Fordeler og ulemper ved alternative forvaltningsmodeller

Det er flere måter forvaltningen av domenenavnstildeling kan organiseres på. Dagens modell er en modell med privatisert forvaltning, der forvaltningen skjer i samarbeid med myndighetene. I tillegg til dette kan man si at den alminnelige forvaltningsmessige ordning, på den ene side, og fullstendig privatisering av forvaltningen på andre siden, representerer ytterpunktene når det gjelder alternative forvaltningsmodeller. Det er redegjort for sterke og svake sider ved dagens ordning i kapittel 7 ovenfor. Fordeler og ulemper ved andre mulige modeller beskrives nedenfor.

Fullstendig privatisering av domenenavnforvaltningen

Fordeler

En fullstendig privatisering av domenenavnforvaltningen vil kunne legge til rette for ytterligere fleksibilitet og dynamikk, fordi registerenheten ikke vil være bundet av noen form for regelverk og prosesser. Registerenheten vil da ha mulighet til å respondere raskt i forhold til utviklingen i markedet. Det er sannsynlig at en fullstendig privat ordning vil kunne gitt minst like rask saksbehandling og lave kostnader som i dag.

Ulemper

Dersom domenanavnsforvaltningen skulle overlates fullstendig til private aktører uten engasjement fra offentlige myndigheters side, vil det ikke være noe kontroll med at domenenavn - som en begrenset ressurs - blir forvaltet på en samfunnsmessig fornuftig måte. Dette vil bl.a. innebære at det blir svært vanskelig for norske myndigheter å føre en helhetlig politikk ift. utviklingen av IKT, samt næringspolitikk generelt. Skulle domenenavnforvaltningen komme i hendene på gale interesser, kan dette potensielt sett medføre at den blir utnyttet til egen gevinst, og ikke til allmennhetens beste.

Videre kan det oppstå tvist om hvem som har rett til å være registerenhet. Dersom det skulle være muligheter til å tjene store penger på domenenavnsforvaltningen, ville denne oppgaven fremstå som attraktiv for flere. Kompetansen til den eksisterende domenenavnforvalteren ville derfor lett kunne bli bestridt, og ulike virkemidler vil kunne bli benyttet for å komme i posisjon til å overta som registerenhet. Dette ville medføre svært ustabile forhold med hensyn til forvaltningen av domenenavn og føre til mangel på forutsigbarhet og rettssikkerhet for brukerne.

Særlig vil dette komme på spissen i en situasjon der registerenheten f.eks skulle bli splittet opp eller opphøre å eksistere. En slik situasjon vil også medføre betydelige praktiske problemer for kontinuiteten i domenenavnsadministrasjonen.

Internasjonalt ser man at en klar tendens i mange land til at det offentlige har eller er på vei til å ta et overordnet ansvar og engasjement i forvaltningen av landkodetoppdomenene. Det vil derfor være uheldig om Norge skulle velge å gå i den motsatte retningen.

En fullstendig privat ordning uten offentlige korrektiver vil dessuten lett kunne bli personavhengig, i enda større grad enn tilfellet er i dag.

Den alminnelige forvaltningsmessige ordning

En alminnelig forvaltningsmessige ordning kan gjennomføres på to måter: Den ene muligheten er at en offentlig myndighet fullt ut kan overta både domenenavnforvaltningen og selve tildelingen. Den andre muligheten vil være at offentlige myndigheter overtar domenenavnsforvaltningen, men delegerer den til en privat aktør. I begge tilfeller vil forvaltningsloven komme til anvendelse på domenenavntildelingen.

Fordeler

At domenenavnforvaltningen blir håndtert i henhold til forvaltningsrettslige prinsipper, vil styrke den enkeltes rettssikkerhet, spesielt tredjeparts rettigheter. Dette vil igjen kunne bidra til å styrke tilliten i markedet. Det vil også kunne ivareta hensynet til forutberegnelighet, samt at det vil gjøre det lettere for offentlige myndigheter å kunne føre en helhetlig politikk med hensyn til IKT-utviklingen osv.

Ulemper

Domenenavnforvaltningen vil trolig være lite effektiv sammenlignet med i dag. Lang saksbehandlingstid og høye utgifter vil være en sannsynlig konsekvens av at registerenhetens virksomhet anses som forvaltningsvirksomhet (jf. for eksempel Finland).

Videre vil, i liten grad, hensynet til å kunne gjøre endringer raskt kunne ivaretas som følge av at bl.a. forvaltningslovens prosessuelle regler må følges. Domenenavnsforvaltningen vil også lett kunne bli oppfattet som mindre tilgjengelig og fleksibel for markedsaktørene.

"GAC-modellen"

GAC (Governmental Advisory Commitee) har lagt frem et forslag til hvordan ansvarsforholdet mellom ICANN, nasjonale myndigheter og registerenhetene kan formaliseres, jf. nærmere beskrivelser av dette i kapittel 3.3.

GAC foreslår et sett retningslinjer for prinsipper og delegasjon av nasjonale landkodetoppdomener som i korthet innebærer at:

• Den øverste politiske myndighet for et landkodetoppdomene ligger hos den nasjonale regjering.
• Landkodetoppdomener forvaltes av en registerenhet til allmennhetens beste og på vegne av offentlige myndigheter.
• ICANN skal først og fremst administrere rotserversystemet, overvåke tekniske forhold og utvikle regler for delegering.

GAC foreslår at delegering av ansvaret for forvaltningen av et landkodetoppdomene fra ICANN til en registerenhet skal skje i forståelse med offentlige myndigheter. Myndighetenes overordnede ansvar skal stadfestes ved at det f.eks. inngås en avtale mellom myndighetene og registerenheten, eller ved at kompetansen fastsettes i lov/forskrift. Ansvaret kan re-delegeres dersom registerenheten ikke oppfyller avtalen. Regjeringen er ansvarlig for å underrette ICANN om hvilken registerenhet som får ansvaret for et toppdomene. Videre skal registerenheten inngå en avtale med ICANN som igjen skal garantere at landkodetoppdomenet håndteres på en akseptabel måte i forhold til Internettsamfunnet.

ICANN har åpnet for at forvaltning av nasjonale landtoppdomener skal skje i tråd med GAC-retningslinjene der nasjonale myndigheter ønsker dette.

Fordeler

Det legges til rette for å ta vare på fordelene ved dagens ordning, f.eks. effektivitet, fleksibilitet og dynamikk. Videre kan man fortsatt benytte den kompetanse og kjennskap til markedet som NORID har. Dette vil trolig medføre at løsningene, for brukerne, fortsatt vil oppleves som driftssikre og tilgjengelige.

GAC-modellen definerer konkrete rettigheter og plikter både for registerenheten, ICANN og de nasjonale offentlig myndigheter. Dette skaper klare ansvarsforhold og forutsigbarhet, noe som savnes i dagens modell.

Hensynet til internasjonal harmonisering tilsier også at en slik løsning bør velges. EU-kommisjonen og Rådet anbefaler EU-medlemslandene å følge GAC-retningslinjene for delegering av ansvaret for nasjonale toppdomener. Mange av EU-landene vurderer nå konkret hvordan dette skal gjøres. Blant annet i Sverige foreslås det, i SOU 2000:30 ”.se, at en avtalemodell tilsvarende GACs forslag innføres.

Ulemper

Selve prinsippene i GAC-modellen har ingen åpenbare svakheter. Imidlertid kan det by på formelle utfordringer å implementere ordningen i norsk rett, dersom man ønsker at registerenheten ikke skal utøve forvaltningsmyndighet. Dette vil likevel ikke være til hinder for at disse prinsippene kan ivaretas eller allerede er ivaretatt på andre måter, jf. nærmere diskusjon om dette i kapittel 9.