Variasjon i ressursbruk mellom studieretninger og mellom fylkeskommuner

Variasjon i ressursbruk per elev studeres ved å benytte KOSTRA-data fra 2002. I tabell 1 rapporteres landsgjennomsnittlig korrigerte brutto driftsutgifter per elev for de ulike studieretninger, samt ulike mål som beskriver variasjonen mellom fylkeskommunene. Utgiftene omfatter grunnkurs, videregående kurs 1 og videregående kurs 2/ fagopplæring i bedrift. Tallene for de enkelte studieretninger omfatter ikke fellesutgifter som ikke er regnskapsført på de enkelte studieretninger. Slike fellesutgifter utgjør noe mer enn halvparten av de samlede utgifter innen videregående opplæring. I tillegg rapporteres mål på sammenhengen mellom korrigert inntekt i fylkeskommunen og korrigerte brutto driftsutgifter per elev for alle studieretninger, samt for samlede utgifter per elev inklusive og eksklusive felleskostnader. I tabell A1 og tabell A2 i appendiks 1 rapporteres korrigerte brutto driftsutgifter per elev for de ulike studieretninger i den enkelte fylkeskommune.

Ikke uventet er det store forskjeller i ressursbruk per elev mellom de forskjellige studieretningene. Dyrest er naturbruk med en utgift på vel 115.000 kroner per elev i gjennomsnitt. Dette er mer enn 3 ganger høyere enn for den billigste studieretningen som er allmenne fag, og hvor gjennomsnittlig utgift per elev er på 35.000 kroner. Det må tas i betraktning at naturbruk er en liten studieretning målt i antall elever, men også de større yrkesfaglige studieretningene som elektrofag, formgivningsfag, helse- og sosialfag og mekaniske fag har utgift per elev klart høyere enn på allmennfag. Innen disse studieretningene er utgiftsnivået 50.000-70.000 kroner per elev.

For å kunne si noe om variasjonen fylkeskommunene imellom rapporterer vi minimums- og maksimumsverdier, samt variasjonsbredden og variasjonskoeffisienten. Variasjonsbredden måler forskjellen mellom maksimums- og minimumsverdien i forhold til gjennomsnittlig verdi, mens variasjonskoeffisienten er definert som forholdet mellom standardavviket og gjennomsnittlig verdi. Forskjellen mellom målene er at for gitt gjennomsnitt vil kun maksimum og minimum ha betydning for variasjonsbredden, mens spredningen av alle observasjonen påvirker variasjonskoeffisienten.

Begge variasjonsmålene viser at variasjonen i ressursbruk mellom fylkeskommunene er forskjellig for ulike studieretninger. De studieretningene hvor variasjonen er størst er kjemi og prosessfag og media og kommunikasjon. Lavest variasjon finner vi for elektrofag, helse- og sosialfag og allmenne fag. Variasjonen fylkeskommunene imellom synes altså å være størst for små studieretninger med relativt høye utgifter per elev, og minst innen allmennfag og de større yrkesfaglige studieretninger. Korrelasjonskoeffisienten mellom andel elever og utgiftsvariasjon er –0,49 for begge variasjonsmålene, mens korrelasjonskoeffisienten mellom utgift per elev og de to variasjonsmålene er 0,30 og 0,43. Disse funnene reflekterer trolig at det er større variasjon i gjennomsnittlig klassestørrelse fylkeskommunene imellom i de mindre og mest ressurskrevende studieretningene.

Tabell 1: Korrigerte brutto driftsutgifter i kroner per elev, 2002.

Merknader: Alle gjennomsnitt er veide. Korrigert inntekt per innbygger (KI) er fra 2001. Oslo er ikke inkludert i tallene. Oppland og Aust-Agder har ikke tilbud innen kjemi- og prosessfag, og er følgelig ikke inkludert for denne studieretningen.

Sammenhengen mellom utgift per elev og korrigert inntekt per innbygger er svært forskjellig for de ulike studieretningene. Sterkest positiv sammenheng finner vi for trearbeidsfag med en korrelasjonskoeffisient på 0,75, mens sterkest negativ sammenheng er for salg og servicefag. I siste kolonne rapporteres regresjonskoeffisientene fra en regresjonsanalyse der vi undersøker sammenhengen mellom utgifter og korrigerte inntekter mer systematisk. Vi har kjørt en regresjon for hver studieretning. Avhengig variabel er utgifter per elev, mens korrigert inntekt per innbygger er forklaringsvariabelen. I tillegg er et konstantledd inkludert i regresjonsmodellen. Både utgifter per elev og korrigert inntekt er på logaritmisk form slik at koeffisientene kan tolkes som prosentvis økning i driftsutgifter per elev ved en 1 prosent økning i korrigert inntekt. Koeffisientene som kan sies å være signifikant forskjellig fra null (på 5 % nivå) er markert med stjerne i tabellen. Resultatene fra regresjonsanalysen viser at for studieretningene kjemi og prosessfag, salg og service og trearbeidsfag kan vi på statistisk grunnlag si at inntektsnivå har betydning for utgiftene per elev. Her gir en 1 prosent økning i korrigert inntekt en reduksjon i utgifter per elev på 6,8 og 6,4 prosent for henholdsvis kjemi og prosessfag og salg og service. For trearbeidsfag finner vi at utgifter per elev øker med 2,9 prosent.

Det er altså kun i studieretning for trearbeidsfag at vi finner en klar positiv samvariasjon mellom utgift per elev og korrigert inntekt per innbygger. Dette bildet endres når vi inkluderer fellesutgifter og ser på alle studieretninger samlet. Da er det en klar positiv sammenheng mellom utgift per elev og korrigert inntekt, og regresjonskoeffisienten indikerer at totale utgifter per elev vokser med noe over 1 prosent ved en 1 prosent økning i korrigert inntekt. Én mulig tolkning av dette resultatet er at inntektsnivået generelt har større betydning for utgifter til lokaler og andre fellesutgifter, enn for lønnsutgifter og andre utgifter som lettere kan henføres til de enkelte studieretninger. En annen tolkning er at et høyt inntektsnivå bidrar til en dreining mot studieretninger som står for en relativt høy andel av fellesutgiftene.