For å kunne sende informasjon mellom ulike brukere som er tilkoplet Internett, må utstyret som brukerne benytter (f.eks. en datamaskin) ha en unik adresse slik at informasjonen kommer frem til rette vedkommende. Disse unike adressene kalles IP-adresser. Fordi disse adressene er bygget opp som lange nummerserier, og dermed er vanskelig å huske, fungerer domenenavnene som et kjennetegn for IP-adressene. Domenenavn har altså i utgangspunktet et rent teknisk formål. Det skal lede de digitale strømmene til bestemte maskiner/brukere. For å gjøre det mulig for en datamaskin å oversette IP-adressene til domenenavn finnes en tjeneste som kalles DNS (Domain Name System), som holder rede på de ulike adressene og oversetter IP-adresser til domenenavn og vice versa. På samme måte som telefonsystemet bruker nummer til å identifisere brukere, brukes domenenavn for å identifisere vertsmaskiner på Internett. For eksempel vil DNS gjøre det mulig for brukere å finne datamaskinen lokalisert på IP-adressen 192.0.34.65 ved å skrive domenenavnet www.icann.org på nettleseren.

Domenenavnene er hierarkisk oppbygd i:

• toppdomener (Top Level Domain – TLD) som deles i to grupper:
• • Nasjonale/geografiske toppdomener, også omtalt som landkodetoppdomener, eller ccTLD (Country-Code Top-Level Domain). .no er et slikt domene. Alle landkodetoppdomener tildeles etter standarden ISO-3166 11Mer informasjon om ISO 3166 finnes på http://www.iso.org/iso/en/prods-services/iso3166ma/index.html., en internasjonal standard for betegnelse av geografiske enheter.
  • Generiske toppdomener, også omtalt som gTLD (generic Top-Level Domain). Eksempler på generiske toppdomener er .org for organisasjoner og .com for kommersielle aktører.
• hoveddomener (Second-Level Domain – SLD).
• underdomener.

I eksemplet www.odin.dep.no vil .odin være et underdomene, .dep et hoveddomene og .no et landkodetoppdomene.

Norge har fått tildelt tre landkodetoppdomener: .no for Norge, .sj for Svalbard – Jan Mayen og .bv for Bouvetøya. Per i dag er det kun .no som er i bruk. .no forvaltes av NORID, se kapittel 3.5 og 4.

Når en bruker taster inn et domenenavn på sin nettleser går det oftest svært kort tid før man får den hjemmesiden man søker opp på skjermen. Teknisk sett fungerer søkeprosessen i prinsippet slik:

1. Brukerens maskin spør nærmeste server om adressen til hjemmesiden. Finnes navnet hos den lokale serveren oppgis IP-nummeret og dermed adressen direkte.

Rundt i verden står det servere som holder orden på domenenavnene og IP-adressene. Hver server har sitt ansvarsområde, sitt "domene". Store rotservere håndterer toppdomener, mellomstore servere håndterer hoveddomener og underdomener, og i enkelte tilfeller kan også små servere håndtere underdomener.

Rotserverne er altså de serverne som er øverst i hierarkiet. Rotserverne har en liste med alle toppdomener og et IP-nummer som igjen peker ut hvilken server (inklusiv IP-nummer) som har hånd om hvilket toppdomene. Disse serverne har igjen lister over alle hoveddomener og IP-nummerne til serverne deres, osv. nedover i systemet.

2. Dersom serveren ikke har adressen i sin liste, går spørsmålet videre til en større server, eventuelt videre helt opp til rotserveren som har oversikt over toppdomenene. Denne gir adressen til serveren som håndterer det aktuelle toppdomenet, som igjen gir adressen til hoveddomenets server og så videre nedover til adressen til web-siden blir funnet.

Etter denne søkeprosessen legges navnet og IP-nummeret inn i minnet på den lokale serveren med en tidssperre. Om serveren får samme spørsmål igjen innen tidsfristen, så kan den svare med en gang uten å måtte søke videre.

I svært mange tilfeller når en bruker ønsker å komme til et bestemt domenenavn, må maskinen brukeren sitter oppkoblet på, kontakte en av rotserverne for å få adressen til den vevsiden brukeren ønsker å komme til. Det er totalt 13 rotservere, hvorav 10 ligger i USA og tre henholdsvis i Tokyo, London og Stockholm. Dette systemet medfører at bl.a. mye europeisk Internettrafikk må starte med en adresseforespørsel til en server i USA, selv om både brukeren og maskinen der vevsidene er begge befinner seg i Europa. EU har satt fokus på at dette skaper en del unødvendige kostnader og ineffektivitet, og at sikkerheten og konkurransen når det gjelder kommunikasjon på Internett i Europa i for stor grad er avhengig av USA 12EU har i en egen meddelelse om Internettets organisasjon og administrasjon satt fokus på problemstillinger rundt utviklingen av Internettinfrastruktur, jf. COM (2000) 202..

Betydningen av domenenavn

Utviklingen av Internett har stort sett vært drevet frem på uformell, ad hoc basis av privatpersoner og fagmiljøer, uten spesiell medvirkning fra offentlige myndigheter. I den tidlige fasen var Internett mest i bruk i akademiske miljøer. Ved midten på 1990-tallet begynte imidlertid interessen for Internett og domenenavn å øke voldsomt.

I dag er bruken av Internett og domenenavn forbundet med stor kommersiell verdi og det blir stadig viktigere for enkeltpersoner, bedrifter og myndigheter å få tilgang til interessante domenenavn. Domenenavn er en spesielt viktig ressurs for bedrifter og virksomheter som ønsker å ta nettet i bruk for å øke sin konkurranseevne og inntjening. Dette skyldes at domenenavn ofte gjenspeiler firmanavn, varemerker, prosjekter og andre typer for identifikasjon og tilhørighet (f.eks. del av et større konsern). På denne måten får domenenavn en viktig kjennetegnsfunksjon. Domenenavnet kan brukes aktivt til markedsføring og profilering av en bedrifts salgsstrategi - ett eller flere produkter, et samarbeid, et internasjonalt fremstøt, eller lignende. Domenenavn kan videre benyttes for å fokusere markedsføring/profilering mot et spesielt kundesegment, en språk-avgrenset målgruppe eller i utvikling av skreddersydde og personaliserte nett-tjenester, noe som kan være fremtiden for elektronisk handel rettet mot forbrukere.

For bedrifter og virksomheter vil det være attraktivt å inneha domenenavn som brukerne lett kan huske, eller som det er naturlig å søke etter når man leter på nettet etter en konkret webside, informasjon etc. Å inneha en webside som får mange treff er en effektiv måte å markedsføre seg på. På denne måten kan enkelte domenenavn representere store økonomiske verdier.

Det er kun én søker som kan få registrert et bestemt domene. Hvert domenenavn representerer en bestemt IP-adresse og har derfor en helt unik adresse. Det er derfor ikke mulig å registrere to identiske domener som viser til ulike IP-adresser. På bakgrunn av dette kan det oppstå konflikter mellom søkere fordi de mener de har rett til å registrere det samme domenenavnet. Ser man på firmanavn eller varemerker kan disse være identisk, f.eks. for to firma som driver innen forskjellige bransjer. Disse firmaene vil da være interessert i å registrere det samme domenet.

Hvem forvalter toppdomenene

Det er flere organisasjoner som er involvert i forvaltningen av landkodetoppdomener og generiske toppdomener:

Internet Assigned Numbers Authority ( IANA)
er den organisasjonen som opprinnelig har vært internasjonal overordnet myndighet med hensyn til tildeling av Internet Protocol (IP) adresser, samt administrering og organisering av en rekke andre oppgaver relatert til Internett. IANA har et kontraktsforhold til og blir i siste instans styrt av den amerikanske stat.

IANAs politikk for hvordan landkodetoppdomener bør forvaltes er nedfelt i dokumentet RFC 1591 13Finnes på http://www.isi.edu/in-notes/rfc1591.txt. fra 1994 (vedlegg nr. 6). Landkodetoppdomenene ble opprinnelig delegert til personer eller enheter i de ulike landene som sa seg i stand til å utføre en slik oppgave. Dette var gjerne enkeltpersoner med tilknytning til et akademisk miljø. Overenskomstene mellom IANA og de nasjonale registerenhetene om forvaltning av landkodetoppdomener, har tradisjonelt vært basert på muntlighet og i mindre grad skriftlige avtaler. Verken den norske eller svenske registerenheten har skriftlige avtaler som beskriver rettigheter og plikter utover det som følger av RFC 1591. 14NORID ser imidlertid et klart behov for en slik avtale, og arbeider p.t. gjennom den europeiske organisasjonen CENTR med å få en avtale med ICANN.

Tildeling av IP-nummer, som også er en begrenset ressurs, forvaltes heller ikke av myndighetene. IANA/ICANN har delegert dette ansvaret til tre regionale organer: ARIN (American Registry for Internet Numbers), RIPE NCC (Regional Internet Registry for Europe Network Coordination Centre) og APNIC (Asian Pacific Network Information Center). Disse organene tildeler IP-nummer i blokker direkte til ISPene i de enkelte land.

Internet Corporation for Assigned Names and Numbers ( ICANN)
ble opprettet i 1998 for gradvis å overta det overgripende ansvaret for organisering og administrasjon av Internettnavn og -adresser (DNS), herunder rotserversystemet for Internett. Bakgrunnen for dette var at den amerikanske regjering ved DoC (Department of Commerce) så behov for å internasjonalisere ansvaret for administrasjon av Internett. For å få til dette ble det i februar 2000 inngått en avtale mellom ICANN og den amerikanske regjering (i form av en MoU – memorandum of understanding), om at ansvaret gradvis skulle flyttes fra IANA/den amerikanske regjering til ICANN. Fram til i dag har ikke kravene i MoU’en blitt innfridd, og ansvaret har ikke fullt ut blitt overført til ICANN 15Datoen for endelig overføring har blitt utsatt flere ganger. Den amerikanske regjering har i overgangsperioden fortsatt ansvar for å godkjenne endringer, tilføyelser eller slettinger i rotserverne..

ICANN er en internasjonal, ikke-kommersiell privat organisasjon med bred representasjon av medlemmer fra næringsliv, akademiske miljøer og brukermiljøer. ICANN har en stab på 15 og et internasjonalt styre (board) med 19 medlemmer. Arbeidet i ICANN er lagt opp slik at man gjennom brede beslutningsprosesser skal komme fram til konsensusavgjørelser. Hovedarbeidet skjer gjennom tre såkalte støtteorganisasjoner. 16Disse er Domain Name Supporting Organisation (DNSO), Address Supporting Organisation (ASO) og Protocol Supporting Organisation (PSO). Disse støtteorganisasjonene representerer ulike typer interessegrupper, bl.a. forbrukere, Internett-tilbydere, akademia etc. I tillegg finnes fire ulike rådgivende komiteer, deriblant en med myndighetsrepresentasjon (se under) 17De rådgivende organisasjonene omfatter Membership Advisory Commitee, Governmental Advisory Commitee (GAC), Advisory Committee on Independent Review og Root Server System Advisory Committee..

ICANN har vært utsatt for en god del kritikk fra ulike aktører. Dette gjelder bl.a.:

• fordi beslutningsprosessene går for sakte og at de favner for bredt med hensyn til å skulle forene ulike typer interesser.
• fordi mange nasjonale registerenheter ønsker stabile og sikre garantier i form av avtaler om teknisk kvalitet på Internett, retningslinjer for valg av standarder, protokoller etc. ICANN arbeider med å få på plass slike formaliserte avtaler med nasjonale registreringsautoriteter, og fra USAs side er det en forutsetning at slike avtaler skal være på plass før ICANN formelt kan overta ansvaret for forvaltning av domenenavnsystemet fra USA. Dette arbeidet går imidlertid svært sakte, og det har vist seg vanskelig for ICANN og registerenhetene å bli enig om innholdet i avtalene. Spesielt de europeiske registerenhetene (gjennom organisasjonen CENTR) har vært avventende til de tilbud ICANN har kommet med.

Diskusjonene om ICANN tok nylig en ny retning ved at presidenten i ICANN 24. februar 2002 gikk offentlig ut med et forslag til ny organisering av ICANN. 18Forslaget er tilgjengelig på http://www.icann.org/general/lynn-reform-proposal-24feb02.htm. Dette har ført til en åpen debatt om hvordan man skal organisere ansvaret for administrasjon av Internet. Presidenten i ICANN foreslår endringer i styrestruktur, politisk struktur, politisk prosess, mer åpenhet bl.a. ved innføring av ombudsmann og nye systemer for finansiering. Presidenten har understreket at nasjonale myndigheter må delta mer direkte i utformingen av ICANNs politikk. Dette forslaget underbygger de forslagene som arbeidsgruppen kommer med når det gjelder forvaltningen av .no, jf. kapittel 9.

ICANN har mulighet til å fatte beslutninger som berører forvaltningen av de nasjonale landkodetoppdomenene. ICANN har imidlertid vært forsiktig med dette som følge av at nasjonalstatene gradvis har blitt mer opptatt av statene selv har rett til å beslutte hvem som skal håndtere landkodetoppdomenet. Samtidig er det ikke mulig for andre å gjøre dette, uten etter avtale eller i forståelse med ICANN. Endringer i hvem som skal forvalte et landkodetoppdomene forutsetter nemlig endringer i rotserverne, og det er kun ICANN som kan treffe en beslutning om å endre rotserversystemet. Hittil har ICANN etterkommet nasjonalstatenes ønske.

Governmental Advisory Commitee (GAC)
er et rådgivende myndighetsutvalg for ICANN. På andre samfunnsområder er det vanlig at tekniske koordineringsfunksjoner som har like store samfunnsmessig betydning som det ICANN utfører, blir ivaretatt av statlige, folkerettslige organisasjoner. Et eksempel på dette er den Internasjonale Teleunion (ITU). Det ble vurdert slik at det ikke var behov for et slikt formelt organ for å forvalte domenenavnssystemet og utviklingen av Internett. En av grunnene til dette var at internasjonale, folkerettslige organisasjoner lett blir tungrodde og byråkratiske, noe som gjør saksbehandling og beslutningsprosesser tungvinte.

Bakgrunnen for at GAC ble opprettet i 1999 var at Internett hadde utviklet seg til et samfunnsviktig kommunikasjonsmedium som gjorde det mer naturlig at nasjonalstatene skulle ha en større innflytelse på forvaltningen av domenenavn enn tidligere.

GAC er per i dag den viktigste kanalen nasjonale myndigheter har for å påvirke ICANN-prosessen. GAC er åpen for alle myndigheter, men har foreløpig representanter fra myndigheter i kun ca. 40 land. Det arbeides aktivt for å øke deltakelsen. 19Norge er representert i GAC ved Samferdselsdepartementet/Post- og teletilsynet. GAC har siden opprettelsen gitt råd til ICANN om mange saker som berører viktige samfunnsinteresser. Den viktigste saken er at GAC har utarbeidet et sett retningslinjer for prinsipper og delegasjon av nasjonale landkodetoppdomener (GAC-prinsippene). 20“Principles for delegation and administration of country code top level domains” vedtatt 23. februar 2000, følger som vedlegg nr. 5 til rapporten og kan finnes på www.noie.gov.au . Disse retningslinjene slår fast at:

• den øverste politiske myndighet for et landkodetoppdomene ligger hos den nasjonale regjering. Dvs. at myndighetene skal ha et overgripende ansvar for at forvaltningen av domenenavn er i allmennhetens interesse, og at tildelingen er ikke-diskriminerende og tar hensyn til gjeldende lover og regler bl.a. om personvern og beskyttelse av forbrukerinteresser.
• landkodetoppdomene forvaltes av en registerenhet i Internettsamfunnets tjeneste og på vegne av offentlige myndigheter.
• ICANNs fremste oppgave skal være å overvåke den tekniske stabiliteten, dvs. administrasjon av rotserversystemet, tekniske stander og utvikling av regler for delegering.

Det ligger i GAC-prinsippene at delegering av ansvaret for forvaltningen av landkodetoppdomene skal skje i samråd med nasjonens offentlige myndigheter. Dette skal skje for eksempel via lov/forskrift eller en avtale mellom myndighetene og registerenheten. Hvordan det gjøres, er opp til hvert enkelt land. Dersom en registerenhet ikke ivaretar sitt ansvar, vil ansvaret etter nasjonens ønske kunne delegeres til en annen. Regjeringen vil få et ansvar for å underrette ICANN om hvilken registerenhet som får ansvaret for å forvalte et landkodetoppdomene. Dette trepartssystemet mellom registerenheten, ICANN og de nasjonale myndighetene skal sikre stabilitet og gi registerenheten tilstrekkelig legitimitet. ICANN har lagt opp til å forvalte sitt overordnede ansvar for tildeling av landkodetoppdomener i tråd med GAC-retningslinjene.

Arbeidet i GAC drives frem ved diskusjon og konsensusbeslutninger. Møtene har hittil vært lagt opp slik at de har hatt en dagsorden som har vært tilpasset ICANN-møtene, som arrangeres fire ganger årlig. De har også vært lagt til samme sted. På slutten av 4-dagers møtene, legger GAC frem sine råd til ICANN. Norge har ingen folkerettslig forpliktelse i forhold til GAC.

Hvordan tildelingen av domenenavn foregår

Modeller for tildeling av domenenavn

De fleste generiske toppdomener administreres uten et system med forhåndsprøving av søknader om domenenavn, og det stilles ikke krav om navnetilhørighet eller geografisk tilknytning. Det finnes likevel et minimum sett av regler søkerne må forholde seg til.

I løpet av de siste årene har det blitt opprettet sju nye generiske toppdomener 21Mer informasjon om de generiske toppdomenene finnes på http://www.icann.org/tlds/.: .aero for lufttransportvirksomhet, .biz. for forretningsvirksomhet, .coop for kooperativer, .info som er åpent for enhver, .museum for museumsvirksomhet, .name for privatpersoner og .pro for advokater, leger og revisorer.

Når det gjelder de ulike nasjonale landkodetoppdomenene finnes det i hovedsak to ulike modeller for hvordan regelverket for tildeling av domenenavn er bygd opp:

• Landkodetoppdomener som administreres på samme måten som de generiske toppdomenene, dvs. uten en omfattende skjønnsvurdering i forkant av tildeling. Dette er systemet bl.a. i Danmark, England, Østerrike, Sveits, Ungarn, Italia, Belgia og Norge.
• Landkodetoppdomener som tildeles på grunnlag av en skjønnsmessig behandling. Dette er per i dag systemet i bl.a. Finland, Sverige, Frankrike, Spania og Portugal. I disse landene er det imidlertid valgt veldig ulike løsninger med hensyn til hvor restriktive regler det er lagt opp til.

I de fleste land er det private organisasjoner som forvalter landkodetoppdomenene og reglene for tildeling. Systemet i Finland og Spania er imidlertid eksempler på modeller der staten har valgt å håndtere både tildelingsreglene og driften av landkodetoppdomenet på egen hånd.

I kapittel 5 er det gjort nærmere rede for systemet for forvaltning og tildeling av domenenavn i noen enkeltland.

Aktører i tildelingen av domenenavn

Det er i prinsippet tre ulike aktører som inngår i selve prosessen med å tildele et domenenavn:

• Registerenhet

Registerenheten har som oppgave å behandle søknader og utføre registreringer, og de er ansvarlig for vedlikehold av landkodetoppdomenene både teknisk og administrativt. Av tekniske grunner kan det bare være en registerenhet for hvert toppdomene.

I mange land har registerenheten tradisjonelt sprunget ut fra og vært knyttet opp til forsknings- og universitetsmiljøene. Dette skyldes at det var i disse miljøene Internett først ble tatt i bruk. Det finnes mange modeller for hvordan registerenheten organiseres (privat, offentlig, ikke-kommersiell etc), jf. kapittel 5. I Norge er det NORID som administrerer .no. Se nærmere omtale av NORID i kapittel 4.1.

• Registrarer

De fleste land har innført en ordning med registrarer, som et mellomledd mellom søkeren og registerenheten. Registraren har som oppgave å informere søkerne om tildelingsreglene, herunder rettigheter og plikter, i det enkelte land. Registraren må inngå en avtale med registerenheten om å få adgang til å sende inn søknader/endringsmeldinger på vegne av søkeren.

Ordningen med registrarer ble først innført for de generiske toppnivådomenene. Hensikten fra ICANNs side var å sikre fri konkurranse innen de generiske toppdomenene om tjenester det kan konkurreres om, samtidig som registerenhetens de facto monopol begrenses til de oppgavene som må sentraliseres. Dette var spesielt viktig innen de generiske toppnivådomenene fordi det opprinnelig kun var én organisasjon som var registerenhet for alle de generiske domenene. 22Dette var selskapet Network Solutions Inc.

I Norge ble et registrarsystem innført for .no i 1999.

• Søker

Sluttbruker som ønsker å inneha et domenenavn.

Systemet for registrering av domenenavn i Norge

Domenesøknadene behandles av NORID etter gjeldende tildelingsregler (navnepolitikk) for .no. Regelverket publiseres på NORIDs hjemmesider www.norid.no/navnepolitikk.html.

Alle søknader om registrering av domenenavn under .no skal sendes inn via en registrar. NORID har per i dag avtaler med nærmere 400 registrarer, en liste over registrarene ligger på NORIDs hjemmeside. En registrar har inngått en avtale med NORID om tilgang til å sende inn søknader og endringsmeldinger til NORID på vegne av søkere/innehavere av .no-domener. Registrarene skal gi søkeren nødvendig informasjon om reglene som gjelder for registrering og opprettholdelse av domenenavn under .no, og prosedyrer ved avslag/registreringer.

Kostnaden ved å anskaffe et domenenavn er i utgangspunktet 250 kr per registrering. Denne avgiften faktureres registraren som sendte inn søknaden om domenenavnet, og dekker NORIDs arbeid i forbindelse med søknaden. I tillegg vil de fleste registrarer ta seg betalt for det arbeidet de har utført i forbindelse med registreringen, både teknisk og administrativt. Registraren står fritt i prising av formidling og videresending av domenesøknader. Det kan i dag være vanskelig for kundene å drive prissammenligning mellom registrarene, fordi de fleste registrarer tilbyr en pakkeløsning som også inkluderer for eksempel navnetjeneste for domenet, drift av e-post, webtjener. For å gjøre prissammenligningen enklere har NORID utarbeidet en liste over registrarer som kun tilbyr basistjenestene.

Da domenenavnsregistreringen startet i 1983 var antallet svært beskjedent. Først i 1995 passerte det totale antallet registreringer 100. Som et eksempel på utviklingen og den stadig økende interessen rundt Internett og domenenavn, kan nevnes at det i januar 1995 ble registrert 39 nye domenenavn, mens tilsvarende antall for januar 2001 var 2016. Per 31. desember 2001 var det registrert 128 165 domener av NORID.

Tabellen nedenfor viser det totale antallet registreringer under .no frem til og med 31. desember 2001 (kilde: NORID).

Tabellen nedenfor viser det månedlige antallet registreringer ved NORID fra 1. januar 1995 til og med 31. desember 2001 (kilde NORID).

Mer statistikk for antall registreringer under .no finnes på NORIDs hjemmesider.

Domenenavn og forholdet til varemerker/firmanavn

Domenenavnsystemet har som nevnt i utgangspunktet et rent teknisk formål. Domenenavnene er kjennetegn for IP-adressene og skal være ”veivisere” for søk på Internett. Fordi underdomenene ofte gjenspeiler et firmas navn eller varemerke, vil imidlertid domenenavnet i tillegg kunne få en viktig kjennetegnsfunksjon. Fordi mange typer kommersielle og ikke-kommersielle virksomheter i stor grad foregår på Internett, er det svært viktig for en innehaver av et kjennetegn også å kunne bruke det på nettet.

Det er ikke noen sammenheng mellom systemene for registrering av varemerker/firma og domenenavn. Varemerker registreres for ulike vare- og tjenesteklasser slik at flere personer kan registrere og bruke identiske varemerker for ulike produkter uten at det oppstår fare for forveksling. Registrering og vern av varemerker gjelder nasjonalt. Registrering og vern av firma gjelder bransjevis og regionalt, slik at flere firma i Norge kan hete det samme dersom de holder til i ulike regioner eller driver i forskjellige bransjer. Dette er i motsetning til registrering av domenenavn på Internett. Registreringen for domenenavn gjelder globalt, og bare én person kan få et bestemt domenenavn under landkodetoppdomenet .no.

Firma er virksomhetens forretningsnavn og søkes registrert ved foretaksregisteret i Brønnøysund. Varemerke er kjennetegn for en innehavers varer/tjenester og har vern ved innarbeidelse eller ved registrering hos Patentstyret. Regelverket for å registrere varemerker og firmanavn er tilnærmet identisk, men de praktiseres noe ulikt.

Firma og varemerker skal i utgangspunktet kun registreres dersom de har særpreg. Det forutsettes i forarbeidene til firmaloven at Patentstyret er strengere i distinktivitetsvurderingen (særpregsvurderingen) enn Brønnøysundregistrene. Bakgrunnen er ”firmaplikten”, et selskap har en plikt til å registrere et firmanavn.

Firmalovgivningen forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet, mens Justisdepartementet forvalter varemerkelovgivningen. Noen grunner til at et tilnærmet likt regelverk praktiseres ulikt er bl.a. tidsaspektet med hensyn til krav til saksbehandlingstid, geografisk gyldighetsområde, teknologi, samt ulikhet med hensyn til hvilke varer/tjenester varemerket er registrert for sammenlignet med bransjeinndelingen firma er inndelt etter.

Klagesystemene er vesentlig forskjellige for varemerke og firma. En registrering foretatt av Patentstyrets første avdeling kan påklages til Patentstyrets annen avdeling av søker selv. Registreringen vil kunngjøres og vil da kunne være gjenstand for en innsigelse fra tredjepart. Første avdeling vil da ta saken opp til ny vurdering og treffe en avgjørelse som så eventuelt kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. Klage over vedtak vedrørende registrering av firma fra søker selv og eventuelle tredjeparter behandles av Nærings- og handelsdepartementet.

Det i dag ingen tilfredsstillende samordning mellom registrering og konfliktløsning mellom firma og varemerker. Av hensyn til saksbehandlingstiden vil man nok ikke innføre ytterligere granskning. Det ses i stedet på muligheten av å opprette et frittstående organ som kan behandle klager både etter firma- og varemerkeloven. Et forslag til revisjon av firmaloven er sendt på høring av Nærings- og handelsdepartementet våren 2002.

Del III Forvaltningsmodell for .no