på faglig opplegg? Gjennomsnittsskåre, fordelt etter utreiseår

Vi kan her merke oss at det generelt er lave skårer for alle tre aktørene, sammenlignet med det vi har sett til nå. Og videre at Lånekassen opplevdes som mer viktig her første enn andre året. Dette siste kan godt skyldes at andre året var de andre aktørene mer på banen, slik at det ikke ble behov for å bruke Lånekassen i særlig grad. Men i og med det lave søkertall første året må vi ikke overfortolke denne utviklingen.

Svarfordelingen tyder på at elevene ikke opplevde at noen av aktørene hadde svært stor kompetanse på det å skaffe frem dokumentasjon på faglige opplegg ved skole ute. Dette er også godt i samsvar med de informasjoner vi har fått i intervjuene med de ulike aktører. Det var slik at man den første tiden måtte prøve seg frem for å finne ut hva som trengtes og hvordan man skulle sy dette sammen til et godt opplegg.

Videre må man ta hensyn til at for mange av skolene – og organisasjonene, var andre året av forsøksordningen første året de deltok.

Kjenne fagplaner ved skoler i utlandet

Tabell 32 I hvilken grad opplevde du at disse hadde kompetanse i å kjenne til fagplaner ved skoler i utlandet? Gjennomsnittsskåre, fordelt etter utreiseår

Svarfordelingen tyder på at kjennskapen til fagplaner ved skoler i utlandet i utgangspunktet har vært heller liten. Organisasjonene oppleves som å ha noe, skolene lite og Lånekassen ennå mindre. Fra intervjuene og fra kommentarer til spørsmålene på spørreskjemaet vet vi at dette var noe man ofte måtte bruke ganske lang tid på å hente inn, i mange høve kunne det gå langt ut i første semester før alt var på plass. Videre at det synes være et skille mellom USA/engelsktalende land og de fleste andre, slik at kompetansen synes være langt bedre på de førstnevnte. Til slutt må det nevnes at det i intervju med skolene kom frem at man ved enkelte anledninger hadde praktiske vanskeligheter med å få ut de aktuelle fagplaner.

Kompetanse om hva som må til for å få forhåndsgodkjenning

Tabell 33 I hvilken grad opplevde du at disse hadde kompetanse om hva som må til for å få året forhåndsgodkjent? Gjennomsnittsskåre, fordelt etter utreiseår

Vi har vært inne på tidligere at mens ordningen var ny, var det egentlig ingen som visste akkurat hva som trengtes for at året skulle godkjennes. Videre at mange, både skoler og organisasjoner, har hatt en grunnholdning om at et år ved en ”normal” skole i utlandet i utgangspunktet skal være likeverdig med et år hjemme. Endelig har vi fått høre at det var til dels ulik praksis på skolene: fra en nitidig og detaljert vurdering av innhold til en generell godkjenning av at ”dette holder for oss”.

Denne usikkerheten har nok blitt oppfattet av elevene, slik at det som svarene her viser: at man anser at aktørene ikke fullt ut kjenner til hva som skulle til, synes å stemme bra med den faktiske situasjon.

Kompetanse om Lånekassens tilbud

Tabell 34 I hvilken grad opplevde du at disse hadde kompetanse om Lånekassen sitt tilbud? Gjennomsnittsskåre, fordelt etter utreiseår

I og med at Lånekassen er den som i siste instans skal si ja eller nei til støtte (til opplegget), vil en rask og smidig behandling være avhengig av at søknaden inneholder de opplysninger som er påkrevd. De svar vi her har fått, tyder på at dette ikke alltid er tilfelle, og at det særlig er skolen som vurderes å ha for dårlig kompetanse på dette. Men igjen må vi ta omsyn til at dette er de to første år av ordningen, der også andre året for en stor del av skolene var første gang de hadde med ordningen å gjøre.

Dette blir også støttet gjennom påstander i intervjuer med saksbehandlere i Lånekassen. På spørsmål om det var en stor del av søknadene som ikke kunne godkjennes i første omgang, men som ble sendt tilbake med anmodning om utfyllende opplysninger, ble det sagt at første året kunne det være opp mot halvparten av søknadene som måtte returneres, men at denne andelen avtok sterkt de neste år.

Forskjellene mellom skolen og organisasjonene, kan ha med det å gjøre at de har noe ulike oppgaver i søknadsprosessen. Organisasjonene skal vite at ordningen finnes, og kunne vise til den informasjon som eksisterer på Internett og i skriftlig form. De skal ikke i samme grad som skolene være engasjert i den detaljerte gjennomføring av søknadsprosess, spesielt med tanke på å bekrefte at opplegget kan tilsvare et år i Norge. Videre vet vi at første året var det to organisasjoner som ble omfattet, disse hadde vært aktive i å lobbe for ordningen, og hadde derfor en viss forhåndskjennskap til hva som kom, mens skolene her stod helt blanke. Det er derfor som vi kunne venta at elevene oppfattet det som om organisasjonene denne første tiden ble oppfattet som å ha bedre kompetanse på Lånekassens tilbud enn skolene.

Var lærestedet kjent da du søkte Lånekassen?

Vi har allerede nevnt data for dette, at ca 45 % melder tilbake at de måtte sende søknaden til Lånekassen før lærestedet var kjent. Vi har også nevnt at dette ikke sees på som noe særlig problematisk . Fra intervjuene, bl.a. med Lånekassen, har vi fått tilbakemelding på at første året var det noe mer uklar praksis på hvorvidt man skulle kunne godta/behandle søknad før lærested var kjent, men at det fra andre året av kom med i veiledningen at så sant land (eventuelt sone i USA/Canada) var kjent, så skulle dette være tilstrekkelig til å kunne behandle søknaden.

Tabell 35 viser at det også var slik i praksis. Første året var det 71% av elevene som svarte at lærested var kjent, andre året var denne andelen 52 %. I hovedsak kan dette forklares med at Lånekassen ble opplevd som strengere på dette punkt, samt at ordningen kom til så pass sent i prosessen at lærested gjerne var på plass – eventuelt at man ikke søkte fordi lærestedet ennå ikke var kjent.

Tabell 35 Var lærestedet (by/skole) kjent da du søkte Lånekassen? Fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Det er sikkert flere grunner til at det tar tid for organisasjonene å få elevene endelig plassert. Deres vertsfamilier er spredt utover i de ulike land, og det er, særlig med denne ordningen, behov for å matche vertsskole med elevens behov. Videre kan det i enkelte land være et problem å skaffe nok vertsfamilier, og arbeidet med å finne/matche disse er overlatt til organisasjonenes søsterorganisasjoner i de ulike land. Så dette med at det tar tid å finne vertsfamilie er ikke noe som er spesielt for de som deltar på denne ordningen, heller noe som preger utvekslingskonseptet generelt.

Vi har gått nærmere i dataene for å se om det er spesielle karakteristika omkring de elever som søkte før lærested var kjent. Det kan her nevnes at elever som dro til Sør/latin Amerika har høyere andel som ikke hadde lærestedet kjent enn de andre. Videre finner vi eksempelvis at elever fra Nord Norge og Trøndelag har en høyere andel som ennå ikke har fått lærested. Det samme gjelder elever fra de minst sentrale regionene generelt. Vi ser også at elever som har foreldre med bare grunn/videregående utdanning samt fra familier med lavere familieinntekt i noe mindre grad har lærestedet kjent da de søkte.

Dette skulle gi et bilde av at forhold i vertslandet har en del å si her. Vi har før sett at dess bedre kjent skolesystemet er her hjemme, dess enklere vurderes godkjenningen. Trolig ser vi noe av det samme her: for land ”utenfor allfarvei” kreves det mer innsats også å finne skole som kan benyttes. Det er vanskeligere å legge særlig inn i de forskjeller vi ser for forhold i Norge, i og med at organisasjonene er de som har ansvaret for å finne vertsland/lærested. Det eneste måtte være at det kontaktnett mange av organisasjonene har etablert i Norge først og fremst er knyttet til byer og større tettsteder, slik at det kan være noen praktiske hinder i forbindelse med å holde kontakten med organisasjonen.

Var det vanskelig å få året godkjent?

Ca tre av fire svarer at det ikke opplevde det som vanskelig å få året forhåndsgodkjent. Her kan vi merke oss at det faktisk er relativt færre som melder om problemer første enn andre året. Også for dette forholdet kan det være grunn til å anta at første året skjedde det, bevisst eller ubevisst, en utsiling der det helst var de ”enklere” tilfellene som søkte. Med dette mener vi at pga kort tid og lite erfaring var det sikkert flere som unnlot å søke om støtte fordi de ikke visste om de var ”kvalifisert”. Og de som søkte var gjerne desto klarere.

Det er lite forskjell mellom gutter og jenter, men vi finner en liten forskjell etter familieøkonomi og sosial bakgrunn, slik at andelen som svarer at det var vanskelig vanligvis er noe høyere for elever fra familier med lavere inntekter og lavere utdanningsnivå.

Tabell 36 Var det vanskelig å få året forhåndsgodkjent, fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Men det kan trolig være viktigere at dette blir opplevd som ulikt alt etter hvilken organisasjon man reiste ut med. Som tabellen viser er andelen som hadde problemer generelt noe lavere for de som reiste ut med AFS og YFU kontra EF, Rotary og STS. En nærliggende forklaring ligger i at AFS og YFU har vært med lenger, og slik vil kunne ha mulighet til å gi bedre hjelp underveis, man har erfaring å bygge på.

Om vi ser på kommentarene vi fikk her, så bygger de opp under dette, f. eks var det relativt mange elever som reiste ut med Rotary i skoleåret 2000/2001 som bemerket at de opplevde seg som ”prøvekaniner” for organisasjonen, at Rotary ikke hadde hatt andre ute tidligere og hadde en del problemer med å finne ut av alt der og da.

Tabell 37 Var det vanskelig å få året forhåndsgodkjent, fordelt etter utvekslingsorganisasjon. Absolutte tall og prosenter

Vi har videre ordnet kommentarene til dette spørsmålet alt etter hvilke aktører man nevnte opp som ”årsak” til de problemer man støtte på. Vi viser dette i tabell nedenfor. Merk at flere nevnte mer enn en aktør, slik at summen blir over 100 %.

Tabell 38 Hva oppfattet eleven som viktigste ”årsak” til de problemer man opplevde med forhåndsgodkjenningen?

Vi ser fra dette at det i hovedsak er forhold knyttet til skolen, spesielt skolen i Norge, som kunne oppleves som problematisk. Hele 73 % av de 63 som gav kommentarer her svarte dette. Deretter følger Lånekassen med 22 %, skolen i vertslandet med 14 % og organisasjonene med 10 %.

Mer detaljert kan vi se at for skolen i Norge dreier dette seg oftest om at man opplever at skolen mangler kompetanse på hva som må til for at året ute skal kunne godkjennes. Det nevnes også relativt ofte at dette henger sammen med at dette var nytt for skolen, at man ikke hadde sendt ut noen på ordningen før. Kommentarene angående Lånekassen går mye på det samme, at man der heller ikke visste hva ordningen innebar. Videre nevnes det at det har vært en viss usemje mellom skole og Lånekasse i hvordan man skulle tolke reglene.

Når det gjelder organisasjonene ser vi faktisk at de i noen tilfelle er nevnt som ”mellommenn” mellom skole/elev og Lånekassen, altså ikke som problem men mer som et element som prøver bidra til å løse problemene.

Læringseffekter

For spørsmålet om det var vanskelig å få året godkjent var det av interesse å se om det kunne spores noen ”læringseffekter”. Først og fremst om det var noe som tydet på at skolene ble dyktigere i å tilrettelegge gjennom å ha deltatt tidligere.

Vi splittet derfor opp materialet etter som elevene kom fra skoler som hadde hatt elever ute første året eller ikke. Hypotesen var at skoler som hadde hatt elever ute i 1999/00 burde ha lært en del om søknads/godkjenningsprosessen, og dermed ha lettere for å rettlede/vurdere elevene det neste året. Vi bygget denne hypotesen bl.a. på at det i kommentarene til dette spørsmålet flere ganger ble nevnt at forhåndsgodkjenningen skapte problem for skolen fordi dette var noe nytt for dem. Vi viser resultatet for de elevene som reiste ut 2. året i tabellen nedenfor.

Tabell 39 Var det vanskelig å få året forhåndsgodkjent, fordelt etter om det var første eller andre gang skolen hadde elever med i ordningen. Vist for elever som deltok andre året.

Vi ser at det er en klar forskjell mellom elever fra skoler som hadde noen ute i 1999/00 og de som først kom med i 2000/01. For de førstnevnte var det bare 18 % av elevene som opplevde å ha problemer med forhåndsgodkjenningen, for de sistnevnte 32 %. Dette bygger opp under vår hypotese, at man lærer av å ha gått gjennom prosessen, og det passer svært godt inn med kommentarene i intervjuene der alle aktørgruppene opplever at det i hovedsak er som ”førstereisgutt” at skolene/elevene har hatt problemer.