Kampen mot rasismen er ikke over

Innlegg av Bjarne Håkon Hanssen, arbeids- og inkluderingsminister, publisert i Dagsavisen 21. mars 2007

Rasistisk ideologi har dårlig fotfeste i dagens norske samfunn. Det er få som mener hudfarge eller språklig, kulturell eller nasjonal opprinnelse er grunn til å forskjellsbehandle. Den alvorligste trusselen mot et mangfoldig Norge er ikke rasistiske holdninger, men holdningsløshet.

21. mars er FNs internasjonale dag for avskaffelse av alle former for rasisme. Dagen er etablert til minne om massakren i Sharpville i Sør-Afrika i 1960 der politiet skjøt og drepte 69 fredelige demonstranter.

For 6 år siden ble Benjamin Hermansen drept på Holmlia fordi han var mørk i huden. Drapet er en påminnelse om at rasismen finnes også i dagens norske samfunn, og at den har alvorlige og tragiske konsekvenser. I dagens norske samfunn er det likevel ikke raseideologi som er den største trusselen mot etnisk likestilling.

Vårt demokratiske samfunn bygger på at alle er like mye verd, at alle skal ha like muligheter til å utvikle seg og utnytte sine evner og at alle har krav på respekt og trygghet. Disse verdiene kommer ikke av seg selv. De må kjempes for, hver dag og på alle arenaer.

Majoritetens ansvar
Alle har et ansvar for å bidra til å skap et samfunn fritt fra rasisme og diskriminering. Men majoriteten har et særlig ansvar. Det er vi som sitter i posisjon og har makt til å endre samfunnet. Det ansvaret må vi ta inn over oss.

Regjeringen vil bekjempe alle former for diskriminering, undertrykking, intoleranse og rasisme. Personlig frihet bygges best på respekt for andre, på toleranse og mangfold, på åpenhet og raushet.

Jeg er særlig opptatt av å bekjempe rasisme og diskriminering innen utdanning, arbeidsliv og boligsektoren. Retten til arbeid og tak over hodet er grunnleggende menneskerettigheter. Myndighetene har et ansvar for å sikre disse rettighetene for alle landets borgere.

Styrket vern
En viktig milepæl i antidiskrimineringsarbeidet var innføringen av diskrimineringsloven og opprettelsen av Likestillings- og diskrimineringsombudet 1. januar i fjor. Loven er viktig i seg selv. Enkeltpersoner har fått beskyttelse mot diskriminering, og arbeidsgivere, boligeiere og andre har fått klar beskjed om hvilke handlinger vi ikke aksepterer i vårt samfunn. Henvendelsene til ombudet gir dessuten viktig kunnskap om hvor diskrimineringsskoen trykker. Det er i arbeidslivet. Majoriteten av ombudets saker gjelder diskriminering ved ansettelse, typisk at en søker med innvandrerbakgrunn, som er godt kvalifisert, ikke blir innkalt til intervju eller får stillingen.

Rutiner nødvendig
Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering ble sluttført høsten 2006. Regjeringen arbeider nå med hvordan innsatsen skal videreføres. Jeg vil trekke fram et par av erfaringene:

I 2002 innførte staten en regel om å innkalle minst én kvalifisert søker med innvandrerbakgrunn til intervju ved ansettelser i sentralforvaltningen. En kartlegging i 2005 viste at 28 prosent av personer med innvandrerbakgrunn som ble innkalt til intervju, fikk jobben. Nylig offentliggjorde Integrerings- og mangfoldsdirektoratet en rapport om rekrutteringen i statlig heleide selskaper. Resultatet viste at tre av fire virksomheter hadde innkalt kvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn til intervju. 37 prosent av disse endte med å få jobb.

Regjeringen styrker nå innsatsen. I 2007 skal alle departementer og underliggende etater og virksomheter sette mål og utarbeide planer for å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn.

Resultatene er oppløftende og viser at nokså enkle tiltak kan ha god effekt. Rutiner som sikrer et større mangfold i rekrutteringen kan bidra til at kompetansen til personer med innvandrerbakgrunn ikke blir oversett.

Å ta imot andre
Vi har lett for å ta ting for gitt. Et mangfoldig samfunn forutsetter at vi har forståelse og evne til å se andres virkelighet. Å ta imot andre handler om å ta ansvar for at de fungerer i borettslaget, på arbeidsplassen og i foreldrefellesskapet på skolen. Stiftelsen Holmlia Nærmiljø har startet en ”velkomstgruppe” som skal få nye beboere til å føle seg velkomne og det er etablert et meglerkorps som skal håndtere nabokonflikter. Dette er et eksempel til etterfølgelse.

Alle som har følt seg fremmed på en ny arbeidsplass, vet hvor viktig det er å få en alliert som kan hjelpe oss til å knekke de sosiale kodene. For å bli en god kollega må vi kjenne de uskrevne reglene, vi må vite hva som sitter i veggene. Et inkluderende samfunn overlater ikke folk til seg selv.

Men det handler like mye om å gå i oss selv, og å bli oppmerksom på de mekanismer som bevisst eller ubevisst fører til forskjellsbehandling.

Kampen mot rasisme vinnes ikke en gang for alle. Den må vinnes hver dag.