Folketrygden av 1967 har vært en bærebjelke i det norske velferdssamfunnet. Vi er med rette stolte av folketrygden, som i snart 40 år gitt pensjon til mange hundre tusen norske kvinner og menn. Folketrygden har gitt inntektstrygghet i alderdommen til alle. Samtidig har den bidratt til en mer rettferdig fordeling blant pensjonistene.

Den kommende eldrebølgen har gjort det nødvendig å gjennomgå folketrygden og det øvrige pensjonssystemet. I likhet med mange andre land gjennomfører vi derfor nå en pensjonsreform. Det gir oss også anledning til å rette opp enkelte svakheter. For eksempel bør den såkalte minstepensjonsfella fjernes, og vi bør gi bedre muligheter for å kombinere arbeid og pensjon.

Pensjonsreformen gjennomføres i tre trinn. Det første trinnet er avklaring av hovedtrekk i det framtidige pensjonssystemet. Det andre trinnet er å utforme en konkret opptjenings- og uttaksmodell for folketrygdens alderspensjon, som er selve fundamentet for pensjonssystemet. Trinn tre er å tilpasse dagens tidlig- og tjenestepensjonsordninger til den nye folketrygden.

Gjennom pensjonskommisjonens arbeid, den forrige regjeringens pensjonsmelding, den omfattende pensjonsdebatten i fjor vår, og – først og fremst – det brede pensjonsforliket i Stortinget 26. mai 2005, er trinn 1 av pensjonsreformen i havn. Viktige prinsipper og mål er avklart. Vi skal bygge på idéene fra dagens solidariske folketrygd, og ikke la folketrygden gå i retning av et privatisert og markedsbasert pensjonssystem. Pensjonssystemet skal stimulere bedre til arbeid, samtidig som det fortsatt skal være klart omfordelende. Muligheter for tidligpensjon i folketrygden skal etableres, men på en slik måte at det ikke fører til en reduksjon av den allmenne pensjonsalderen.

Et av den rød-grønne regjeringens og Stortingets viktigste oppdrag i denne stortingsperioden er å få gjennomført de to siste trinnene i pensjonsreformen. Dette er et stort ansvar. Pensjonsforliket har gitt sentrale føringer, men det gjenstår likevel en rekke krevende spørsmål. Siden pensjonssystemet skal ligge fast i årtier, må det også utformes slik at det har bredest mulig oppslutning både blant partiene på Stortinget, blant partene i arbeidslivet og blant folk flest.

Regjeringen arbeider nå med trinn 2 i pensjonsreformen, og vi vil legge fram en stortingsmelding om folketrygdens alderspensjon til høsten. Meldingen vil ta for seg både opptjeningsmodellen, det vil si hvordan retten til årlig pensjon tjenes opp gjennom livet, og uttak av pensjon, det vil si når og hvor mye pensjon den enkelte pensjonist kan ta ut.

Regjeringen vil i meldingen foreslå betydelige endringer for de fleste av oss i forhold til den folketrygden vi kjenner – og i forhold til pensjonskommisjonens forslag fra januar 2004. Dels følger endringene av Stortingets pensjonsforlik, som også Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre står bak.

For det første vil det bli både klarere og sterkere sammenheng enn i dag mellom arbeidsinntekten gjennom livet og den årlige pensjonen. Vi legger opp til at alle som har hatt arbeidsinntekt i løpet av livet vil få høyere pensjon enn minstepensjon. Dermed fjernes minstepensjonsfella. Dessuten får vi en opptjeningsmodell hvor inntekt fra alle år i arbeid teller for pensjonsnivået, ikke som i dag bare de 20 beste årene. Grensen på 40 år for full opptjening avvikles, noe som vil gavne blant annet ”slitere” med lang yrkeskarriere.

For det andre foreslår vi at alderspensjon i folketrygden skal kunne tas ut allerede fra 62 år. Dette er en helt ny mulighet, siden dagens minstealder for å ta ut alderspensjon i folketrygden som kjent er 67 år.

Nå vet vi at samfunnet mer enn noen gang trenger at seniorene blir værende i arbeidslivet. Muligheten til å gå av så tidlig som 62 år bør finnes, men det er ønskelig at det store flertallet velger å jobbe videre. Derfor vil regjeringen samtidig foreslå å gi økt årlig pensjon til de som står lenger i arbeid. I tillegg til at alle ekstra år i arbeid skal gi mer opptjente pensjonsrettigheter, bør også færre år med pensjonsuttak gi mer å rutte med i pensjonsalderen. Slik vil folketrygden gi et tydelig politisk signal om at eldres innsats i arbeidslivet verdsettes.

For det tredje vil regjeringen foreslå at alle skal kunne kombinere arbeid og pensjon fra folketrygden bedre enn i dag. Dette vil gjøre det enklere å trappe ned yrkesinnsatsen over noen år med deltidsarbeid, framfor å avslutte brått mens man fremdeles har lyst til å jobbe kanskje trekvart eller halv tid.

Samtidig vil vi videreføre en garantipensjon som sikrer at alle, selv de som ikke har særlig arbeidsinntekt gjennom livet, får en pensjon på nivå minst med dagens minstepensjon. Dessuten økes opptjeningen av pensjonsrettigheter for omsorgsarbeid. Vi ser også på pensjonsreglene for helt og delvis arbeidsledige. Samlet sett ligger det an til at forslaget får en klart bedre fordelingsprofil enn pensjonskommisjonens forslag.

Framtidas avtalefestede pensjon (AFP) og tjenestepensjoner, samt tidligpensjon for dem med lav livsinntekt, skal konkretiseres og tilpasses en ny folketrygd i trinn 3, etter høstens pensjonsmelding. En svært viktig forskjell mellom pensjonskommisjonens forslag og den endelige pensjonsreformen, er at AFP-ordningen skal videreføres. Den videre utformingen av AFP og tjenestepensjoner skal selvsagt drøftes med partene i arbeidslivet.

Enda så omfattende den er, kan ikke pensjonsreformen alene løse alle utfordringene med eldrebølgen og tryggingen av framtidens pensjoner. Den må derfor ses i sammenheng med regjeringens politikk for økt sysselsetting, et bedre arbeidsmiljø og livslang læring. For å stå lenger i arbeid, er det ikke nok å love seniorene mer pensjon. De må også ha en god jobb å gå til, arbeidsevne, kompetanse og lyst til fortsatt å bidra i arbeidslivet.

Regjeringen, Stortinget og partene i arbeidslivet står overfor betydelige utfordringer i resten av arbeidet med pensjonsreformen. Vi har sett på folketrygden av 1967 med stolthet. Målet må være at vi i årene som kommer kan bli like stolte når vi ser tilbake på folketrygden av 2010.