Historisk arkiv

Dimensjonering av høyere...

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Dimensjonering av høyere utdanning

Med dimensjonering av høyere utdanning menes til dels en regulering av det totale omfanget av høyere utdanning sett i forhold til andre sektorer og behovet for kvalifisert arbeidskraft. Dimensjonering skjer også ved prioriteringer innenfor høyere utdanning ved fordeling av kapasitet mellom ulike fagområder og ulike institusjoner. Dimensjonering kan innebære både å legge til rette for økt opptakskapasitet, men også i noen tilfeller å begrense opptaket, særlig for spesielt kostnadskrevende utdanninger.

I 1985 var tallet på studenter i høyere utdanning om lag 87 000, og det var mangel på arbeidstakere med høyere utdanning på en rekke områder. I løpet av 1990-tallet økte antallet studieplasser kraftig, bl.a. fordi økt opptak ble vurdert som et virkemiddel for å redusere arbeidsledigheten. I 2002 var det registrert vel 170 000 studenter ved norske læresteder. Samtidig tok om lag 15 000 studenter gradsstudier i utlandet.

Ulike prinsipper har vært styrende for dimensjoneringen av høyere utdanning i Norge de siste tiårene. Det har vært et overordnet mål å gi tilbud til flest mulig utdannings­søkende, både for å møte den individuelle etterspørselen og for å dekke arbeidslivets og samfunnets behov for personer med høyere utdanning. Studentsøkningen har trolig vært viktigste faktor siden 1990, modifisert av mangel eller forventet underskudd på arbeidskraft i en del yrker. Med Kvalitetsreformen er vektlegging av søkernes preferanser blitt ytterligere forsterket, blant annet ved at institusjonene er gitt incitamenter til i større grad å styre studentopptaket etter søkning. Også internasjonalt er det en tendens til at utdanningssøkendes etterspørsel etter studietilbud får økt betydning.

I dag har Norge god utdanningskapasitet innenfor de aller fleste fagområder, og studentene har for en stor del et fritt valg av utdanning i Norge. Studentenes valgfrihet er imidlertid til en viss grad begrenset ved at finansieringssystemet i høyere utdanning setter en ramme for hvor mange studieplasser som inkluderes i institusjonenes basisbevilgninger. Basisbevilgningen blir ikke uten videre oppjustert dersom institusjonene øker opptaket utover de fastsatte krav.

Selv om vi i dag har en situasjon med økende arbeidsledighet, frykter man at Norge i framtiden vil ha et visst underskudd på arbeidskraft, også av høyt utdannet personell. Likevel tilsier veksten i antall studieplasser i Norge at arbeidsmarkedets behov for tilførsel av kandidater fra utlandet er mindre nå enn da nåværende finansierings­ordninger ble etablert.

Gunstige finansieringsordninger for studier i utlandet har ikke nødvendigvis merkbar effekt på den totale utdanningskapasiteten i Norge. Gode betingelser kan medføre at studentene velger institusjoner i utlandet, selv om det finnes ledige studieplasser ved norske læresteder. På denne måten risikerer man at staten har utgifter knyttet både til ledige studieplasser i Norge og til studieplasser i utlandet. I tillegg kommer at studieplasser i Norge som nevnt er budsjettstyrte, mens støtte til studier i utlandet er rettighetsordninger. Dette betyr at kvalifiserte søkere ikke er garantert studieplass i Norge, men kan ta utdanning i utlandet.

Norske læresteder opplever stadig økende konkurranse i det globale utdannings­markedet. Utdanning er i enkelte land blitt en inntektsgivende virksomhet, og det er en tendens til at skolepenger innføres flere steder. Nivået på skolepengene bestemmes gjerne til en viss grad av hva markedet er villig til å betale. Skolepengene reflekterer dermed ikke nødvendigvis de faktiske kostnadene ved utdanningstilbudet. En positiv effekt av konkurransen er at norske læresteder må fokusere på kvaliteten på studietilbudene for å beholde studentene.

Det er mange eksempler på at det er vanskelig å dimensjonere enkelte utdanninger. Den virkelighet som prognosene skal beskrive lar seg ofte ikke beregne. Treffsikker­heten til prognosene har vært lav, og vedtak om endring i opptakskapasitet har ofte blitt reversert etter få år. Arbeidsmarkedet endrer seg raskt og til dels uberegnelig, og det vil ofte være like riktig å anbefale utdanninger som ved studiestart befinner seg i en ”motfase”.

Med Kvalitetsreformen har de norske lærestedene fått bedre rammevilkår for omstillinger og incitamenter til bedre å tilpasse studietilbudene etter søkernes interesser og samfunnets behov. Nå kan lærestedene selv etablere og legge ned studietilbud med en varighet på inntil tre år. Videre legger Kvalitetsreformen til grunn at færre utdanninger skal styres ved fastsetting av et minimumstall for opptak for hver institusjon.

Også det faktum at høyere utdanning er blitt mer globalisert gjør det mindre meningsfullt og også vanskeligere å dimensjonere i detalj kapasiteten for de enkelte utdanninger. Høyere utdanning gir dessuten i stor grad generell kompetanse som gjør personer fleksible i forhold til hvilke jobber de kan gå inn i. Det er dermed ikke behov for eller mulig å gjennomføre detaljert dimensjonering på mange fagfelt.

Alle disse forholdene gjør det mindre meningsfullt å styre studentens utdanningsvalg i Norge, og dermed også i utlandet. Dersom man likevel ønsker å dimensjonere utdanning i utlandet, vil utgangspunktet for vurdering av hvilke utdanninger som bør prioriteres være de utdanninger departementet har funnet det formålstjenlig å fastsette aktivitetskrav for ved utdanning i Norge. Et særtrekk for de fleste av disse utdanningene er at de utdanner til tjenester stat og kommune etter lovverket plikter å tilby. Dersom man forventer klart større etterspørsel enn tilgang på kandidater fra slike utdanninger, og det er vanskelig å øke opptaket i Norge, bør det stimuleres til at flere tar utdanningene i utlandet. Det vil fortsatt være viktig å ta hensyn til utdanninger som i dag ikke finnes i Norge.

Samfunnets behov for utdannet arbeidskraft må i denne sammenhengen tolkes vidt. Det er ikke tilstrekkelig å vurdere behovet for arbeidskraft til ulike yrker. Høyere utdanning gir generelt et godt grunnlag for yrkesutøvelse, for omstilling og skifte av yrke. Kunnskaper gir forutsetninger både for allsidig og personlig utvikling, samfunnsmessig deltakelse, og for å fremme industriell nyskaping.

Fagmiljøene i Norge er i regelen små. Med alternativt faglig innhold og annen vinkling kan utdanning fra utlandet gi nødvendige impulser til norsk arbeidsliv også på fagområder der kapasiteten i Norge er god. Dette gjelder ikke minst på høyere grads nivå, der kontakt med internasjonale vitenskapelige miljøer er avgjørende for de norske fagmiljøene. Med den voksende internasjonaliseringen av samfunns- og næringsliv, og med Norges avhengighet av en sterk eksportindustri, er det verdifullt at nordmenn får en internasjonal erfaringsbakgrunn og kjennskap til andre samfunn gjennom studier i utlandet. Den utdanningssøkende bør derfor fortsatt ha stor frihet i valg av fagområde og studiested også i utlandet.