Holocaustdagen: En dag til ettertanke

Nettopp i et liberalt demokrati hvor rammene for ytringsfriheten er brede, er det avgjørende at vi tar til motmæle mot hat og rasisme.

27. januar markerer vi den årlige internasjonale Holocaustdagen. Som statsråd med ansvar for samer og nasjonale minoriteter i Norge er jeg opptatt av at alle skal føle seg som en del av fellesskapet. Derfor er dagen hvor vi minnes et av de mørke kapitlene i norsk historie også en god anledning til å markere at den ikke bare gjelder noe som skjedde for lenge siden, eller skjer i land langt borte. Det handler også om noen grunnleggende problemstillinger vi må jobbe med i Norge i dag.

772 norske jøder ble deportert under andre verdenskrig, og de aller fleste ble drept. Bare 34 kom tilbake til Norge etter krigen. Mer enn 300 norske politifolk deltok i arrestasjonene og deportasjonene av norske jøder til utrydningsleire.

Roms Holocaust er mindre kjent. Vi har derfor satt i gang en utredning for å lære mer. Noe vet vi imidlertid allerede: I 1934 ble en gruppe på 68 norske rom stoppet på grensen mellom Tyskland og Danmark. Norske myndigheter hadde gitt beskjed om å avvise alle sigøynere – også de med norsk pass – som prøvde å komme til Norge. En stor del av den norske romgruppen ble senere internert i oppsamlingsleire, og mange ble sendt videre til konsentrasjonsleire. Bare et fåtall overlevde.

Heldigvis er epoken med de største uhyrlighetene i europeisk historie lagt bak oss. Grufulle avsløringer av hva som skjedde med jøder, rom og andre grupper under andre verdenskrig har bidratt til å endre samfunnets holdning til minoriteter. Minoritetsvern ble viktig både nasjonalt og internasjonalt og nedfelt i forpliktende internasjonale avtaler. Også i befolkningen ble det uakseptabelt å snakke nedsettende om jøder og andre minoriteter. En slik respekt for annerledeshet er et helt grunnleggende kjennetegn vet et godt demokratisk samfunn.

Respekt
Spørsmålet er om de store fremskrittene samfunnet vårt har opplevd i synet på minoriteter og respekten for annerledeshet kan stoppe opp? Noen utviklingstrekk kan tyde på at pendelen har svingt litt tilbake. Jeg blir i hvert fall bekymret når jeg hører at negative ytringer om blant andre jøder og rom brer om seg igjen. I noen skolegårder er ordet ”jøde” brukt som skjellsord. Flere bruker sosiale medier til å dele konspirasjonsteorier og myter om minoritetsgrupper, og i nettavisene preges kommentarfeltene oftere enn før av en ”oss mot dem”-retorikk.

Hva skal vi tåle av såkalte morsomheter på minoriteters bekostning? Hva med nedsettende uttalelser og regelrett hatprat? Vi har nok alle kommet i skade for å være ubetenksomme og spre lite hensynsfulle uttalelser fra bekjente, naboer og media videre. Men hvor går grensen for når vi skal bli bekymret?

Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett og et fundamentalt grunnlag for demokratiet. Vi skal kunne si hva vi mener uten å være redd for sensur eller straff.

Men, med en sterk ytringsfrihet følger også et stort ansvar. Et stort ansvar for å bruke ytringsfriheten – også til å ta til motmæle Som enkeltperson har jeg et ansvar for hvordan jeg bruker min frihet. Debatten blir ikke mer opplyst og demokratiet blir ikke sterkere av at vi omgir oss med nedsettende eller hatefulle ytringer.

Når barn fra ulike minoriteter gruer seg til å gå på skolen har samfunnet et problem som ikke handler om hvor vi trekker grensene for ytingsfrihet, men om hvor vi skal trekke grensene for anstendighet og ansvar. Om hvor hensynsfulle og omtenksomme vi bør være. Vi kan ikke forby ubetenksomhet, men det er ingen grunn til ikke å si ifra om at det å tråkke på andre er helt uakseptabelt. Vi har et ansvar for å bruke vår ytringsfrihet til å si ifra.

Et fellesskap for alle
Våre holdninger til medmennesker, og hvordan vi omtaler andre, er med på å forme samfunnet vårt. Vi må si ifra når vi mener debatten sporer av, når løgner spres på sosiale medier, og når kommentarfeltene viser fordømmelse og hat. Og vi har et ansvar for å ytre oss på en måte som barn og unge kan lære av. Det krever en innsats fra oss alle som medmennesker og samfunnsborgere

La oss starte med måten vi snakker sammen – og om hverandre – på. Og med å hjelpe hverandre med å reagere mot dem som mobber og plager andre.

Fakta: Jøder, kvener/norskfinner, rom (sigøynere), romanifolk/tatere og skogfinner er anerkjent som nasjonale minoriteter i Norge. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har det overordnete ansvaret for å utforme og samordne statens politikk overfor den samiske befolkningen og de nasjonale minoritetene.