Skatten hindrer ikke lønnsomme oljeinvesteringer

Vårt skattesystem skiller seg fra de fleste andre lands ved at det bare er faktiske overskudd som skattlegges. Det er ingen betaling for lisensene, signaturbonuser eller royalty. Vårt system legger dermed til rette for at lønnsomme funn bygges ut. Staten tar en høy andel av overskuddet, men samtidig en tilsvarende del av kostnader og risiko.

Petter Osmundsen forsøker å blåse nytt liv i en uenighet om riktig utforming av skattesystem for petroleumssektoren. Et riktig utformet eller nøytralt skattesystem kjennetegnes ved at investeringer som er lønnsomme før skatt, også er lønnsomme etter skatt. Samtidig skal ulønnsomme investeringer ikke gjøres bedriftsøkonomisk lønnsomme av skatten. Investeringsvalgene på sokkelen skal ikke vris mer enn på land.

På den ene siden i denne debatten står professor i petroleumsøkonomi Petter Osmundsen og professor i finans Thore Johnsen. De tar til orde for at skattesystemet må utformes med utgangspunkt i den måten oljeselskapene hevder de beregner lønnsomhet på. Hvis selskapene ikke finner lønnsomhet, slik de regner, vil de heller ikke investere. Skattesystemet kan da hindre investeringer som er lønnsomme for samfunnet.

På den andre siden står Finansdepartementet, som ønsker et skattesystem med faglig forankring og med forutsetning om at selskapene maksimerer verdiene. Det er grunnleggende ved utforming av alle deler av skattesystemet, ikke bare petroleumsskattesystemet. Vi kan ikke legge til grunn at selskapene unnlater å bruke beste faglige metode eller ikke ønsker høyest mulig overskudd.

Lønnsomhet etter skatt avhenger av hvordan skattesystemet faktisk er utformet. Ved beregninger for investeringer på norsk sokkel skal det tas hensyn til at det norske petroleumsskattesystemet gir selskapene sikkerhet for full verdi av opparbeidede skattefradrag. Siden skattefradragene er sikre, har de også høyere verdi enn tilsvarende fradrag i andre skattesystem, som i den ordinære selskapsskatten på land i Norge. Departementet står ikke alene i dette synet. Det understøttes av IMF, selv om Osmundsen hevder noe annet, av OECD, av Mirrlees Review i UK og i mange faglige arbeider som etterfølger Fanes grunnleggende artikkel i Journal of Public Economics i 1987.

Denne metoden er ikke komplisert. I alle investeringsanalyser må det tas hensyn til den relevante risikoen. Ingen investor verdsetter relativt sikre investeringer (for eksempel eiendom med stabile leiekontrakter) med samme høye avkastningskrav som usikre ventureinvesteringer. Vi gjør det samme for to deler av kontantstrømmen med svært ulik risikoprofil. De sikre skattefradragene i kontantstrømmen skilles ut og verdsettes med et sikkert avkastningskrav. Metoden er i tråd med verdiadditivitet – som både professorer og oljeselskaper er godt kjent med.

Oljeselskapene har svært høyt kompetansenivå og gode økonomer. Det kan likevel tenkes at selskapene, av forskjellige grunner, velger enklere metoder. Men skattesystemet bør ikke bygge på tilsvarende forenklinger. Hvert selskap har dessuten egne metoder og ulike avkastningskrav, men skattesystemet kan ikke skreddersys til hver enkelt skattyter. Et prinsipielt forankret skattesystem vil være mer forutsigbart og stabilt for selskapene enn et ad-hoc system.

I disse tider ser vi tydelig hvor gunstig egenskapene i vårt petroleumsskattesystem er for selskapene. Tidlige skattefradrag gjør at selskapene binder mindre kapital, som er fordelaktig når de opplever at det er knapphet på investeringskapital. Videre tar staten en stor del av risikoen gjennom skattesystemet, og en stor del av oljeprisfallet dekkes dermed av staten. Dette er egenskaper som selskapene sikkert vil beholde.