Noen sentrale fakta om videregående opplæring

I dette kapittelet gis det en generell innføring i organiseringen og struktureringen av det fylkeskommunale tilbudet innenfor videregående opplæring. Virksomheten beskrives og det redegjøres kort for opplæringstilbudet. Til slutt gis en skisse over fylkeskommunenes samarbeid på området med en kortfattet presentasjon av ordningen med landsdekkende tilbud.

Kjernevirksomheten

Kjernevirksomheten innenfor videregående opplæring er knyttet til tre hovedområder: Skoledrift, fagopplæring i arbeidslivet og voksenopplæring/ressurssentervirksomhet. Innenfor disse tre hovedområdene har fylkeskommunen ansvar for opplæring for ungdom og for voksne. I begge grupper er det utdanningssøkende med og uten lovfestet rett.

I følge opplæringsloven skal fylkeskommunen planlegge og bygge ut det videregående opplæringstilbudet under hensyn til blant annet nasjonale mål, søkernes ønsker og det behovet samfunnet har for videregående opplæring i alle utdanningsretninger og for ulike aldersgrupper.

Departementet gir forskrifter om kurstilbud, fag- og timefordeling og om læreplaner som fastsetter innholdet i opplæringen og hvordan opplæringen skal gjennomføres.

Skoledrift

Fylkeskommunene hadde i skoleåret 2000-01 ansvar for 482 skoler med til sammen ca. 164 000 elevplasser fordelt på 15 studieretninger. I tillegg var det 57 private videregående skoler med ca. 7 300 elevplasser. Ansvaret for skoledrift omfatter utover alle ordinære driftsoppgaver også faglig-pedagogisk utviklingsarbeid, sosialpedagogiske og spesialpedagogiske tiltak og tjenester, eksamensavvikling for sentralgitte prøver i samarbeid med utdanningskontorene, ansvar for utarbeiding, avvikling og sensurering av alle lokalgitte eksamener, etterutdanning av lærere, kvalitetssikring av opplæringen, brukerundersøkelser mm.

Fagopplæring

I samarbeid med ca. 20 000 norske bedrifter har fylkeskommunen ansvar for opplæring i bedrift i 250 ulike fag. I 2001 forvaltet fylkeskommunene ca. 30 000 lærekontrakter, og det ble oppmeldt 25 000 kandidater til fagprøve. Mange bransjer har organisert sine bedrifter innen et bestemt geografisk område i opplæringskontorer. Det er 395 godkjente opplæringskontorer i Norge med 9 500 medlemsbedrifter.

Ansvaret for fagopplæring innebærer også godkjenning av alle lærebedrifter og alle lærekontrakter, utbetaling av alle tilskudd til bedriftene, avvikling av fagprøver, oppnevning av prøvenemnder og fagutvalg, oppfølging og kvalitetssikring av opplæringen i bedriftene.

Voksenopplæring / kompetansereformen - ressurssentervirksomhet

Fylkeskommunene har enten selv, eller i samarbeid med studieorganisasjonene gitt et omfattende tilbud om voksenopplæring på videregående skoles nivå. Kompleksiteten i denne oppgaven ble betydelig utvidet da voksne født før 1978 ble innvilget rett til videregående opplæring fra 1.august 2000. Voksenopplæring skal gis på grunnlag av vedkommende voksnes realkompetanse. Kompetansekartlegging er blitt et nytt fylkeskommunalt ansvarsområde som etter hvert kan få et betydelig omfang og bli et viktig redskap i arbeidet med å gi voksne med ulik yrkeserfaring ny kompetanse.

Gjennom et landsomfattende nettverk av ressurssentre tilbys etter- og videreutdanning til bedrifter og enkeltpersoner. Dette foregår både som en del av kompetansereformen og på rent kommersielt grunnlag med utgangspunkt i bedriftenes behov for ny kompetanse. Ressurssentervirksomheten er et uttrykk for fylkeskommunenes ønske om å benytte de videregående skolene i rollen som regional utviklingsaktør og styrke samarbeidet mellom skole og næringsliv.

Oppfølgingstjenesten og Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste

Oppfølgingstjenesten (OT) og Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste (PPT) er lovfestede oppgaver som inngår som del av fylkeskommunenes ansvar for videregående opplæring. Tjenestene omfatter også unge i private videregående skoler. Alle fylker har egen fylkeskommunal OT, og de fleste har også en egen fylkeskommunal PPT.

Porteføljevirksomhet

Som en direkte konsekvens av fylkeskommunens ansvar for videregående opplæring følger en rekke oppgaver av mindre omfang, men av nødvendighet for å få etablert et effektivt og godt faglig tilbud:

Skyss

Fylkeskommunene har det finansielle ansvaret for skoleskyss både i forhold til grunnskolen og i forhold til videregående opplæring. I Norge er skyssproblematikken omfattende, og effektiv drift forutsetter et nært samarbeid mellom skoleslagene.

Privatister - praksiskandidater

I Norge skal det være en mulighet for alle som ønsker det å avlegge eksamen innenfor videregående opplæringstilbud som privatister. Privatistordningen er svært ressurskrevende og de fleste fylker har etablert organisatoriske løsninger knyttet til sentraladministrasjonen eller et fåtall skoler for å kunne avvikle privatisteksamen.

Vigo - inntakssystem

De 19 fylkeskommunene har utviklet et omfattende datasystem for inntak av elever og lærlinger. Systemet er nylig renovert og er i dag tilpasset nytt lovverk og nye retningslinjer for beregning av tilskudd til lærebedrifter. Det er utviklet med tanke på at elever og lærlinger skal kunne søke via Internett. Vigo-systemene eies av fylkeskommunene, men driftes av Ergo-enett.

Annet

Andre tiltak nevnes her summarisk:

• Tilskudd til drift av elevorganisasjoner, elevombud e.l.
• Tilskudd til diverse kulturaktiviteter, skoleteater e.l.
• Hybelkontor, boligformidling, internatdrift
• Opplæring innenfor kriminalomsorgen
• Opplæring i sosiale og medisinske institusjoner

Opplæringstilbudet

Videregående opplæring består av 15 grunnkurs. Neste ledd består av ca. 110 videregående kurs (VK1), som alle bygger på et eller flere av grunnkursene. Alle med rett til videregående opplæring som har bestått et grunnkurs, har rett til å komme inn på et av VKI-kursene innenfor studieretningen. Opplæringstilbudet sluttføres i enten et tredje år på skole eller et toårig/treårig tilbud i bedrift som fører fram til fag- eller svennebrev - eventuelt en yrkeskompetanse fra videregående skole. Fag- og svennebrevsordningen omfatter i dag 250 ulike yrker som har sitt utgangspunkt i et av VKI–kursene. De unges rett til å gjøre omvalg og deres rett til å benytte mer tid, er blitt utvidet gjennom lovendringer i 2000. Stadig flere benytter seg nå av disse utvidete rettighetene.

Samarbeid over fylkesgrensene

Fylkene kjøper og selger elevplasser i en rekke fag. Det foregår et omfattende samarbeid i grenseområdene mellom fylkene og når det gjelder tilbud som bare gis enkelte steder. De minste fylkene er helt avhengig av dette samarbeidet for å kunne tilby den opplæring elevene forventer og rekruttere lærlinger til lokalt arbeids- og næringsliv.

Departementet kan pålegge fylkeskommunen å sette i gang videregående opplæringstilbud som omfatter søkere fra andre fylker. I forskriftene til opplæringsloven har departementet fastsatt regler for såkalt gjesteelevsrefusjon dvs. oppgjør mellom fylkeskommunene for utgifter til undervisning av elever som er bosatt i et annet fylke enn der de har fått skoleplass.

Fylkeskommunene har funnet det hensiktsmessig å etablere tre opplæringsregioner for å effektivisere driften i hvert fylke og sikre gode rutiner ved kjøp og salg av elev- og lærlingplasser på tvers av fylkesgrensene. Østlandssamarbeidet omfatter 8 fylker, Sør-Vest 5 fylker og Nord 6 fylker. Disse regionene samarbeider om skoletilbudene, spesielt ved de kurs hvor ett fylke ikke har nok elevgrunnlag til å starte en hel klasse.

Der er ordninger som gir elever muligheter til å få skoletilbud i nabofylke dersom dette gir en kortere reisevei enn i eget fylke. For eksempel har Telemark fylkeskommune opplæring i VKI ambulansefag for de 5 fylkene som omfattes av Helse Sør RHF. Videre er det samlinger for de 3 regionene for å samarbeide om skoletilbud som den enkelte region har vanskelig for å sette i gang på egen hånd.

Region Nord er kommet særlig langt i å utvikle nettbaserte studietilbud. Mye av opplæringen innen teknisk fagskole skjer nå over nettet.

Landsdekkende tilbud versus landslinjer

For å ivareta opplæringstilbud der det er svært liten søkning, har fylkeskommunene etablert et nasjonalt samordningsutvalg for små fag. Tilbudene benevnes da "landsdekkende tilbud" og de kommer inn under kategorien når de kun tilbys i et eller to fylker. Landsdekkende tilbud finansieres av den fylkeskommunen som gir tilbudet. Tilbudet er åpent for søkere fra hele landet, og kriteriene for opptak er de samme uavhengig av hvor elevene kommer fra . Fylkeskommuner som sender elevene sine til landsdekkende tilbud i andre fylker betaler for disse etter en på forhånd avtalt pris.

Ordningen med landsdekkende tilbud har mange likhetstrekk med landslinjeordningen. Begge omfatter kurs i små fag som det ikke er grunnlag for å etablere i samtlige fylker og er åpne for elever fra hele landet. I begge tilfeller foretas det et kollektivt løft for å sikre opplæringstilbud som kan sies å være av nasjonal betydning, og ordningene gjør det mulig for fylkene å tilby "sine" elever et spekter av tilbud som er bredere enn hva det enkelte fylke hadde klart å opprettholde på egenhånd.

En rekke henvendelser både til NSU, til departementet og til Stortinget for å få komme inn under landslinjeordningen bekrefter at det er opprettet mange gode nisjetilbud i fylkeskommunenes regi selv om fagene ikke er godkjent som landslinjer. NSU erfarer at det i stor grad er lobbyvirksomhet fra organisasjoner, enkeltkommuner med flere, som har vært avgjørende for Stortingets lokaliseringsvalg av landslinjene.