Norge i Midtøsten

Gjennombruddet i fredsprosessen kom i Oslo i august 1993. Da ble prinsipperklæringen om palestinsk selvstyre (Declaration of Principles - DoP), også kalt Oslo I-avtalen, foreløpig undertegnet (parafert) under en hemmelig seremoni i den norske regjerings representasjons-bolig i Parkveien. Det skjedde mens den israelske utenriksminister Shimon Peres var på offisielt besøk i Norge, et besøk som på overflaten dreide seg om andre ting. Avtalen ble signert av den palestinske forhandlingsleder Abu Ala og hans israelske motpart Uri Savir, med den norske utenriksminister Johan Jørgen Holst som vitne.

Grunnlaget for det norske engasjementet i Midtøsten ble imidlertid lagt lenge før: Like siden etableringen av staten Israel har norske politikere, særlig fra arbeiderbevegelsen og kristne miljøer, hatt et nært, vennskapelig forhold til israelske kolleger. Blant annet hadde LO et tett samarbeid med den israelske fagbevegelsen, Histadrut. Interessen for og støtten til Israel i norsk opinion har alltid vært stor. I tillegg kom at Norges langvarige deltakelse i FN-styrken i Sør-Libanon bidro til at kunnskap om konfliktene i Midtøsten ble spredt i det norske samfunn.

Utover i 1970-årene vokste også forståelsen for palestinernes sak, og det ble bl.a. dannet solidaritetsgrupper. Utenriksminister Knut Frydenlund tok på et tidlig tidspunkt opp palestinernes problemer. Sammen med andre arbeiderpartipolitikere hadde han et uoffisielt møte med formannen i den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), Yassir Arafat, i Tunis i desember 1982. Senere fikk PLO adgang til å åpne et informasjonskontor i Oslo. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg gikk et skritt videre i bestrebelsene på å skape en balansert politikk da han i januar 1989 hadde offisielle samtaler med Yassir Arafat. Disse initiativene signaliserte forståelse for grunnleggende palestinske krav på et tidspunkt da de fleste vestlige land ennå holdt bevisst avstand til PLO.