OECD snur ikke

Hallvard Bakke påstår 20. mars i Klassekampen at OECD har endret syn på hvordan skattesystemet påvirker ressursbruken, og antyder at høye skattesatser ikke lenger er et problem for effektiviteten i økonomien. Påstanden bygger på en rapport fra OECD om at det kan være en positiv sammenheng mellom lavere ulikhet og økonomisk vekst. Bakke omtaler rapporten som noe fundamentalt nytt som bør snu opp ned på konklusjonene til Scheel-utvalget og Produktivitetskommisjonen. Bakke tar imidlertid feil. OECDs analyse er i tråd med konvensjonell økonomisk teori og empiri, og resultatene er verken spesielt overraskende eller i konflikt med at høye skattesatser gir et høyere effektivitetstap.

I rapporten «Trends in Income Inequality and its Impact on Economic Growth» analyserer OECD sammenhengen mellom ulikhet i inntekt og den langsiktige økonomiske veksten i OECD-landene. OECD finner at lav grad av ulikhet har en positiv virkning på langsiktig vekst. Men i motsetning til det Bakke gir inntrykk av, gjelder dette inntektsulikhet mellom lavinntektshusholdninger og resten av befolkningen. OECD finner ingen bevis for at ulikhet mellom høyinntektsgrupper og resten av befolkningen svekker veksten. OECD peker særlig på at stor grad av ulikhet og fattigdom kan lede til for lave investeringer i utdanning. Det skyldes at svært lave inntekter blant lavinntektsgrupper gir svekkede muligheter til å investere i utdanning i land hvor dette er privatøkonomisk dyrt. En lavt utdannet befolkning gir svakere vekst enn en høyt utdannet befolkning. OECD peker derfor særlig på tiltak for å bedre tilgangen til utdanning blant lavinntektsgrupper.

Samtidig viser OECD til at økonomisk ulikhet gir større insentiver til å foreta investeringer og innovasjoner ved at gevinsten ved å lykkes blir større, noe som er positivt for økonomisk vekst. Analysen peker derfor på noe viktig som Bakke ikke har fått med seg: Det at Norge er et av landene i verden med lavest ulikhet – og samtidig har hatt god vekst – skyldes først og fremst et godt utbygd velferdssystem som sikrer at også de nederst ved bordet har en anstendig inntekt og god tilgang på helsetjenester og utdanning. Omfordelingen gjennom skattesystemet har i denne sammenheng gitt et beskjedent bidrag sammenlignet med betydningen av velferdssystemet.

Derimot er et godt skattesystem som ikke svekker viljen til arbeid og investeringer, avgjørende for å kunne finansiere et godt velferdssystem som bidrar til en fortsatt jevn fordeling. Samtidig må vi løse offentlige oppgaver uten å sløse med skattebetalernes penger. Utredningene fra både Scheel-utvalget og Produktivitetskommisjonen gir gode faglige innspill på disse utfordringene.