5.2 Hedmarksmodellen

Forsøk og erfaringer med ulike ordninger for praksisstudier foreligger fra flere høgskoler de senere årene. Ved tidligere Hedmark sykepleierhøgskole ble det utprøvd tre modeller for å se hvilke som kunne frigjøre tid for sykepleierne til veiledning av studenter:

1. hvordan samarbeidsforholdet mellom høgskole og praksisfelt kunne utvikles
2. hvordan lærerrollen i praksis var
3. hvilke muligheter det var for å øke antallet studenter i praksisstudiene.

I rapport fra Hedmark sykepleierhøgskole (Gjør 1992) beskrives disse som modell 1, 2 og 3.

I modell 1 ble kontaktsykepleier frikjøpt tilsvarende 1/1-stilling for å ha daglig oppfølging og veiledning av 13 studenter, som var fordelt på flere sengeavdelinger i somatisk sykehus. Kontaktsykepleier var fritatt fra direkte pasientkontakt og sykepleieutøvelse for kun å veilede studenter. I tillegg til kontaktsykepleier hadde studentene en individuell sykepleierkontakt, i prosjektet benevnt kontaktperson. Kontaktsykepleier hadde sammen med lærer ansvar for målsamtaler, halv- og heltids-evaluering. Kontaktsykepleier hadde dessuten ansvar for å innhente data fra kontaktpersonene om studentenes faglige utvikling.

I modell 2 ble den ordinære kontaktsykepleierordningen benyttet, dvs. med en kontaktsykepleier pr. student ved siden av lærer. En sengeavdeling fikk et bestemt beløp som kompensasjon for studentveiledning for en praksisperiode, beregnet ut fra det studentantallet som avdelingen skulle veilede. Avdelingen fikk kr. 500,- pr. student pr. måned mot at avdelingen i tillegg til rammeplanens krav skulle ivareta følgende punkter, som var spesifisert i forbindelse med prøveprosjektet:

• Avdelingssykepleier skal skaffe studentene faste sykepleierkontakter i praksis.
• Avtaler for målsamtaler, halv- og heltidsevaluering skal være avklart innen 1. uke i praksisperioden.
• Avdelingen må skissere læringsaktiviteter i sykepleie.
• Kontaktsykepleier skal evaluere studentene skriftlig ved halv- og heltidsevaluering. Det skal gjøres ift. studentenes mål for praksisperioden.
• Kontaktsykepleier skal gjøre seg kjent med studentenes formelle forberedhet og mål for praksisperioden når studentene begynner.
• Avdelingen skal strukturere veiledningen av studentene slik at det blir avsatt 1 time pr. uke til veiledningssamtale mellom kontaktsykepleier og hver student.
• Lærer skulle sammen med hver students kontaktsykepleier ha ansvar for målsamtaler, halvtids- og heltidsevaluering.

I modell 3 skulle to kontaktsykepleiere i hele stillinger ha daglig oppfølging av 13 studenter hver i henholdsvis hjemmesykepleien og sykehjem. Modell 1 og 3 var sammenfallende, bortsett fra at kontaktsykepleierne i modell 3 hadde ansvar for felles gruppeveiledning for studentene. Ved modell 3 opplevde 100% av lærerne og kontaktsykepleierne at denne tilretteleggingen av praksisveiledningen var bedre enn den ordinære. Omlag 3/4 av studentene og kontaktpersonene opplevde det samme.

Prosjektet viste at modell 1, hvor en kontaktsykepleier i 1/1-stilling ble frikjøpt for å veilede 13 studenter, syntes å bedre kvaliteten på veiledningen i like stor grad ved modell 3.

Ved modell 1 viste det seg at veiledningen i større grad ble gitt på studentens premisser, det ble frigitt mer tid for lærerne, det ble bedre utnytting av tiden i praksis, veiledningen var langt mer målrettet og evaluering av studentene ble mer konkret.

Modellen avlastet sykepleierne i avdelingen, la grunnlag for bedre samarbeid mellom høgskole og praksisfelt, samt at modellen ga åpning for å øke studenttallet.

Styringsgruppe for prosjektet konkluderte med at "honorering av sykepleiere som veileder studenter er en helt nødvendig forutsetning for å sikre sykepleierutdanningen i fremtiden".

5.3 Høgskolen i Tromsø i samarbeid med KS-forskning

Høgskolestyret i Troms nedsatte 15.12.93 et utvalg for å foreslå tiltak som kunne bedre samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet spesielt med sikte på rekruttering av praksisplasser og tilrettelegging/gjennomføring av praksisundervisningen for de enkelte medisin- og helsefagstudentene (Høgskolen i Tromsø 1995). Dette utvalget leverte enstemmig en rapport som tok utgangspunkt i situasjonen i Troms fylke hvor det på det tidspunktet var 1500 registrerte medisiner- og helsefagstudenter. Studenter i i grunn- og videreutdanninger i sykepleie utgjorde den største gruppen med vel 510 studenter.

Rapporten tar sitt utgangspunkt i presset på utdanningsinstitusjonene til stadig å øke opptaket til de ovennevnte utdanninger. Dette har medført at flere utdanninger må ut av fylket for å skaffe praksisplasser. Presset på praksisstedene i fylket er stort og enkelte spesialiserte praksissteder er spesielt utsatt. Dette har medført at utdanningene ikke har kunnet ta opp fulle kull eller har måttet legge om utdanningsprogrammet. Andre undersøkelser utvalget gjorde viste at enkelte praksisplasser hadde svært stor pågang, mens andre institusjoner ikke ble benyttet.

Utvalget peker på at det var inngått en rekke avtaler mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfeltet med den hensikt å regulere bestemmelsene i lovverket om arbeidsgivers plikt til å ta imot studenter til praksisopplæring. Utvalgets undersøkelser viser at disse avtalene varierer både når det gjelder tilrettelegging og gjennomføring av praksis. Likeledes varierer praksisfeltets og utdanningsinstitusjonenes forpliktelser. Videre synes det som om det er liten samordning mellom utdanningsinstitusjon og kommune når det gjelder kommunal planlegging og gjennomføring av utdanningspolitiske målsettinger.

Praksisfeltet har behov for langsiktig planlegging og er avhengig av at antall praksisstudenter, praksisperioder m.m., tidlig er kjent for institusjonene. Kravene til effektivitet og rasjonell drift, samt strammere økonomiske rammer tilsier at det stadig blir viktigere med en bedre planlegging og samordning av denne aktiviteten. Skriftlige avtaler mellom utdanningsinstitusjon og praksisfelt er nødvendig for å gi utdanningsinstitusjonene større sikkerhet for gjennomføring av obligatorisk praksis.

På denne bakgrunn foreslo utvalget ved Høgskolestyret i Troms følgende tiltak:

• Bedre samordning av eksisterende lover og forskrifter. Sentrale myndigheter må påse at tilgang på praksisplasser står i forhold til behovet.
• Praksisutvalg. Det bør være en overordnet instans med ansvar for en helhetlig koordinering av praksisplasser. Utvalget bør ha representanter både fra medisin- og helsefagutdanningsinstitusjonene og praksisfeltet.
• Koordinator. Koordinator har ansvaret for ajourføring og opprettholding av en komplett database med opplysninger om utdanningsinstitusjonenes praksisplassbehov og tilgang på praksisplasser. Utvalget mener det kan være hensiktsmessig å knytte denne funksjonen til Fylkeshelsesjefen. Koordinering vil være avhengig av at det etableres en database med oversikt over alle potensielle praksissteder og alle utdanninger. Det forutsettes at en slik database kun vedlikeholdes av koordinator men knyttes mot de ulike utdanningsinstitusjonene for innsyn/tilgang på opplysninger.
• Tre-årig forsøksprosjekt. For å prøve ut praksisplassutvalg og koordinator for medisin- og helsefagutdanningene i Troms, søkes det etablert et tre-årig forsøksprosjekt.
• Samarbeidsorgan. For å oppnå et best mulig samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksisfelt i fylket, bør det opprettes et samarbeidsorgan. Disse bør ha et nært samarbeid med praksisplasskoordinator.

På bakgrunn av det ovennevnte utvalgs forslag til tiltak fremmet Kommunenes sentralforbund, Troms en søknad (24.07.98) om midler til et forsøksprosjekt med den hensikt å bedre tilgangen på praksisplasser i fylket. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet svarer i brev av 29.10.98., etter å ha diskutert saken med Sosial- og helsedepartementet, at KS sentralt bør fremme søknaden slik at de kan delta i finansieringen av prosjektet. Videre etterlyser KUF en mer detaljert prosjektbeskrivelse som inkluderer rapportering og evaluering samt en klargjøring av ansvaret for prosjektet.

5.4 Levangermodellen, Høgskolen i Nord-Trøndelag

Høgskolen i Nord-Trøndelag satte i gang et prosjekt der hovedtanken var å frikjøpe 1 veileder på post som skulle ha veiledningsansvaret for inntil 8 studenter (Dehli 1993). Høgskolen i Nord-Trøndelag så på organisatoriske løsninger av ansvaret for gjennomføringen av praksisveiledningen. Det synes spesielt interessant at ordningen hadde ført til at praksisveilederne var meget stabile. På denne bakgrunn kunne høgskolen kvalifisere relativt få og stabile veiledere som en hadde en tettere oppfølging og kontakt med, enn hva situasjonen er for de fleste av landets andre høgskoler. Erfaringene fra mange høgskoler tyder på stor turn-over blant veilederne og høgskolene kvalifiserer veiledere som opparbeider liten veiledningserfaring på grunn av kort ansettelsestid. Erfaringene fra HiNT tyder også på at gjennom kvalifikasjon ble praksisveilederne også langt mer motivert til å drive veiledning. Denne motivasjonen og entusiasmen for veiledning smittet også over på andre sykepleiere i posten som også veiledet enkeltstudenter i forbindelse med daglige sykepleieeoppgaver. Modellen innebar imidlertid at veiledningansvaret for alle studentene på posten var forankret hos den frikjøpte veilederen, som planlegging, organisering og evaluering. I tillegg kommer at det var en fordel for arbeidsgiver at sykepleierne hadde veilederkompetanse også i jobben som sykepleier. Dette kan i sin tur gi grunnlag for lønnskompensasjon slik at praksisveileder kan lønnes høyere i sin funksjon som sykepleier.

Helseregion Midt-Norge, "Sykehus-et sted å lære?"-en videreføring av Levangermodellen

Det regionale sykepleieforum for Helseregion Midt-Norge oppnevnte i desember 1997 en prosjektgruppe for å arbeide med kvalitetssikring av praksisstudier for sykepleiestudenter i sykehus, heretter kalt "Sykehus - et sted å lære?" (Helseregion Midt-Norge 1998). Prosjektgruppa har hatt bistand av Høgskolen i Ålesund og Fylkeslegen i Møre og Romsdal. Sekretær for prosjektgruppen var lederen av Levangermodellen. Hovedhensikten med prosjektet var å sikre at praksisstudiene i sykepleierutdanningen blir tilpasset de krav nyutdannede sykepleiere møter som følge av den teknologiske og medisinske utvikling innen sykehus. Det er innhentet synspunkter fra alle høgskoler og sykehus i helseregionen og flere av forslagene har sitt utspring i erfaringer fra Levangermodellen.

I sammendrag fra prosjektet, pekes det på følgende:

• Uansett hvilken modell som velges for praksisstudiene må denne være anvendbar som generell modell i ett og samme praksisfelt, og den kan bidra til at praksisdelen av utdanningen er stabil og forutsigbar for praksisfelt og høgskole.
• Veiledning og frikjøp av tid: Hovedkontakten mellom høgskole og sykehus baseres på frikjøpte praksisveiledere med ansvar for alle studenter pr sengepost (ikke kontaktsykepleiere for hver enkelte student), at praksisveiledere er ansatt som sykepleiere ved den enkelte post (større egenaktivitet hos studentene - ikke "følge etter" en kontaktsykepleier) og at praksisveiledere - erfarne sykepleiere med interesse for studentveiledning - er tilstede for studentene flere dager i uken.
• Evaluering av studentene kan bli mer rettferdig, hvis studentene blir vurdert av to som gjennomfører all evaluering ved samme sengepost (praksisveileder og lærer).
• Organisering skjer ved at mindre team på posten tildeles 2-4 studenter hver (letter oversikten og styrker fordypningsmulighet) og muligheter for å komprimere praksisperioden ved at færre selvstudiedager legges inn.
• Praksisforberedelser/etterarbeid: Dager før praksis settes av til praksisrelaterte studier knyttet til det aktuelle praksissted, større skriftlige oppgaver kan ha pasientsentrert innhold (bør legges til tiden rett etter praksisstudier), alle praksisperioder bør ha enhetlig struktur mht mål, innhold og læresituasjoner (praksisdokument), logg bør føres i hver praksisperiode og hovedmål, studentenes læringsmål og evalueringskommentarer står på samme ark.
• Funksjonsbeskrivelser med konkrete forventninger til aktørene utarbeides.
• Samarbeidsformer: Det holdes jevnlige ledermøter for å planlegge framtidige praksisperioder og studenttall, informasjonsmøter ved endringer, praksisveiledere møter opp ved praksisforberedende dager og skriftlig informasjon om planer/praksisplassbehov går ut i god tid.
• Kombinasjons-/bistillinger: Slike stillinger bli prioritert til generell fagutvikling, heller enn til veiledning av de enkelte studenter i avdelingen.
• Kurs og utdanning: Det bør tilbys ulike kurs i veiledningspedagogikk og innen sykepleiefaget, med vekttallstellende utdanning for å styrke den individuelle og generelle kompetanse.

Prosjektet i Midt-Norge har vist at det "gjennom systematisering og strukturering av praksisstudiene eksisterer et potensiale til kvalitetsheving av denne delen av sykepleierutdanningen"( Helseregion Midt-Norge 1998). Det ble derfor lagt vekt på forpliktende avtaler mellom høgskole og sykehus.

5.5 Høgskolen i Østfold

Et av de mest omfattende utviklingsarbeider rettet mot kvalitetsutvikling i praksisstudiene har vært gjennomført ved Østfold sykepleierhøgskole, senere Høgskolen i Østfold, avdeling for helsefag (Kristoffersen 1998). Prosjektet pågikk i perioden 1991 til 1994 og hadde som hovedmålsetting

"å heve kvaliteten på praksisdelen av sykepleierutdanningen gjennom å bidra til å sikre mer målrettete, strukturerte og veiledete praksisstudier for studentene".

Virkemidlene i utviklingsarbeidet var å utvikle organisatoriske ordninger, pedagogiske redskaper og et opplegg for kompetanseheving hos sykepleiere i praksisfeltet. Et delmål var å sikre en mest mulig effektiv bruk av de ressurser høgskolen anvender i arbeidet med praksisdelen i utdanningen, og å utvikle et positivt samarbeid med praksisfeltet og høgskole når det gjaldt gjennomføring av praksisstudier. Utviklingsarbeidet ble gjennomført som tre delprosjekter. Delprosjekt 1 hadde som mål å kartlegge opplevelsen av veilederrollen og behov hos praksisfeltets sykepleiere. Delprosjekt 2 hadde som mål å utvikle teoretiske forståelsesmodeller for kunnskapsutvikling i praksis, og veiledningsmodeller for integrasjon av teori og praksis. Delprosjekt 3 omfattet utprøving av to ulike veiledningsmodeller i en begrenset del av høgskolens praksisfelt i fire praksisperioder i studieåret 1993/94. I tillegg ble 30 kontaktsykepleiere gitt et etterutdanningstilbud i veiledning over to semestre. Gjennomføringen ble evaluert av 111 sykepleiere og 111 studenter i tillegg til ledere, lærere og sykepleierne som deltok i etterutdanningen.

Utviklingsarbeidet fokuserte som helhet på følgende problemstillinger:

1. Hvordan kan praksisfelt og høgskole utvikle nye og andre tilnærminger og metoder i praksisopplæringen generelt og i veiledningen spesielt?
2. Er økonomisk kompensasjon eller kompetanseoppbygging viktigst for å øke veiledningskvaliteten i praksisstudier?
3. Bør høgskolen arbeide med å rekruttere motiverte sykepleiere og tilby kompetanseoppbygging som del av en formalisert avtale om studentveiledning

Det ovennevnte utviklingsarbeidet peker på følgende muligheter for å styrke samarbeidet mellom høgskole og praksisfeltet, og for å øke kvaliteten i praksisstudiene:

• Rekruttering og satsning på interesserte og motiverte sykepleiere som veiledere.
• Regelmessige informasjons- og samarbeidsmøter mellom høgskole og praksisveiledere foran hver praksisperiode.
• Oppfølging av praksisveiledere individuelt og i grupper underveis i praksisperioden.
• Endring av lærerrollen i retning av økt oppfølging og veiledning av praksisveiledere, og mindre direkte klinisk veiledning av studentene.
• Tilbud om etter- og videreutdanning i veiledning mot avtale med høgskolen om å veilede studenter over en periode på 2 - 3 år.
• Innføring og opplæring i bruk av pedagogiske redskaper og metoder (mål, ukeplan, dagbok, planlagt ukentlig veiledning).
• Økonomisk godtgjøring til praksisfeltet som fortrinnsvis benyttes til å frigjøre tid til planlagt ukentlig veiledning med studenten.

Kristoffersen (1998) peker på at utviklingen i høgskolesektoren og i praksisfeltet har medført en økt arbeidsbelastning både på undervisningspersonalet og praksisveilederne. Lærerne trekkes mellom kravene i høgskolen og en egenopplevelse av å tape terreng i forhold til fagutøvelsen. Havn og Vedi (1997) viser til at flere praksisveiledere beskriver et direkte motsetningsforhold mellom pasientoppgaver og studentoppgaver. Valget faller oftest på pasientoppgaver, noe som medfører et redusert opplevd læringsutbytte for studentene. Kristoffersen (1998) peker på at denne situasjonen også kan gi seg utslag i et spenningsforhold mellom praksisveileder og lærer. Dette kan skje ved at høgskolens lærere ofte blir møtt med fortvilelse og frustrasjon fra sykepleiere i praksisfeltet.

5.6 Høgskolen i Bergen

Høgskolen i Bergen (Mekki & Tollefsen 1998) peker på tre hovedområder som grunnlag for å styrke praksisopplæringen i sykepleierutdanningen:

• Formalisering av samarbeidet mellom høgskole og praksisfelt.
• Klargjøre lærers og praksisveileders komplementære roller.
• Tosidigheten i praksisopplæringen mellom høgskole og praksisfelt må anerkjennes og verdsettes.

Formaliseringen av samarbeidet konkretiseres ved at det inngås samarbeidsavtaler mellom høgskolen og ulike representanter for praksisfeltet. Høgskolen i Bergen har hatt et prosjekt knyttet til en slik samarbeidsavtale med Hordaland Fylkeskommune, Haukeland sykehus. Samarbeidsavtalen beskriver partenes mål og gir retningslinjer for hvordan samarbeidet skal ivaretas. Disse retningslinjene videreføres i konkretisert form i særavtaler for de enkelte avdelingene ved sykehuset, eksempelvis kirurgisk eller psykiatrisk avdeling. Samarbeidsavtalen omhandler også områder som praksisstudier, personalutveksling og etter- og videreutdanning.

I samarbeidsavtalen beskrives ansvarsforholdet mellom høgskolen og sykehuset i forhold til etterspørsel og tilbud på praksisplasser på sykehuset. Det gis retningslinjer for hvordan veiledning av studentene skal ivaretas. Videre avklares juridiske spørsmål dersom lærer fra skolen veileder i pasientnære situasjoner. Avtalen inneholder en forpliktelse fra høgskolens side om å tilby kurs for å øke veiledningskompetansen til sykehusets helsepersonell. I avtalen reguleres også personalutveksling mellom sykehuset og høgskolen. Det åpnes for gjensidig bruk av kompetanse og dette tenkes hovedsakelig organisert gjennom bistillinger.

Avtalen fremholder det gjensidige og forpliktende samarbeidet hvor ingen av partene kan overlate ansvaret til den annen part. Høgskolen kan bare gjennom sin tilstedeværelse sikre at veiledningen skjer i overensstemmelse med fag- og rammeplaner. Partene skal samarbeide om å utvikle fagplaner for praksis. Praksisfeltet har gjennom avtalen rett og plikt til å gi innspill og påvirke innholdet i, og kvalitetskravene til, praksisopplæringen.

5.7 Andre studier

I en studie fra Høgskolen i Agder (Thidemann 1997) framsettes det forslag om at kontaktsykepleier bør gis økt pedagogisk kompetanse og/eller et tilbud om å delta i veiledningsgrupper hvor fokuset bør være relasjonen mellom kontaktsykepleier og student. Videre fastslår studien at hvis mål skal fungere som styringsinstrument i den kliniske læringsprosessen, fordrer det et nært samarbeid mellom kontaktsykepleier, lærer og student.

Forskning omkring kliniske studier i sykepleierutdanningen (Fagermoen 1998) viser at ansvarsfordelingen mellom sykepleiere og lærere er uklar med hensyn til veiledning. Sykepleierne er ofte overlatt til seg selv for å finne løsninger, og det er langt mellom erfarne sykepleiere. Studier viser at innholdet i studentenes praksisopplæring nesten utelukkende styres av sykepleiernes daglige gjøremål på avdelingen (Heggen 1995 og Granum 1998).

I tillegg hevder enkelte at læreren ikke holder de faglig mål som kreves i forhold til den sykepleie som utøves i praksis.

5.8 Erfaringer fra andre nordiske land.

Danmark

I juli 1996 la det danske Evalueringscenteret frem rapporten "Sygeplejerskeuddannelsen - evalueringsrapport". Rapporten var initiert i 1995 av det statlige Sundhedsuddannelsesrådet som en del av en total evaluering av de videregående utdannelser i Danmark. Evalueringscenteret er en selvstendig institusjon under Undervisningsministeriet i Danmark. Formålet med rapporten, som inkluderte en evaluering av alle landets 22 sykepleierskoler, var

"at belyse uddannelseskvaliteten i bred forstand gennem en analyse, dels av væsentlige aspekter ved uddannelsen på de berørte uddannelsesinstitutioner, dels av de vilkår, som uddannelsen fungerer under".

Sykepleierutdanningen i Danmark ble i 1990 endret til en 3 ¾- årig utdannelse, bygd opp ved tre avsnitt som hver er på 1 - 1 ½ år som kombinerer langvarige teori- og praksisforløp. Når det gjelder klinisk undervisning framhever evalueringsrapporten følgende:

• grunnleggende praktiske ferdigheter bør tilegnes i skolenes demonstrasjonsrom i løpet av første år i utdanningen
• det må unngås at studentenes aktivitet i klinikken kun består i av å være tilstede og gå rundt
• hver enkelt student bør tilknyttes en eller flere faste kliniske undervisere
• i alle kliniske utdanningsforløp bør det inngå studiedager, hvor studentene individuelt eller i grupper reflekterer over så vel kliniske som teoretiske problemstillinger.

Sverige

Det svenske Høgskoleverket evaluerte samtlige av landets vårdutdanninger i 1995-96. Disse utdanningene tilsvarer våre helse- og sosialfagsutdanninger unntatt sosionomutdanningen. Høgskoleverket la ned et stort arbeid i evalueringen og kom til at 40% av vårdutdanningene ikke tilsvarte de krav og forventninger Høgskoleverket mente kunne forventes på høgskolenivå. I dette menes det nivå i henhold til høgskoleloven (tilsvarer omtrent den norske UH-loven) studentenes kunnskaper og ferdigheter skal ligge på. Høgskoleutdanning skal først og fremst utvikle studentenes vitenskapelige holdninger. Sammenfattet skulle de bidra til at studentene selvstendig skal kunne kritisk bedømme, problemløse, kunne følge kunnskapsutviklingen og utnytte informasjon på vitenskapelig nivå.

Evalueringsrapporten konkluderer med at vårdutdanningene i Sverige har sviktende forutsetninger for å kunne tilby studentene utdanning på høgskolenivå. I NIFU-rapporten "Forskning og andre faglege aktivitetar innan høgskuleutdanninga i helse- og sosialfag" (1997) hevdes det at man kan gå ut i fra at de norske helsefagutdanningene har mange likhetstrekk med de svenske. Fordi den svenske høgskoleloven likner den norske, er det interessant å se de forutsetninger, vilkår og kriterier Høgskoleverket la til grunn for sitt evalueringsarbeid. Av de fire kategorier kriterier de kom frem til, ble kompetansekriteriene tillagt størst vekt. De andre kriteriene var utdanningsorganisatoriske, utdanningsprosessen og infrastrukturelle kriterier i nevnte rekkefølge. Kompetansekriteriene er slike faktorer som utgjør eller gir uttrykk for det intellektuelle, kritiske og kreative miljøet ved en høgskole, alt fra lærernes kompetanse til anvendelse og utvikling av den, til hvordan arbeidet ved høgskolen drives når det gjelder å fremme forskningstilknytning, internasjonalisering samt utvikling av virksomheten. Høgskoleverket mener at kravet til lærernes vitenskapelige kompetanse er en grunnleggende faktor for å kvalifisere en utdanning som høgskoleutdanning. Alle lærere bør derfor ha mulighet for å ta forskerutdanning og til å vedlikeholde og videreutvikle denne kompetansen.

Høgskoleverket legger stor vekt på vitenskapelighet i vurdering av kvalitet. I utredningen står det at kravet til forskerutdannede lærere er en betingelse ved en høgskoleutdanning, og at all høgskoleutdanning formes i en gjensidig relasjon mellom forskning og utdanning. Gjennom samspillet mellom student og lærer utvikles høgskolekulturen. Det uttalte målet er at antall lærere med dr. grad skal heves til 30 % i løpet av de neste 10 år.

Høgskoleverket mener at med en vitenskapelig tilnærming er helse- og sosialarbeiderne bedre rustet til å arbeide selvstendig, løse problemer og til raske omstillinger med krav om tilegnelse av stadig ny kunnskap. De understreker at de teoretiske og forskningstilknyttede delene av høgskoleutdanningen betraktes som avgjørende for at studentene skal utvikle kompetanse til å fungere i det fremtidige yrket. Utdanning skal formidle kunnskaper som utvikler studentenes evne til kritisk tenkning, informasjonsutnyttelse på vitenskapelig nivå og til selvstendig problemløsning.

Det største problemet med å gi vårdhøgskolene en vitenskapelig forankring har, ifølge Høgskoleverket, vært å få forskere tilknyttet utdanningene. Forskning i tilknytning til høgskoleutdanning kommer derfor til å være gjenstand for spesiell kvalitetsgranskning i Sverige.

Problemene ved vårdhøgskolene med bl.a. forskningstilknytning av grunnutdanningene, sammenhengen mellom den teoretiske og kliniske utdanningen og lærernes forskningskompetanse var den direkte bakgrunn for at Sveriges Riksdag i 1994 opprettet "Stiftelsen for "vård"- och allergiforskning - Vårdalstiftelsen". Denne har som oppgave å støtte forskning og forskerutdanning med innretning mot omsorgsområdet samt mot allergier og annen overfølsomhet. Vårdalstiftelsen regner med å kunne dele ut ca. 40 -50 mill. SEK pr. år (RHHS-rapport 5/97).

5.9 Utvalgets vurderinger

De ulike forsøksprosjektene har berørt organiseringen av praksisundervisningen og de ulike aktørenes medvirkning i praksisveiledningen. Sentrale problemstillinger i prosjektene har vært manglende avklaring av roller og ansvarsfordeling mellom høgskole og praksisfelt, tid og kompetanse til veiledning, organisering og tilrettelegging for praksisplasser. I det følgende sammenstilles fellestrekk av funnene i de ulike prosjektene.

I teksten brukes forkortelsene HiNT= Høgskolen i Nord-Trøndelag, HiB= Høgskolen i Bergen, HiØ= Høgskolen i Østfold, HiHm= Høgskolen i Hedmark og HiT= Høgskolen i Tromsø.

A. Praksisveiledere.

• Pedagogisk/veiledningskompetanse for praksisveiledere har ført til mer målrettet veiledning (HiHm, HiNT, HiB).
• Frigjøring av tid ved økonomisk godtgjøring har styrket veiledningsomfanget (HiHm, HiØ).
• Avklaring av roller og funksjon for aktørene har styrket motivasjonen og rekrutteringen spesielt av praksisveiledere (HiØ, HiB).
• Gjennomført veiledningskurs har gitt forpliktelser til at veiledere fortsetter i to-tre år (HiØ).
• Avklaring av roller har gitt samsvar mellom praksisveileders og høgskolelektorens krav og forventninger til studenten (HiNT, HiB).
• Frikjøp av praksisveileder og samling av veiledningsfunksjonen for en gruppe av studenter har ført til økt stabilitet blant praksisveilederne (HiNT).

B. Undervisningspersonell

• Lærerrollen står i en konflikt mellom akademiske krav i høgskolen og forventninger om praksisnær kompetanse (HiØ).
• Lærerrollen er endret mot å i større grad å veilede praksisveiledere individuelt og i gruppe (HiØ).
• Felles utvikling av veiledningsredskap ga større samsvar mellom lærer og praksisveileder (HiB)

C. Studentene.

• Større egenaktivitet hos studentene via organisering av praksisundervisningen (HiNT).
• Møter bedre forberedt til praksisstudiene og kommer raskere inn i avdelingens rutiner og arbeidsoppgaver (HiB).
• Opplever større samsvar mellom krav fra lærer og praksisveileder (HiB).

D. Organiseringen.

• Informasjon, struktur av samarbeidsmøter og samarbeidsavtaler har ført større avklaring av rolle og funksjon (HiB, HiØ, HiT).
• Strukturert praksisdokument med mål, innhold, læresituasjoner, evalueringsskjema og logg har vært sentrale virkemidler (HiNT, HiB).
• Begrenset og avstemt studentantall pr. praksissted og pr. veileder har styrket fordypningsmulighetene for studentene(HiHm, HiNT).
• Formaliserte avtaler både på sentralt og lokalt nivå har bedret både samarbeidet og organiseringen (HiB).

E. Praksisplasser.

• Langtidsplaner for praksisplassavklaring (database) og koordinerende praksisplassutvalg har gitt større sikkerhet i gjennomføring av obligatoriske praksisstudier (HiT).
• Frikjøp av praksisveiledere har gitt forutsigbarhet og virket ressursbesparende i forhold til høgskolens arbeid med praksisundervisningen (HiHm. HiNT).

Forsøksprosjektene som er beskrevet har hatt ulike formål og gir derved ulik støtte til de anbefalinger som utvalget seinere kommer med for å styrke praksisstudiene i sykepleierutdanningen. Erfaringene fra Høgskolen i Tromsø med koordinering av praksisplasser, og forskrifter for hvordan bruke praksisplassene gir ideer og føringer for økt samordning av praksisplasser. Denne samordningen gir også bedre pedagogisk utnyttelse av praksisplassene hele året for ulike studentgrupper, og effektiviserer studiefokus. Erfaringene fra Høgskolen i Østfold viser at kompetanseoppbygging av sykepleiere og veiledning fra lærere gir motiverte veiledere. Dette har også gitt praksisveiledere mer utfordrende og selvstendige oppgaver og forskjøvet veiledningsansvaret fra høgskolen til praksisfeltet. Erfaringene fra Høgskolen i Nord-Trøndelag viser at økt struktur av praksisstudiene gir økt kvalitet i praksisundervisningen totalt sett, og at praksisveileder blir lengre i funksjonen som veileder. Særlig har Høgskolen i Bergen sine erfaringer vist at samarbeidet mellom høgskole og praksisfelt må formaliseres, fordi begge parter er gjensidig avhengig av hverandre.

Forsøksprosjektene har i mindre grad samlet erfaringer om hvordan ulike modeller for praksisorganisering påvirker og fremmer studentenes læring og kvalifisering som sykepleiere og hvilke betingelser som må være tilstede for at sentrale ferdigheter i sykepleie læres. Utvalget mener at det er stort behov for kunnskap om slike fagdidaktiske spørsmål, noe som støttes av resultat og anbefalinger fra de omtalte evalueringsprosjektene i Sverige og Danmark.

Utvalget foreslår at det opprettes program i Norges forskningsråd som spesielt fokuserer på utfordringer ved å utdanne funksjonsdyktige yrkesutøvere i helse- og sosialfag og samtidig tilfredsstille kravene om forskningsbasert undervisning i lov om universiteter og høgskoler.