Grunnloven som symbol: Revisjonsdebatten

Jeg vil gjerne begynne med å takke Eidsvoll 1814 for at jeg har fått komme hit i dag. Jeg har tross alt ikke vært politiker like lenge som Kåre Willoch, som straks skal ha talerstolen. Ikke er jeg like solid juridisk som Eivind Smith heller som har talerstolen etterpå, siden jeg droppet ut av jusstudiene etter 3. avdeling. De perspektivene jeg bringer med meg i dag er derfor samfunnsdebattantens, mer enn fagpersonens.

Jeg har tenkt å bruke innlegget mitt til å stille en del spørsmål omkring hvorfor vi i så liten grad drøfter Grunnloven eller Grunnlovens rolle i den brede offentligheten.

Det blir selvsagt arrangert seminarer og konferanser om temaet, men det er sjelden vi klarer å bevege temaet ut av foraer for spesielt interesserte. I offentligheten for øvrig, for eksempel i avisene og i studentmiljøene slik jeg kjenner dem, dukker debatten bare opp i korte blaff og blåser som regel temmelig raskt over. Ett av få hederlige forsøk på en bredere debatt finner vi i Klassekampen i fjor, hvor det blant annet ble trykket et forslag til ny Grunnlovstekst av juristen Eivind Otto Hjelle. Denne ble fulgt opp av intervjuer med og debattinnlegg av fremstående synsere på dette feltet. Når jeg i dette innlegget snakker om en "bredere debatt", så mener jeg altså primært en debatt som henvender seg til et større publikum. Jeg håper med andre ord at vi klarer å engasjere ikke bare de tradisjonelle synserne, men også flere vanlige borgere.

En bredere offentlig debatt om disse tingene handler ikke bare om å avklare om Grunnloven bør eller ikke bør undergå en full revisjon. Grunnloven vi har i dag brukte 112 menn seks hektiske uker på å bli enige om. Da sier det seg selv at det vil være temmelig ambisiøst å tro at vi ved å henvende oss til et bredere publikum, skal klare å få 4,5 millioner mennesker til å engasjere seg i eller kunne bli enige om hva slags Grunnlov vi vil ha.

En bredere offentlig debatt handler derfor vel så mye om å øke den generelle bevisstheten omkring demokratiske normer og bidra til økt refleksjon omkring dem. Som samfunn har vi nytte av politisk bevisste borgere, som har et våkent forhold til hva det vil si å operere etter demokratiske normer.

Dette må også være ett av de primære målene med en slik debatt.

Når Grunnloven om syv år har sin tohundrede fødselsdag, gir det spørsmålene om Grunnlovens rolle økt aktualitet. Dette gir oss en foranledning til å forsøke å gjøre Grunnlovsdebattene mer tilgjengelige, også for legfolk.

Videre i innlegget mitt vil jeg forsøke å skissere opp det jeg oppfatter som seks av de mest sentrale årsakene til hvorfor det virker så vanskelig å engasjere det brede lag av folket i debatter om Grunnloven. De fleste årsakene er selvpåførte, og de har utviklet seg over tid. Derfor er de ikke enkle å endre. Men til gjengjeld henger de fleste årsakene sammen, og klarer vi å gjøre noe med ett av dem får det også visse konsekvenser for de andre. Håpet er at økt refleksjon omkring det som stenger for en bred offentlig debatt, vil bidra til at vi klarer å bygge ned disse stengslene, på lengre sikt. Skal vi få til dette, må vi begynne nå.

La meg starte med det jeg oppfatter en av de mest sentrale årsakene, nemlig vårt forhold til 17. mai. Vi er et av svært få land i verden som feirer datoen for undertegnelsen av et konstitusjonelt dokument som vår nasjonaldag. Dette i kontrast til for eksempel Pakistan som har to nasjonaldager, både dagen de ble uavhengige fra India, og dagen staten Pakistan offisielt ble proklamert. I Storbritannia og en del av landene i det britiske samveldet for øvrig, feirer man Dronningens offisielle bursdag. Dette signaliserer ulike symbolvalg. Vårt valg av nasjonaldag synliggjør hvordan Grunnloven er blitt til en helt sentral del av definisjonen på det norske, omtrent på linje med brunost og det å være født med ski på bena. Det gjør det kanskje vanskelig for mange nordmenn å ha det kritiske eller distanserte forhold til Grunnloven som er nødvendig for en større revisjonsdiskusjon. De fleste ser også kanskje på Grunnloven som noe trygt og stabilt som vi ikke skal røre ved. En slik holdning bidrar i så fall til å underslå noe fagfolk vet, nemlig at svært mye av Grunnloven allerede har blitt forandret opp igjennom årene.

En annen ting som kan gjøre debatter om grunnloven og grunnlovsrevisjon vanskelig å ta med ut blant folk, er kanskje i tillegg måten vi feirer 17. mai på. Det er som regel med stolthet vi trekker fram barnetog og leker for de minste når vi beskriver nasjonaldagen vår. Da som regel som kontrast til land hvor soldatparader og militære oppsvisninger er vanlige. Vi framelsker det barnlige, uskyldige og tilsynelatende rene ved grunnlovsdagen vår på denne måten. Det finnes selvsagt mange positive sider ved å la dagen handle om barna. Men ved å ikke bruke dagen til å øke bevisstheten omkring det vi feirer, bidrar vi også til å redusere den. Vi tar ikke på alvor det privilegiet det er å ha en fredelig og ikke-militær feiring av nasjonaldagen, når vi ikke bruker den til å også i tilstrekkelig grad sette fokus på det som er selve grunnen til feiringen. I 17. mai-talene konstaterer man som regel at vi har en Grunnlov, og at det er den vi feirer. Etterpå går alle til nærmeste pølse- eller iskrembod for å spise, og diskutere med stor engasjement at det er altfor varmt til å gå i bunad eller altfor kaldt til å gå i nylonstrømpebukser.

Selve dagen, og feiringen, slik vi har lagt det opp, åpner ikke i nevneverdig grad for at folk skal reflektere over hva det er vi feirer. På denne måten tar vi Grunnloven og de verdier som er forankret i den, som en selvfølge for de fleste, og det blir også en selvfølge at den er utformet slik den er.

Slik feiringen av dagen har utviklet seg til å bli, kan det av enkelte bli regnet som en helligbrøde på linje med å diskutere om vi bør ha monarki eller ikke under et kongebryllup, hvis man skulle bruke 17. mai til å diskutere innholdet i eller formen på Grunnloven.

For det tredje preges Norge i stor grad av en felles politisk kultur. I hvert fall sammenlignet med mange andre land. I internasjonal målestokk kan uenighetene mellom folks ideologiske ståsteder få ganske dyptgripende konsekvenser. Det har hittil ikke vært tilfellet i Norge i nevneverdig stort omfang. Mest sannsynlig er dette en naturlig konsekvens av at vi er, og lenge har vært, et nokså egalitært samfunn, uten de tilhørende klassestridene som en rekke andre land har måttet forholde seg til.

Når vi preges av en felles politisk kultur kan det være vanskeligere å ha en bred debatt om for eksempel Grunnloven, fordi det er veldig liten motstand mot den, og fordi det bare i veldig liten grad finnes et klima for en slik motstand.

Dette har nær sammenheng med det fjerde poenget mitt. Manglende debatt omkring de grunnleggende verdiene våre en naturlig konsekvens av gode tider. Den slags diskusjoner hører som regel hjemme i tider som er preget av større uro eller ustabilitet. Når vi har det bra kan det være vanskelig å skape engasjement omkring de grunnleggende verdiene våre, eller hvordan vi vil at styringsdokumentet vårt skal være utformet.

En femte årsak til at den offentlige debatten uteblir er antakelig at mange ikke føler at de har nok kunnskaper om Grunnloven til å kunne delta i en diskusjon om den. Denne opplevelsen kan selvsagt stemme, og de kan altså ha lite kunnskaper. Men det kommer også an på hvilken definisjon av kunnskap og hvilke krav til kunnskap man stiller for å delta i en slik offentlig diskusjon. Det sier seg nok selv at de mest tekniske, juridiske spissfindighetene omkring Grunnloven kan neppe en menigmann har kvalifiserte meninger om. Slike tekniske finurligheter kan selv knapt en jurist som ikke har forfatningsrett som sitt spesialfelt uttale seg om med tyngde.

Men Grunnloven er mer enn juss. Den skal ikke bare trygge borgernes sivile rettigheter. Den er også et politisk styringsdokument. Og den har blitt til et symbol for hva vi vil det norske skal være. Spørsmålet om hva Grunnloven bør innholde er derfor også et spørsmål om hva som skal være sentrale verdier i det vi anser for å være vårt. En debatt om Grunnloven er derfor også en debatt om identitet. Skal vi gjøre en debatt om Grunnloven interessant for flere enn fagpersonene, må vi ta tak i den relasjonen de fleste antakelig har til den, nemlig som symbol på noe som er vårt eller som er norskt.

Men det er en ambivalens mellom hvordan Grunnloven på den ene siden kan være et symbol på det norske for mange, og samtidig som folk flest nok mangler eierskap til den faktiske teksten. Teksten er tross alt vanskelig tilgjengelig, rent språklig, og dette er antakelig en medvirkende årsak til at mange opplever at de ikke vet nok om Grunnloven. På denne måten får kanskje mange et inntrykk av at Grunnloven er svært komplisert og følgelig noe de helst ikke burde befatte seg med.

Et siste forhold som gjør alle offentlig debatter om Grunnloven krevende, uansett om de måtte finne sted i små eller store foraer, er at Grunnloven er ment å fylle ulike roller. Den er både et politisk styringsverktøy, og et juridisk redskap, i tillegg til å være et symbol på det norske.

Avhengig av hvilket faglig ståsted debattanten har, er det fare for at han eller hun vil kunne insistere på at det ene er mer viktig enn de andre og at debatten må foregå på disse premissene.

Men før denne problemstillingen gjør seg gjeldende, må vi skape et klima som åpner for en bredere debatt om de grunnleggende verdiene våre, slik de er nedtegnet i Grunnloven i dag. Så kan konklusjonen godt være at vi vil beholde Grunnloven slik den er i dag og ikke ønsker annen revidering av den enn det som følger i takt med juridiske og politiske behov. Men jeg håper altså på at vi kan ha et mer reflektert forhold til en del av de stengslene som står i veien for å skape et bredere engasjement omkring noe av det norskeste av det norske.

Den endelige beslutningen om revisjon eller ikke er det selvsagt Stortinget som må ta. Men Grunnloven, uansett om vi faller ned på den vi allerede har, eller en framtidig, systematisk revidert versjon, er nødt til også å ha legitimitet blant folket. Det er også én av grunnene til at folket i større grad bør involveres i en slik diskusjon.

En debatt om Grunnloven vil inneholde en rekke vanskelige spørsmål. Det vil være en utfordring å organisere prosessen på en slik måte at konfliktene blir produktive, ikke destruktive. Men dette er, slik jeg ser det, et luksusproblem. Utfordringen akkurat nå er å få debatten ut. For til nå har interessen for å diskutere Grunnlovens rolle i statsstyret vært relativt beskjeden i den norske offentligheten, og oppslutningen om slike initiativ har vært ganske liten blant folk flest. Det betyr selvsagt ikke at foraer som dette er uegnede for debatter omkring Grunnloven. Slike foraer har også en egenverdi. Blant annet kan de generere andre debatter, og holde fagfolk andre spesielt interesserte oppdaterte. Men det er sjelden de bunner i mer langsiktige bidrag til å bringe debatten ut til en større offentlighet.

Når vi nå nærmere oss 2014 har vi både en aktualitetsknagg og en merkedag med tilstrekkelig symbolikk til å kunne legitimere en bredere og kanskje mer forpliktende offentlig samtale om Grunnloven. Det håper jeg at vi benytter oss av.

Takk for oppmerksomheten.