Er alle afghanere flyktninger?

Av Bjarne Håkon Hanssen, arbeids- og inkluderingsminister, publisert i Dagbladet 30. juni 2007

Afghanernes behov for beskyttelse er det som gir grunnlag for opphold i Norge, ikke deres evne til å skape medfølelse. Gir vi asylsøkere opphold på andre grunnlag enn beskyttelse eller humanitære grunner, rakner hele asylinstituttet.

Det er forståelig at mange har engasjert seg i afghanerne som gikk fra Trondheim til Oslo og tilbrakte dager foran Stortinget. De gir situasjonen i Afghanistan ansikter, stemmer og individuelle historier som kan treffe i hjertet. De har taleføre talspersoner. De kommer fra et land med en sterk historie. Når i tillegg kjente ansikter engasjerer seg i sakene til afghanerne, bidrar dette til å øke medieoppmerksomheten og styrke uroen mange føler på vegne av afghanerne. 

Men dersom enkelte asylsøkere får opphold fordi de har sterke talsmenn,  da rakner hele asylinstituttet.  Man får ikke opphold av å være talefør. Man får ikke opphold av å få medieoppmerksomhet. Man kan ikke demonstrere seg til opphold i Norge. Opphold får bare de som har grunn til å frykte forfølgelse eller som kan anføre tungtveiende humanitære grunner for at opphold bør gis. 

De fleste får bli
Syv av ti afghanske asylsøkere har fått opphold i Norge. Det er bare et lite mindretall som har fått avslag. De som har fått avslag er enslige, unge menn i arbeidsfør alder som kan returnere til områder som FNs høykommissær, UNHCR anser som stabile. Nesten alle afghanske kvinner, barn, barnefamilier og eldre har fått opphold i Norge. Opphold er også gitt til enslige menn med et individuelt beskyttelsesbehov eller med et sterkt humanitært grunnlag.

Det er også viktig å understreke at alle saker blir behandlet individuelt. Samtlige afghanske asylsøkere kan få sine saker behandlet i minst to instanser.

Støtte til de som reiser
De afghanerne som har fått avslag og reiser frivillig får 15 000 kroner kontant etter retur til Afghanistan. De vil også få hjelp til å etablere seg på ny der. De får helseundersøkelse, og tilbud om midlertidig innkvartering når de kommer. I tillegg gis det opplæring eller skolering i Afghanistan, som gjør det lettere å skaffe seg en jobb, eller støtte til å etablere egen virksomhet.

Oversittes fristen de får til frivillig retur, har de handlet i strid med et lovlig fattet vedtak. Da kan de bli tvangsutsendt. Tvangsutsendte afghanere får 3 000 kroner etter retur til Afghanistan. I tillegg får de tilgang til den samme hjelpen til å etablere seg på ny, som de som reiser frivillig.

Dette er det beste tilbudet noen asylsøkergrupper i Norge får. Dette har vi klart å få i land i samarbeid med blant annet afghanske myndigheter og UNHCR og International Organisation for Migration.

FN og retur
All retur foregår i samarbeid med FN. UNHCR får oversendt navnelister på alle som planlegges sendt ut av landet. Dette gjelder både de som reiser frivillig og de som returneres under tvang. Returer gjennomføres ikke før UNHCR har gjennomgått listene med personopplysninger.

Utlendingsmyndighetene vurderer fortløpende sikkerhetssituasjonen i alle land, også i Afghanistan. Dukker det opp nye påstander om situasjonen til asylsøkere med avslag, blir også disse vurdert. UDI og UNE tar nye anførsler veldig på alvor, og gjennomgår dem grundig. Derfor ble utsendelsen av 15 afghanere nylig stanset. Det er utlendingsmyndighetene som vurderer troverdigheten i den enkelte sak, herunder også spørsmålet om konvertering.

Hva skjer med de som reiser?
Vi har fått flere spørsmål om hvorfor afghanere som er returnert ikke blir fulgt opp i Afghanistan. Enkelte etterlyser rapporter om hvordan det har gått med de som er returnert. Man overser da det som er et grunnleggende folkerettslig prinsipp, nemlig hvert lands selvråderett. Norske myndigheter kan dermed ikke uten videre lage rapporter om hvordan det går med er afghanske statsborgere i Afghanistan, selv om de er tidligere asylsøkere i Norge. Vi har ingen jurisdiksjon der. En slik oppmerksomhet fra utenlandske myndigheter vil også kunne være en belastning for den returnerte, som oftest ønsker å komme tilbake på en mest mulig anonym måte.

Det er heller ikke rimelig å igangsette en slik rapportering for tidligere afghanske asylsøkere uten å samtidig gjøre det samme for andre grupper av asylsøkere. Rapportering vil også kunne føre til at man får fokuset bort fra det som er det sentrale for om man får opphold i Norge, nemlig beskyttelsesbehovet på vedtakstidspunktet.

Stornemnda
Jeg har registrert at det har vært noe forvirring omkring sakene som er til behandling i Stornemnda i UNE. Det er snakk om to saker, som kan ha prinsipiell betydning for andre saker om retur av asylsøkere til Afghanistan. Det prinsipielle spørsmålet Stornemnda vil vurdere er om afghanske borgere som kommer fra ustabile områder, og som ikke har individuelle beskyttelsesbehov, kan henviser til Kabul eller andre stabile områder til tross for at de ikke har tilknytning dit. Det er ikke slik at utfallet av disse to sakene vil ha betydning for alle saker fra Afghanistan, bare de som er sammenlignbare. De fleste kan derfor returneres allerede nå, fordi utfallet av stornemndas behandling ikke vil ha noen betydning for dem. Avgjørelsene til stornemnda har uansett ikke tilbakevirkende kraft, i likhet med avgjørelser fra domstolene.

Statsrådens myndighet
En ting jeg ofte opplever som statsråd, er å bli konfrontert med enkeltskjebner. Asylsøkere med avslag eller støttespillerne deres kommer gjerne bort til meg når jeg er på reise. Eller aviser ringer og vil at jeg skal kommentere hvorfor akkurat den eller den personen må ut av landet. Men som statsråd har jeg ingen instruksjonsmyndighet over UDI eller UNE i enkeltsaker. Loven forbyr meg å gripe inn. Dette handler om rettssikkerheten til de enkelte søkerne: Avslag eller opphold skal ikke avhenge av annet enn situasjonen til den som søker. Det er utlendingsmyndighetene som må foreta en samvittighetsfull vurdering av opplysningene i den enkelte sak, opp mot det lovverket de forvalter. Dette er vanskelige og følsomme saker som engasjerer, fordi det dreier seg om enkeltmenneskers skjebner. Dette gjelder mennesker vi møter som naboer og som venner. Det gjør det ikke mindre viktig at vi følger spillereglene for behandling av sakene.

Jeg kan forstå frustrasjonen til støttespillerne til afghanerne som kanskje føler at de ikke når fram med sine innvendinger. Men fra et demokratisk ståsted er det bra at de ikke gjør det. Hvis de hadde nådd fram, ville vi stått over for et klasseskille mellom asylsøkerne i Norge. Skillet ville gått mellom de asylsøkergruppene som får mye medieoppmerksomhet og støtte fra kjente fjes, og de som ikke får det. Slik kan vi ikke ha det.