Vår viktigste europautfordring

Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Det gjør også stadig mer av norsk innenrikspolitikk. EU-regelverk har stor innflytelse på alle områder av norsk politikk og samfunnsliv.

I de 20 årene vi har hatt EØS-avtalen, har omkring 9000 EU-direktiver og forordninger blitt til norsk lov. Dermed er det også riktig som Aftenposten påpeker 7. august, at vi til enhver tid forhandler med EU om en rekke enkeltsaker. Av og til tar forhandlingene lang tid, og forklaringen ligger vekselvis på norsk side, islandsk side og på EU-siden.

For Norges del peker tre hovedutfordringer seg ut. For det første må vi bli raskere til å gjennomføre EØS-regelverk i norsk rett. Jeg møter ofte myten om at Norge er «flinkeste gutt i klassen» i å gjennomføre EU-regler. Det motsatte er tilfellet. Her må vi prestere bedre for å sikre norske bedrifter de samme spilleregler som EU-konkurrentene. Vi gjør endringer både i forvaltningens og regjeringens arbeidsformer for å få dette til. Dette er ikke et spørsmål om skippertak, men om systematisk arbeid.

For det andre må vi forsøke å påvirke EU-lovgivning før den vedtas. Medlemslandene kan gjerne vente til lovforslag kommer fra EU-kommisjonen før de tar stilling. Som ikke-medlem må vi være mye tidligere ute. Vår hovedarena for innflytelse er nemlig deltagelsen i de mange ekspertgrupper som forbereder nye EU-regler. Hva som skjer hvis man sover i timen, så vi i saken om differensiert arbeidsgiveravgift. Vi etablerer nå et regjeringens Europautvalg for å sikre bedre og tidligere koordinering av norske posisjoner. 

For det tredje må vi aktivt ta initiativ for å fremme norske interesser, ikke bare vente på EU-beslutninger. EU er den desidert viktigste internasjonale arena for norske interesser, og da må vi bruke den arenaen når vi har mulighet. Norske statsråder møter nå regelmessig på EUs uformelle ministermøter. Når EU nå drøfter energisikkerhet i lys av Russlands opptreden, og klima-/energi-mål i lys av de globale klimadiskusjonene, er tunge norske interesser berørt. Vi er derfor aktive med å fremme norske posisjoner overfor EU. 

Her er vi inne på vår viktigste utfordring i Europa, som Aftenposten faktisk overser. Etter 25 års fravær er sikkerhetspolitikken tilbake i hjertet av Europa. I motsetning til under den kalde krigen, er det i dag EU som er hovedaktøren når vestlige reaksjoner og tiltak mot vårt største naboland Russland diskuteres; blant annet tiltak på det viktige energiområdet. Det er en ny situasjon for Norge ikke å sitte ved bordet når våre venner og allierte holder tunge, sikkerhetspolitiske drøftelser om våre nærområder og med betydelige konsekvenser for Norge. Vi har ingen EØS-avtale for utenriks- og sikkerhetspolitikken. Desto viktigere blir det i årene fremover at vi finner måter å styrke vårt utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid med EU. Det vil kreve aktiv og initiativrik europapolitikk.