7 FORSLAG OM UTDANNING I SCENEPROFESJONENE

7.1 PROFESJONSUTDANNING TIL DANSER

Det vises til kapittel 6 og oppsummeringen i kapittel 4.1. Utdanningen er i dag 3-årig. På grunn av aldersaspektet foreslår utvalget at utdanningen til danser kan avvike noe fra den nasjonale modell 4 + 2.

• Utdanningen til danser foreslås organisert som 4-årig profesjonsutdanning som grunnlag for graden cand mag med mulighet for å søke opptak ved det foreslåtte hovedfag med spesialisering i dans. På grunn av aldersaspektet foreslås det at studenter som etter 3. år har nådd et faglig forsvarlig nivå, kan avslutte utdanningen og få vitnemål danser, eventuelt med spesifisering på vitnemålet av sentralt fordypningsområde. Dansere med minst 3-årig utdanning kan søke opptak på ulike videreutdanningstilbud unntatt praktisk-pedagogisk utdanning, for eksempel koreografi, og deretter opptak til de aktuelle hovedfagsstudier.
• Det 4. året av danseutdanningen foreslås organisert som åpen for studenter fra 3. år og som en videreutdanningsenhet som alle med 3-årig høgre danseutdanning kan søke opptak til.

Utvalget har vurdert hvordan danseutdanningens omfang kan sikre tid til den nødvendige fordypning og grunnlag for graden cand mag innenfor egen fagkrets, uten samtidig å komme i konflikt med aldersaspektet. Løsningen ligger etter utvalgets syn i at dansere som har nådd et forsvarlig faglig nivå etter 3 år, bør få vitnemål danser.

Ulike løsninger for et obligatorisk 4. år har likevel blitt vurdert, blant annet som praksisår under veiledning ved de etablerte scenene. Men utvalget har forutsett praktiske problemer med å skaffe en relevant praksis og har forlatt denne tankegang.

Fagmiljøet må på bakgrunn av krav til cand mag-graden vurdere hvordan det 4. år, foreslått også som videreutdanningsenhet, både kan videreføre de ulike danseres spesialområde og danne et grunnlag for det som den enkelte kandidat eventuelt vil bygge sitt hovedfag på. Det 4. år er med dette tenkt som en mulighet for å utvikle et nytt kollektiv/ensemble, med stor bredde og erfaringsbakgrunn blant studentene.

Betydningen av 4. år også for profesjonelle dansere ligger i kapittel 6.1; nødvendigheten av at kunstnere i likhet med andre yrkesgrupper på basis av egen utdanning gis mulighet for påbyggende fordypning / spesialisering. Det 4. år bør samtidig være en direkte videreføring av det 3. året. Ulike muligheter for supplerende utdanning etter 4. år, som videreutdanning eller som hovedfagsstudier, er særlig viktig for dansere, som på grunn av sin korte dansekarriere kan ha særskilt behov for endring i yrkesforløpet midt i livet. Utvalget legger ikke i dette at de skal omskolere seg bort fra utøvende dans. Det må være en videre utdanning i dans, ikke om dans. De som trenger omskolering bort fra utøvende dans, må som hittil søke slik kvalifisering eksternt, innenfor danseterapi, fysioterapi eller annen utdanning.

Særskilt opptaksprøve til 4. år for de som ikke kommer direkte fra 3. år, vil kunne kvalitetssikre studentgrunnlaget. Utvalgets forslag til 4. år er tenkt som tilbud for dansere som har gjennomført noe ulik danseutdanning i inn- og utland tilsvarende minst 3 år høgre danseutdanning. Forslaget sikrer alle dansere i størst mulig grad påbygningsmuligheter innen eget fag. Når det gjelder kravene til bredde og faglig fordypning i cand mag-graden, vil institusjonen måtte foreta en individuell vurdering av de ulike søkere i forhold til om tidligere utdanning i tillegg til det 4. år ivaretar nevnte krav.

Når det gjelder studieinnhold i danseutdanningen, er den sceniske formidling den sentrale kunstneriske fordypning. Studiet skal formidle innsikt, teknisk kunnskap, refleksjon og modning gjennom individuelle og kollektive erfaringer med ulike typer innstuderinger.

Forståelse og utvikling av teori anvendes på stadig mer krevende nivå av dansen. Økende beherskelse av dansekunstens krav skjer gjennom faglig praksis i form av ulike praktiske øvelser, selvstendig arbeid og kollektive oppgaver.

Improvisasjon har utviklet seg til et stadig viktigere fagfelt når det gjelder dansestudentens utvikling av kreativitet og metode. Sentralt står også musikkfaget, og studenten må lære å mestre sceniske virkemidler som rekvisitter, lys, scenografi og sminke. Samtidig bør studiet legge til rette for møte med ulike formidlingskanaler som for eksempel tv og film.

Danseteknikk er grunnlag for kunstnerisk - og pedagogisk - aktivitet og formidling. De dansetekniske fagene vil trolig fortsatt bestå av Klassisk ballett, Moderne dans, Samtidsdans, Jazzdans og Partnerarbeid. Gjennom arbeidet med de ulike sjangre/danseformer bør studenten vinne erfaring med og bli bevisst sitt potensiale innenfor den sceniske formidling og bør gis mulighet til å fordype seg særskilt på minst ett område. Dette krever at studentene kan velge mellom parallelle fordypninger uten at det går på bekostning av det kollektive. Ved undervisning på tvers av årskull mener utvalget at det bør kunne eksistere minst tre slike parallelle fordypninger eller valgfag, slik at det oppnås dekning av de viktigste fagbehov som er beskrevet i kapittel 4.1.

Scenisk formidling med danseteknikk foreslås således som den største studieenhet, fordypningsenheten i studiet. Danseteknikk inngår altså i scenisk formidling eller kan danne egen studieenhet.

Redskapsfag eller Støttefag representerer bredden i studiet, understøtter den kunstneriske utøvelse og gir muligheter til videreutvikling. Disse kan bestå av for eksempel Forestillingsarbeid/sceniske virkemidler, Danseinnstudering/repertoar, Komposisjon og Rolleutvikling, Praktisk musikk og rytmikk, Samtidsdans, Historisk dans og Etnisk dans. Aktuelt teoristoff kan inngå her eller danne en egen studieenhet. Eksempler på slike emner er Treningslære, Anatomi og ernæringslære, Danse- og teaterhistorie, Kunst- og musikkhistorie, Estetikk, filosofi og analyse samt Samfunnsorientering.

• De 3 første årene av profesjonsutdanningen til danser foreslås lagt opp med to til tre studieenheter. Scenisk formidling eventuelt med danseteknikk inneholder parallelle fordypninger og utgjør den største studieenheten med et omfang på 30 vekttall. Redskapsfag eller Støttefag foreslås som den andre store studieenheten, med et omfang på 15-20 vekttall, eller på 30 vekttall dersom den omfatter teoretiske emner. Teoretiske emner kan eventuelt danne en egen og mindre studieenhet med omfang 10-15 vekttall. Danseteknikk kan danne egen studieenhet eller inngå i Scenisk formidling.
• Det 4. år av danseutdanningen foreslås å omfatte to studieenheter, Danseteknikk 2 med omfang 10-15 vekttall og Redskapsfag 2 eller Støttefag 2 med omfang 5-10 vekttall.

Forslaget gir rom for å fylle cand mag-gradens krav til bredde og faglig fordypning 1.-4. år.

Forslaget gir videre rom for at studentene kan velge ulike typer fordypningsområder innenfor Scenisk formidling (f eks Klassisk/Moderne, Samtidsdans og Moderne/Jazzdans).

7.2 PROFESJONSUTDANNING TIL KOREOGRAF

Det vises til kapittel 6 og oppsummeringen i kapittel 4. Utdanningen er i dag 3-årig.

• Det foreslås to veier til kompetanse som koreograf. Den ene veien er en 4-årig integrert profesjonsutdanning til graden cand mag.
• Den andre veien til koreografkompetanse foreslås som et 4. år som bygger på 3-årig profesjonsutdanning til danser, dvs en 1-årig videreutdanning i koreografi beregnet for denne søkergruppe. Denne 1-årige videreutdanning gir cand mag-grad og kvalifiserer til å søke opptak til det foreslåtte hovedfag i koreografi, men det 4. år medfører ikke vitnemål koreograf.

Førstnevnte koreografkompetanse vil ligge på cand mag-nivå, den andre på høgre grads nivå som en parallell til den foreslåtte modell for utdanning til operasanger.

De to utdanningsveiene - til koreograf med 4-årig integrert profesjonsutdanning og til koreograf med eksamen av høgre grad - vil etter utvalget mening være nødvendig for å fange opp de beste talentene på et sentralt fagfelt. Hovedfaget i koreografi vil gi de nødvendige muligheter til spisskompetanse på et nivå som Norge mangler også på koreografiens område.

Danseutdanningens fag vil inneholde minst 10 vekttall koreografisk relatert stoff som kommer forut for den 1-årige utdanningen i koreografi. Dansere med 1-årig utdanning i koreografi vil derfor få et samlet omfang på minst 30 vekttall koreografi, og cand mag-gradens krav til bredde og fordypning vil være oppfylt med tanke på påbyggende hovedfag i koreografi. Men med 30 vekttall koreografi oppnås ikke det faglige nivå som trengs for å virke som koreograf, og dette 4. året foreslås derfor ikke som annet enn del av utdanningen til koreograf.

Når det gjelder studieinnholdet i den 4-årige profesjonsutdanningen til koreograf, vil Koreografi fortsatt være det sentrale fag. Dette kan for eksempel bestå av Koreografisk komposisjon, Analyse, Improvisasjon og Produksjon/scenisk formidling samt Sceniske virkemidler. Utvalget har merket seg at koreografer bør ha høyt danseteknisk nivå og en kunstnerisk bevissthet til kroppen som tilsvarer danserens kunstneriske fordypning. Dette er forutsetning for at de skal se de kunstneriske muligheter i eget fag. Koreografi består blant annet av å skape bilder ved hjelp av kroppens muligheter på en scene. Relevante Dansetekniske fag i koreografiutdanningen kan derfor ofte omfatte de samme fagområder som danseutdanningens Danseteknikk. Danseteknikk kan ligge innenfor studieenheten Koreografi, eventuelt utgjøre en egen studieenhet.

Støttefag eller Redskapsfag og Teori tilsvarer Støttefag og Teori i danseutdanningen, men vil ha en annen faglig tilnærming enn danseutdanningen.

• Som studieinnhold i den 4-årige profesjonsutdanningen til koreograf foreslås en studieenhet med omfang 30-70 vekttall som består av Koreografi. Dansetekniske fag kan inngå i samme studieenhet eller danne egen studieenhet. Støttefag eller Redskapsfag utgjør egen studieenhet. Her kan teoristoffet inngå, men Teori kan også organiseres som egen studieenhet.

Studieinnholdet i den 1-årige videreutdanningen i koreografi for dansere må bygge på fagene i danseutdanningene. Det sentrale fag i det 4. år blir derfor Koreografi med tillegg av relevant teori. Koreografifaget her vil ha en sterk danseteknisk forankring, dvs en annen tilnærming enn i den 4-årige koreografutdanningen.

• Studieinnholdet i en 1-årig videreutdanning i koreografi for dansere foreslås som Koreografi som største studieenhet. Teori med blant annet produksjon/scenisk formidling kan danne egen studieenhet eller være integrert i koreografi.

7.3 PROFESJONSUTDANNING TIL DANSEPEDAGOG

Det vises til kapittel 6 og oppsummeringen i kapittel 4.1. Utdanningen er i dag 3-årig.

• Utdanningen til dansepedagog foreslås organisert som en integrert 4-årig profesjonsutdanning fram til vitnemål dansepedagog og graden cand mag, med mulighet til å søke opptak ved det foreslåtte hovedfag, med spesialisering i dansepedagogikk.

Den foreslåtte modell for dansepedagogutdanning blir med dette en parallell til den eksisterende musikkpedagogutdanningen, som også er 4-årig og har 2-årig hovedfag.

Forskjellen mellom en dansepedagog med 4-årig danseutdanning og 1-årig praktisk-pedagogisk utdanning og dansepedagog med 4-årig dansepedagogutdanning er at sistnevnte har en bred undervisningskompetanse og kan undervise på alle trinn av skoleverket, i ulike skoleslag og innen ulike sjangre. Denne form for kompetanse vil komme til stor nytte blant annet etter hvert som de kommunale kulturskoler blir utbygd med tilbud i dans.

Pedagogen som er danser med 4-årig utdanning til danser og 1-årig praktisk-pedagogisk utdanning, vil nødvendigvis ha en mer spesialisert undervisningskompetanse enn dansepedagogen. Den pedagogisk kvalifiserte danser med 5-årig utdanning er særlig kompetent til å undervise innenfor egne faglige fordypningsområder av dansefaget. Dette er en form for dansepedagogisk kompetanse som etter utvalgets mening særlig vil komme til stor nytte i dans på VK-nivået og innenfor de ulike danseskoler.

Det er fagmiljøets vurdering at det enkelte årskull gjennom en integrert utdanning har de beste muligheter for å velge flere ulike fordypningsenheter, og utvalget slutter seg til denne vurdering.

En vesentlig del av studieinnholdet i 4-årig dansepedagogutdanning vil bestå av fagkompetanse, som er dans og dansefaglig relevante støtte-/redskapsfag. Videre utgjør pedagogisk teori, fagdidaktikk og praksis grunnlaget for den videre formidling av dansekunsten i undervisningssammenheng.

Dansepedagogikk vil være den sentrale fordypning, men det dansefaglige vil være større enn pedagogikk når det gjelder omfang. Scenisk formidling med danseteknikk vil således utgjøre en dominerende studieenhet, med de tilsvarende fagområder som i utdanningen til danser. Støttefag eller Redskapsfag og Teori vil måtte tilsvare Støttefag og Teori i danseutdanningen, men vil ha en pedagogisk tilnærming.

• Som studieinnhold i 4-årig dansepedagogutdanning foreslås Scenisk formidling eventuelt med danseteknikk med et omfang på 30-40 vekttall. Andre danserelaterte fag og emner utgjør til sammen 20-30 vekttall og kan samles i en egen studieenhet. Resten av studiet, minst 20 vekttall, består av Pedagogisk teori, Didaktikk og Pedagogisk praksis. Danseteknikk kan utgjøre egen studieenhet.

7.4 PROFESJONSUTDANNING TIL OPERASANGER

Det vises til kapittel 6 og oppsummeringen i kapittel 4.2. Utdanningen er i dag 3-årig.

• Utdanningen til operasanger foreslås som en 3-årig forutgående, nærmere definert høgre musikkutdanning ved annen institusjon, deretter opptak til 4. år, en organisert enhet i operafaget som et innførings- og prøveår, og gjennomføring av hovedfag i opera med ny vurdering ved opptak hovedfagsstudiet. Den 1-årige operautdanning gir cand mag-grad og kvalifiserer til å søke opptak til det foreslåtte hovedfag i opera, men det 4. år medfører ikke vitnemål operasanger.

Utvalgets forslag til profesjonsutdanning til operasanger er en parallell til den ene av de to foreslåtte veier til kompetanse som koreograf. Alle fremtidige operasangere vil etter dette forslag ha eksamen av høgre grad, og spørsmålet om cand. mag.-graden er derfor ikke relevant i tilknytning til profesjonsutdanningen i opera.

Operautdanningens høye startnivå innebærer at de aller fleste studenter ved dagens utdanning før operautdanningen har gjennomført annen høgre utdanning, oftest minst 3 år høgre musikkutdanning eller tilsvarende. Utvalget ser det som urimelig at denne tidligere utdanningen ikke gir formell uttelling i studentens sluttkompetanse, og foreslår derfor at minst 3 års forutgående høgre musikkutdanning eller tilsvarende gir uttelling som utdanningens 3 første år etter nærmere retningslinjer for opptakskrav som institusjonen bør utvikle og foreslå at departementet fastsetter i forskrift. ¹⁸>

Utdanningens 4. år blir dermed første år studenten studerer ved operautdanningen, og utgjør et innføringsår og prøveår. Utvalget viser til at hele den forutgående utdanning for disse studenter er en faglig fordypning (vokalstudier) som tilfredsstiller kravet om grunnlag for hovedfag. Forutgående vokalstudier vil inneholde minst 10 vekttall operarelatert stoff, slik at med ett år operautdanning er kravet om 30 vekttall fordypning oppfylt. Men med 30 vekttall opera oppnås ikke det faglige nivå som trengs for å virke som operasanger, og dette 4. året foreslås derfor ikke som annet enn del av utdanningen til operasanger. Det 4. år kan - om ønskelig - inneholde stor bredde: Det kan benyttes til de nødvendige fag som fagmiljøet selv prioriterer på dette nivå.

I dette forslaget utgjør operautdanningen en påbygning og fordypning til annen høgre musikkutdanning. Hovedfagsstudiet - 2 år som bygger på 4 år - blir med et slikt forslag normalordningen for alle operasangere. Dette tilfredsstiller også kravet om at fordypning og spesialisering skal utgjøre til sammen minst 3,5 år (1,5 år i grunnutdanningen - 2 år på hovedfag).

Det er likevel ingenting i veien for at studenter i 4. år og hovedfagsstudenter har faglig tilknytning til opplegg sammen med studenter som befinner seg på lavere nivå i de andre profesjonsutdanningene. Eksempelvis kan de ha prosjekter sammen med 2.-årsstudenter i de andre scenefagene. Men som ellers når studenter arbeider sammen på tvers av faglig nivå eller årskull, gjelder det også her at det skal stilles differensierte ferdighets- og kunnskapskrav til det som den enkelte student bidrar med.

Som det vil framgå av kapittel 4.2 og det som er nevnt ovenfor, oppfyller dagens operautdanning både i innhold og omfang allerede kravene i utvalgets foreslåtte modell for hovedfagsutdanning i opera.

• Utvalget foreslår derfor at det for operautdanningen innføres en interimsordning som sikrer at de studentene som fullfører operautdanning etter dagens modell, får uttelling for dette i grad og tittel tilsvarende hovedfagsutdanning innenfor annen høgre utdanning ("cand. x.") inntil spørsmålet om hovedfagsutdanning i de øvrige kunstfag er avklart (se kap. 9.2).

7.5 PROFESJONSUTDANNING TIL SKUESPILLER

Det vises til kapittel 6 og oppsummeringen i kapittel 4.3. Utdanningen er i dag 3-årig.

• Utdanning til skuespiller foreslås organisert som en 4-årig profesjonsutdanning fram til vitnemål skuespiller og graden cand mag og med mulighet til å søke opptak ved det foreslåtte hovedfag, med spesialisering i skuespillerkunst.

Teaterstudiets emner og fag inngår i en kompleks og integrert helhet, som gradvis utvikles i en prosess gjennom hele studiet. Utvalget mener at det er av stor betydning å beholde utdanningen som en integrert utdanning. Kravene til bredde og fordypning i cand mag-graden medfører likevel at studiet må deles i minst to studieenheter med de krav til omfang som er omtalt i kapittel 6.

Når det gjelder studieinnhold, må dette understøtte studentens fordypning. Studiet bør således formidle innsikt, teknisk kunnskap, refleksjon og modning gjennom individuelle og kollektive erfaringer med små og store innstuderinger. Forståelse og utvikling av teori, samt økende grad av beherskelse av skuespillerkunstens krav skjer gjennom faglig praksis i form av ulike praktiske øvelser, selvstendig arbeid og kollektive oppgaver. Økende grad av innsikt om eget kunstnerisk potensiale får studenten gjennom møte med ulike rolleoppgaver. Studenten skal også i økende grad lære å beherske kostymer, rekvisitter, lys, lyd, scenografi og andre virkemidler i skuespillerarbeidet. Studiet bør endelig legge til rette for møte med forskjellige sjangre og ulike uttrykksformer som for eksempel tv, film og radio. Skuespillerstudiet skal i størst mulig grad reflektere alle skuespillerkunstens muligheter, og legge til rette for et mangfold av uttrykksformer, og gjøre studenten i stand til selv å kunne velge arbeid innenfor et mangfold av teaterformer.

Det sentrale fagområdet er Rolleinnstudering. Dette bør utgjøre den største studieenheten og strekke seg over alle 4 år. Eksempler på emner som kan være integrert i studieenheten er Improvisasjon, Grunnleggende skuespillerteknikk, Stykke-, rolle- og situasjonsanalyse, Arbeid med partner og Arbeid med rolle, karakter.

Støttefag bør være en integrert studieenhet som representerer bredden i studiet. Denne studieenheten kan for eksempel bestå av emner som Bevegelsesfag (f eks Sceneplastikk, Dans, Dynamikk etc), Språk-, tale- og stemmedannelse, Sang, sangformidling og musikk og Vers og prosalesing.

Det kan være behov for å samle teoristoffet i en egen studieenhet. Aktuelt teoristoff er for eksempel Dramaturgi, Kunst- og kulturhistorie, teaterhistorie, Aktuell faglig debatt, Estetisk teori og filosofi, Fagrettet teori og metode og Samtidsorientering.

• Utvalget foreslår at profesjonsutdanningen til skuespiller består av to-fire studieenheter. Den største studieenheten bør være Rolleinnstudering med et omfang på 30-50 vekttall. Den andre store studieenheten bør være Støttefag med et omfang på minst 20 vekttall. Aktuelt teoristoff kan inngå i Støttefaget, men kan også danne en egen, mindre studieenhet. En studieenhet mot slutten av studiet kan bestå av flere selvvalgte fagområder, for eksempel Alternativ dramaturgi, Radioteater, Tv og film, Fysisk teater, Alternative uttrykk.

7.6 PROFESJONSUTDANNING TIL SCENEINSTRUKTØR

Det vises til kapittel 6 og oppsummeringen i kapittel 4.3. Utdanningen er i dag 3-årig.

Utdanning til sceneinstruktør foreslås organisert som en 4-årig integrert profesjonsutdanning fram til vitnemål sceneinstruktør og graden cand mag og med mulighet til å søke opptak ved det foreslåtte hovedfag, med spesialisering i sceneinstruksjon.

Når det gjelder studieinnholdet i profesjonsutdanningen til sceneinstruktør, er dette styrt av at instruktøren med utgangspunkt i et dramatisk materiale, gjennom skuespilleren, forteller en historie ved bruk av ulike sceniske/dramatiske/tekniske virkemidler. Den kunstneriske prosess som er beskrevet, kalles iscenesetting. Det er en prosess fra stykke- eller annet materialvalg, via arbeidet med og bearbeidelsen av teksten/materialet, samt den sceniske analyse av stoffet som skal danne grunnlag for oppsetningen, frem til arbeidet med skuespillerne og prøveprosessens øvrige medarbeidere. Et samspill med andre kunstuttrykk (f eks scenografi, kostyme, lys, lyd) leder fram til det ferdige produkt, forestillingen.

Som skuespillerutdanningen er sceneinstruktørutdanningen en helhet som utvalget har funnet det uforsvarlig å dele opp i fagspesifikke studieenheter. Det sentrale faget Iscenesetting er sterkt integrert med Støttefagene, og det foreslås derfor - som for skuespillerutdanningen - en inndeling i studieenheter etter følgende modell:

Det sentrale fagområdet er Iscenesettelse. Dette bør utgjøre den største studieenhet og strekke seg over alle 4 år. Studenten praktiserer dette faget gjennom praktiske øvelser, og små og større oppsetninger. Eksempler på emner som kan være integrert i studieenheten er Grunnleggende skuespillerteknikk, Improvisasjon, Stykke-, rolle- og situasjonsanalyse, Dramatisering, Arbeid med rom, Utvikling av visuell fantasi, Arbeid med karakter, Arbeid med sjangre, Prøvemetode, Dynamikk, tempo/rytme, med mer.

Støttefag bør være en integrert studieenhet som representerer bredden i studiet. Denne studieenheten kan for eksempel bestå av emner som Skuespillertekniske støttefag, (f eks Dynamikk og kampteknikker, dans etc., språk-, tale- og stemmedannelse, sang), Musikk, Teknikk, administrasjon og produksjon, Prosjektarbeid, Komposisjon, Visualitet, Koreografi, Lys og Lyd.

Det kan være behov for å samle teoristoffet i en egen studieenhet. Aktuelt teoristoff er for eksempel Teater- og annen kunsthistorie, Forestillingsanalyse, teaterhistorie, Aktuell faglig debatt, Estetisk teori og filosofi, Fagrettet teori og metode og Samtidsorientering.

• Utvalget foreslår at profesjonsutdanningen til sceneinstruktør består av to-fire studieenheter. Den største studieenheten bør være Iscenesettelse, med et omfang på 30-50 vekttall. Den andre store studieenheten bør være Støttefag med et omfang på minst 20 vekttall. Aktuelt teoristoff kan inngå i Støttefaget, men kan også danne en egen, mindre studieenhet. En studieenhet mot slutten av studiet kan bestå av ett eller flere selvvalgte fagområder.
• En mindre del av utdanningen utgjør et fagområde på minst 10 vekttall. Dette er Spesialfag som for eksempel Radioteater, Film og Fjernsynsteater.
• Dersom det er ønskelig med atskilt undervisning og/eller eksamensprøve i ett eller flere fagområder, kan studieplanen fastsette at slike fagområder utgjør egne studieenheter innenfor rammen av kravene til bredde og fordypning i cand mag-graden.
• Det foreslås at institusjonen selv avgjør om profesjonsutdanningen bør inneholde et eller flere selvvalgte fagområder. Et selvvalgt emne kan utgjøre en egen studieenhet.

7.7 SAMARBEIDSFELT MELLOM SCENEFAGUTDANNINGENE

Utvalget har vurdert om det finnes beslektede fag i scenefagene som tilsier felles organisering på tvers av utdanning, for eksempel et felles 1. år. Et felles 1. år ville blant annet ha medført at det også måtte være linjespesifikk opptaksprøve til 2. år, med de tilleggsressurser dette ville ha tatt. Dessuten er forslaget om utvidelse til 4 år blant annet grunnet på den store fagtrengsel i dagens 3-årige løp, og et felles 1. år ville ha skjøvet så mye profesjonsspesifikt stoff opp i 2. år at fagtrengselen i stor grad hadde blitt den samme som før fra 2. til 4. år. I tillegg har fagmiljøene meldt at utdanningene ikke har så mye til felles at det kan rettferdiggjøre slik bruk av studietiden.

Mindre samarbeidsprosjekter for studenter i helt ulike profesjonsutdanninger ser utvalget som svært positivt, men utvalget har ikke sett det som sitt mandat å gå nærmere inn på slike små, tverrfaglige tiltak. Utvalget vurderer det på dette grunnlag slik at det viktigste samarbeidet mellom scenefagutdanningene vil ligge på nivået over profesjonsutdanningene, som videreutdanning, hovedfagsstudier og med tiden doktorgradsstudier.

Utvalget har drøftet samarbeids- og samordningsmuligheter mellom scenefagutdanningene og andre norske, relevante høgre utdanningstilbud i beslektede fagområder. De nærmest beslektede fagtilbud til scenefag som 3-årige utdanningsløp utenfor Kunsthøgskolen i Oslo er filmutdanning og figurteater samt 2-årig utdanning i animasjon, ved henholdsvis Høgskolen i Lillehammer, Høgskolen i Østfold og Høgskolen i Volda. Dette er så nye utdanninger at utvalget vil tilrå at de får tid til å etablere seg som fagmiljøer før en drøfter eventuell samordning av deler av profesjonsutdanningene med utdanningstilbudene i scenefag ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Det pågår i dag noe studentutveksling og annet samarbeid både ved scenefagutdanningene og mellom andre kunstutdanninger . En viser til de strenge krav til søkerne ved opptaksprøvene ved scenefagutdanningene, og de fleste foreslås fortsatt som integrerte løp. Det høye fagnivå og fagkomponentenes sterke indre sammenheng vil etter utvalgets vurdering medføre temmelig avgrensede muligheter for samordning av undervisningen på profesjonsutdanningsnivået. De tverrfaglige prosjekter en har god erfaring med, vil det imidlertid være svært viktig å videreutvikle.

Et samarbeid mellom to parter det letteste å starte opp, men utvalget mener scenefagene bør være bevisst de muligheter som ligger i trekantsamarbeid. Det er for eksempel viktig at danseutdanningen og/eller operautdanningen kommer med i ulike prosjekter som teaterutdanningene og filmutdanningen samarbeider om. Slike samarbeidsprosjekter utvikler med tiden en spisskompetanse som kan få en fastere forankring i form av et nytt utdanningstilbud, da helst som videreutdanningsenheter. Utvalget ser det slik at avdelingene lettest vil kunne samordne deler av tilbudet på nivået over profesjonsutdanningene (dvs "postgraduate"). Her ligger det store muligheter til faglig gevinst på fagområder scenefagene trenger. Jamfør kapittel 9.4 om de ulike videreutdanningstilbud og hovedfag.

• I samsvar med forslaget om hovedfagsstudier foreslår utvalget at kandidater med oppnådd cand mag-grad på grunnlag av blant annet utdanningene i figurteater ved Høgskolen i Østfold, Akademi for figurteater, eller fra filmutdanningen ved Høgskolen i Lillehammer, Den norske filmskolen, kan søke opptak ved det foreslåtte hovedfag ved Kunsthøgskolen i Oslo, med spesialisering innen fagområder relatert til den fordypning kandidaten har i sin cand mag-grad. Slike hovedfagsstudier bør utvikles i et samarbeid mellom de relevante institusjonene.

Den Norske Balletthøyskole mangler i likhet med Kunsthøgskolen i Oslo spesialisering utover profesjonsnivået dansepedagog. Utvalget finner det naturlig at Den Norske Balletthøyskole og dansepedagogutdanningen ved kunsthøgskolen samarbeider om utviklingen av et hovedfagsstudium. Slik vil også kandidatene fra Den Norske Balletthøyskole sikres en vei fram til eksamen av høgre grad. Et slikt samarbeid kan bidra til å styrke begge institusjoner og på sikt medvirke til samarbeid omkring profesjonsutdanningen og eventuelt medføre sammenslåing av de to parallelle profesjonsutdanningene.

Både danseutdanningen ved Kunsthøgskolen i Oslo og Den Norske Operas ballettskole vil etter utvalgets vurdering ha nytte av et nærmere samarbeid. Jamfør kapittel 4.1: DNOs ballettskole er ikke en høgre utdanning, men besitter meget høy kompetanse på klassisk ballett. Dette kan være en støtte i Kunsthøgskolens videre arbeid med å utvikle klassisk ballett som en fordypning der studentene kan velge bort deler av breddeorienteringen (jf forslag til studieinnhold i danseutdanningen, kapittel 7.1).

Et viktig fremtidig samarbeidsfelt på tvers av scenefagene og mellom disse og andre avdelinger i og utenfor kunsthøgskolene blir samarbeidet i forbindelse med den foreslåtte utredningen av en norsk profesjonsutdanning i scenografi. Jamfør kapittel 9.2.

Den foreslåtte musikkteaterutdanning har utvalget utpekt som et aktuelt felt for et samarbeid mellom Norges musikkhøgskole og Kunsthøgskolen i Oslo (jf kapittel 9.4). Operautdanningen er det andre felt som utvalget ser som et spesielt velegnet område for samarbeid mellom de to institusjonene. En aktuell samarbeidsform er at studenter fra begge institusjoner dokumenterer sammen, for eksempel gjennom felles produksjoner. Dette kan være aktuelt på flere ulike nivå av utdanningen. Slikt samarbeid ville medføre faglig utveksling blant annet fordi studentene under sitt samarbeid med det konkrete prosjekt (eksamensoppgave) måtte få parallell veiledning og instruksjon. Utvalget mener dette ville legge godt til rette for faglig dialog mellom deres lærere.

fotnoter

18 I henhold til Lov av 12. mai 1995 om universiteter og høgskoler, § 37 nr 4 kan departementet etter innstilling fra styret fastsette spesielle opptakskrav når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør dette nødvendig. Jamfør også brev fra departementet av 08.01.97.