Historisk arkiv

Avtale om retur til Afghanistan

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Norge undertegnet i august 2005 en trepartsavtale med Afghanistans regjering og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) om frivillig retur til Afghanistan. Avtalen åpner også for tvangsreturer. Arbeids- og inkluderingsdepartementet er ansvarlig for oppfølgingen av avtalen på norsk side. Departementet vil denne uken ha et møte med representanter for Høykommissæren.

Pressemelding

Nr.: 71
Dato: 12.06. 2006

Avtale om retur til Afghanistan

Norge undertegnet i august 2005 en trepartsavtale med Afghanistans regjering og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) om frivillig retur til Afghanistan. Avtalen åpner også for tvangsreturer. Arbeids- og inkluderingsdepartementet er ansvarlig for oppfølgingen av avtalen på norsk side. Departementet vil denne uken ha et møte med representanter for Høykommissæren.

I henhold til avtalen skal UNHCR varsles skriftlig før alle returer. Politiets Utlendingsenhet (PU) er ansvarlig for det operative samarbeidet med UNHCR i Kabul. Returer gjennomføres ikke før UNHCR har gjennomgått listene med personopplysninger. Dette gjelder både frivillige og tvangsmessige returer. Tvangsmessige returer vil ikke bli gjennomført uten at UNHCR er informert. Det er helt klart at ingen vil bli returnert hvis de har grunn til å frykte forfølgelse.

Med referanse til den pågående debatt om tvangsmessige returer av personer fra Afghanistan som ikke har en tillatelse til opphold i Norge, er det viktig å understreke at Utlendingsdirektoratet (UDI) har behandlet søknadene i 1. instans, og at Utlendingsnemnda (UNE) har truffet endelige vedtak etter klagebehandling.

Politiets Utlendingsenhet er ansvarlig for effektueringen av endelig negative vedtak. Arbeids- og inkluderingsdepartementet kan ikke overprøve vedtak fattet av UDI og UNE. Hvis man fra departementets side ønsker å endre UNEs praksis, må det skje gjennom endringer i Utlendingsloven eller -forskriften. Dette innebærer at departementet heller ikke kan instruere om effektueringen av endelige negative vedtak. Departementet har tillit til at alle asylsøknader blir behandlet individuelt, i henhold til lov, forskrift og internasjonale konvensjonsforpliktelser.

De vedtak som til nå har vært truffet, viser at utlendingsmyndighetene i all hovedsak har valgt å følge Høykommissærens retningslinjer. Eksempler på dette er at man ikke returnere enslige kvinner, enslige eldre, enslige mindreårige, syke, foreldre med barn eller sterkt traumatiserte, selv om disse ikke skulle ha grunn til å frykte forfølgelse.

På ett punkt avviker vedtakspraksis fra UNHCRs anbefalinger. Høykommissæren anbefaler at man ikke returnerer personer til steder der de ikke har tilknytning. UDI og UNE har i en del vedtak forutsatt at retur til Kabul trygt kan finne sted også i slike tilfelle. Praksis i UNE er her trukket opp med basis i flere enstemmige nemndmøtevedtak. Et av to nemndsmedlemmer er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner.

Alle som har fått endelig avslag, plikter å returnere og har fått tilbud om assistanse i forbindelse med utreise og ankomst til Kabul. De som ikke har ønsket å returnere på denne måten, vil kunne bli tvangsmessig returnert i henhold til trepartsavtalen.

På vanlig måte i saker som vedrører retur, vil politi- og utlendingsmyndigheter løpende vurdere når det vil være naturlig å sende den enkelte tilbake til hjemlandet. I første omgang vil det bare være aktuelt å tvangsutsende personer med tilknytning til Kabul. I returarbeidet vil samarbeidet med UNHCR i den enkelte sak stå sentralt. UNHCR skal assistere, tilrettelegge og overvåke både frivillige og tvangsmessige returer.