Svar på spørsmål om menneskerettigheter i Tanzania

Skriftlig spørsmål nr. 294 (2018-2019).
Datert 06.11.2018

Fra Silje Hjemdal (Frp) til utenriksministeren, overført til utviklingsministeren:
Vil statsråden redusere eller avslutte bistand til Tanzania på bakgrunn av landets åpenlyse diskriminering av homofile og brudd på menneskerettighetene?

Utviklingsministerens svar:
Regjeringen er opptatt av å styrke menneskerettighetene. Vi er bekymret for situasjonen for LHBTI-personer i Tanzania, spesielt etter distriktsguvernør Makondas varslede aksjoner i begynnelsen av november. Det er imidlertid positivt at Tanzanias regjering 4. november tok avstand fra den varslede aksjonen mot LHBTI-personer og understreket at de står ved sine menneskerettighetsforpliktelser. Innenriksministeren har senere uttalt offentlig at homofile skal være trygge i Tanzania. Vi legger nå til grunn at Tanzanias myndigheter følger opp overfor lokale myndigheter, og at myndigheter på alle nivåer bidrar til at hatretorikken ikke får følger.

Tanzania er godt kjent med Norges posisjon i spørsmålet om LHBTI-personers trygghet og rettigheter. Vi har jevnlig tatt opp saken med myndighetene. I forbindelse med landhøringen av Tanzania i FNs menneskerettighetsråd i 2016 kom vi med en konkret anbefaling om at de må styrke LHBTI-personers rettigheter. Menneskerettigheter, inkludert denne saken, vil stå på dagsorden under mitt besøk til Tanzania senere denne måneden. De seneste dagene har saken ved flere anledninger blitt tatt opp med myndighetsrepresentanter på høyt nivå, inkludert Tanzanias ambassadør til Norge.

Det viktigste for Norge er å agere på en slik måte at situasjonen for LHBTI-personer i Tanzania ikke blir verre. Vi har godt kontakt med Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, FRI, og organisasjoner som arbeider opp mot LHBTI-befolkningen i Tanzania. Basert på denne dialogen vurderer vi fremgangsmåter som tjener disse utsatte gruppene best, og vi vil fortsette å diskutere med dem hvordan vi best kan håndtere saken framover.

I arbeidet med LHBTI-personers rettigheter, er vår erfaring at dette krever langsiktig, holdningsskapende arbeid. Vi vil oppleve både fremskritt og tilbakeskritt på veien. For å oppnå varige resultater, må endringen komme innenfra. I Tanzania støtter vi landets fremste frivillige menneskerettighetsorganisasjoner og andre sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber med rettighetsarbeid.

Dersom vi ønsker å gjøre situasjonen for LHBTI-personer i Tanzania bedre, må vi bruke diplomati og vi trenger et godt forhold til myndighetene. Kutt eller nedleggelse av bistandssamarbeidet vil i beste fall ikke gjøre inntrykk på myndighetene, og i verste fall kunne få motsatt effekt. Lite bistand kanaliseres i dag gjennom myndighetene i Tanzania, og blant bistanden som gjør det er bistanden til elektrifisering av landsbygda. Det er ikke gitt at et kutt i bistanden til elektrifisering som begrunnes med LHBTI-personers rettigheter vil gjøre situasjonen for dem bedre.

I tillegg vil et bistandskutt føre til at vi også gir fra oss de kanalene vi har til å føre dialog med myndighetene. Gjennom å kutte bistanden vil mange rammes, men det er få holdepunkter for å tro at det vil bidra til å bedre situasjonen for LHBTI-personer. Vi skal følge nøye med på situasjonen i Tanzania og samtidig ta forsikringene fra landets regjering, om at de står ved sine menneskerettighetsforpliktelser, på alvor.