4. Opplæring i norsk med samfunnskunnskap - utfordringer

4.1 Utfordringer for den grunnleggende opplæringen i norsk og samfunnskunnskap

Hovedutfordringen for den grunnleggende opplæringen i norsk med samfunnskunnskap er

å legge til rette for at alle innvandrere kan tilegne seg tilstrekkelige kunnskaper i norsk til å mestre sin hverdag - på arbeidsplassen, i utdanningsinstitusjonene og i samfunnet.

De fleste innvandrere er i utgangspunktet motiverte for å lære norsk. Likevel bruker enkelte svært lang tid på å tilegne seg språket og har svake norskferdigheter til tross for at de har bodd her lenge. Samfunnet må derfor signalisere tydeligere at den enkelte har ansvar for å tilegne seg tilstrekkelig språklige ferdigheter og kunnskap om det norske samfunnet, som en form for borgerplikt. Det av stor betydning at innvandrerne får kjennskap til hvilke forventninger samfunnet har til deres språkferdigheter og hvilke kunnskaper de forutsettes å ha om det norske samfunnet. Samtidig er det viktig at opplæringen tilrettelegges slik at målet kan nås på en økonomisk og pedagogisk effektiv måte. En utfordring er å vurdere hvilke juridiske, økonomiske og faglige virkemidler som må endres og/eller tilrettelegges bedre for å nå de fastsatte målene.

UFD og KRD har gitt Voksenopplæringsinstituttet (VOX) i oppdrag å vurdere norskopplæringen for innvandrere. Det foreligger nå rapporter fra prosjektet, der det pekes på at norskopplæringen for voksne innvandrere preges av dårlig gjennomstrømning og uklare resultater, og at det er mye fravær, frafall og avbrutte kursløp. Videre er det store variasjoner mellom opplæringsstedene, og mange steder gis det få opplæringstimer per dag/uke. Det kan derfor ta lang tid før deltakerne når et forsvarlig nivå på språkferdighetene. En del steder er det også ventetid for å komme med på kurs. Årsakene er dels at deltakerne har problemer med å kombinere opplæringen med andre forpliktelser, dels at de oppfatter norskopplæringen som lite forpliktende. Det er også kjent at når deltakerne ikke ser direkte nytte av opplæringen og den ikke imøtekommer deres opplæringsbehov, virker opplæringen for enkelte lite meningsfull og motiverende. En utfordring for opplæringsinstitusjonene er å gi tilpasset opplæring som imøtekommer ulike deltakeres og gruppers opplæringsbehov, og som gis på rett nivå.

Dagens statistikk gir ikke tilfredsstillende grunnlag for å vurdere gjennomstrømning, opplæringslengde og deltakernes videre karriere.

Arbeidsgruppa mener at det er behov for et landsdekkende registreringssystem for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, og at et slikt system er helt nødvendig hvis det innføres rett og plikt til opplæring.

Et slikt system bør omfatte deltakernes navn, personnummer, startdato for opplæringen, antall timer gjennomført m.v. Systemet vil også gi nyttig kunnskapsgrunnlag for finansieringsordningen og bør inkludere oversikt over tilskudd/tilskuddsutbetalinger. I tillegg skal systemet gi grunnlag for statistikk til bruk i løpende evaluering av ordningen.

Særtilskuddet til norskopplæring beskrives som "unyansert og med knappe midler", og det hevdes at det ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til prinsippene i den nye opplæringsplanen. Samtidig som budsjettet til denne opplæringen har økt kraftig de siste årene, viser Beregningsutvalgets undersøkelser at tilskuddet ikke dekker kommunenes opplæringsutgifter. Tilskuddsordningen er forholdsvis arbeidskrevende å administrere, det er vanskelig å kontrollere grunnlaget for utbetalingene, og ordningen fremmer ikke kostnadseffektivitet.

Arbeidsgruppa mener at dagens finansieringsordning er utilfredsstillende. Det er behov for å forenkle tilskuddsordningen og gjøre den mer resultatorientert.

Arbeidsgruppas mandat gjelder i hovedsak å vurdere de juridiske og økonomiske virkemidlene knyttet til opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Gjennom arbeidet har gruppa kommet fram til at det også er behov for å se nærmere på opplæringens organisering og innhold. Arbeidsgruppa foreslår at det videre arbeidet med organisering av og innhold i opplæringen må skje i samarbeid med personer som har faglig og pedagogisk bakgrunn fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Det må også arbeides videre for å avklare fordeler og ulemper ved fortsatt å ha en veiledende opplæringsplan eller om det vil være hensiktsmessig at planen får økt status i form av forskrift.

4.2 Utfordringer i arbeidsmarkedet/behov for arbeidsinnvandring

Arbeidsmarkedet i Norge er svært stramt innenfor sektorene helse, omsorg og bygg, og det er ikke tilstrekkelig tilbud av arbeidskraft til å dekke etterspørselen innenfor disse sektorene. Det ser heller ikke ut til at arbeidskrafttilbudet innenfor EØS-området vil kunne dekke etterspørselen etter arbeidskraft innenfor nevnte sektorer. Enkelte bedrifter har også problemer med å dekke behovet for sesongarbeidskraft. I deler av landet har enkelte bedrifter i både produksjon og tjenesteytende virksomhet, opplevd problemer med å dekke behov for ufaglært arbeidskraft.

Økt tilgang på arbeidskraft er avgjørende for å opprettholde verdiskapingen og for å gi gode muligheter for vekst og nyskaping. Den underliggende demografiske utviklingen med moderate ungdomskull og en økning i antall eldre trekker i retning av at tilgangen på arbeidskraft vil utgjøre en begrensning på veksten i produksjonsmulighetene i tiårene som følger.

For å lette tilgangen på utenlandsk arbeidskraft er det foretatt en rekke endringer de siste par årene. Utlendinger med adgang til å oppholde seg i Norge i tre måneder eller mer (og som ikke er asylsøkere) har nå anledning til å søke om arbeidstillatelse som spesialist eller som sesongarbeider fra Norge. Videre er det innført ordning med jobbsøkervisum for faglært arbeidskraft, utdanningsvilkår for spesialistarbeidstillatelser er justert fra høyere til videregående utdanning og kvoteordningen for utenlandsk sesongarbeidskraft til landbruks- og skogbruksnæringen er opphevet. Samtidig er det foretatt forenkling av regler og vurdering av blant annet foreløpig arbeidstillatelse.

Regjeringen har varslet ytterligere oppmyking i regelverket for arbeidsinnvandring til Norge, bl.a. gjennom en oppmyking av arbeidsinnvandring for ufaglært arbeidskraft.

Ovennevnte aktualiserer spørsmål om arbeidsinnvandrere skal ha samme plikter og retter til norskopplæring, og om det eventuelt skal gjøres endringer med hensyn til hvem som skal finansiere denne opplæringen.