Sliterne, pensjonsreformen og AFP

Innlegg av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hannsen publisert i LO-aktuelt 30. mars 2007

Hvordan kan regjeringens forslag til pensjonsreform gi bedre pensjon til de fleste, og samtidig bidra til å løse eldrebølgens utfordringer? Det korte svaret er at den nye folketrygden motiverer bedre til arbeid.  Det lange svaret kommer her:

Men aller først. Hvorfor skal vi endre folketrygden?  Vi får flere pensjonister og de lever lenger enn før. Men det fødes ikke flere barn. Dermed blir det færre yrkesaktive til å betale for pensjonene. Dette er folketrygdens utfordring i et nøtteskall.

Problemet kan løses på to måter: Enten må vi kutte i pensjonsutbetalingene, eller så må vi øke verdiskapingen. Det er bred politisk enighet om at det siste er det beste. Enkelt forklart handler det om å bake en større kake. Da kan pensjonsutgiftene øke i kroner, uten at pensjonsstykket tar en større andel av verdiskapingen. Derfor er det så viktig å motivere til arbeid.

Vi må mobilisere de som er friske nok til å stå i arbeid lengst mulig, og friste de som kan jobbe litt ved siden av pensjonen. Det gjør vi på tre måter:

• Du skal få uttelling for alle år i arbeidslivet, ikke bare 40 som i dag
• Du skal få mer i pensjon for hvert ekstra år du jobber etter fylte 62 år
• Du skal få jobbe så mye du vil ved siden av pensjonen

Hva med sliterne?
Hva med oss som ikke orker å stå lenger i jobb, er et spørsmål jeg er blitt møtt med. Kvinner og menn ”på gølvet” frykter sliterne blir framtidas pensjonstapere. Jeg mener denne frykten er ubegrunnet. Vi tar flere grep i pensjonsreformen som slår gunstig ut for denne gruppa. Her er de to viktigste. For det første innfører vi en alleårsregel. I dag teller bare 40 år av yrkeslivet med i pensjonsberegningen. Det rammer dem som starter tidlig i yrkeslivet. Begynner du i arbeid som 19-åring og går av som 62-åring får du tre ekstra opptjeningsår i den nye pensjonsordningen.

For det andre innfører vi en 62-årsgrense. Folketrygden vil altså gi en helt ny mulighet til å gå av tidlig for dem som ønsker det. Dette er en viktig velferdsreform, særlig for de som startet yrkeskarrieren tidlig og som ikke er omfattet av AFP-ordningen. Folk skal kunne velge når de vil gå av og hvor mye de vil jobbe ved siden av. Jeg tror mange vil oppleve økt valgmuligheter som en fordel, enten man ønsker å gå av tidligere enn dagens 67 år, eller ønsker å gå av seinere.

Det er riktig at de som går av ved 62 år i framtida vil få en lavere pensjon enn de som står lenger i arbeid. Men dagens alternativ er altså at det ikke finnes en 62-årsgrense for alle. Det mener vi er et dårlig alternativ. Med i regnestykket må også muligheten til å jobbe ved siden av pensjonen, også for de som går av tidlig.

Framtidas pensjonister får uansett langt mer å rutte med enn dagens. Velstandsutviklingen vil komme pensjonistene til gode. Det som er korrekt, er at med pensjonsreformen blir veksten i de samlede pensjonsutgiftene en del lavere enn den ville vært om vi videreførte dagens pensjonssystem.

Hva med kvinnene?
Noen vil tape på pensjonsreformen ved at besteårsregelen forsvinner. Besteårsregelen er bra for de kvinnene som arbeider 20 år fulltid og resten deltid. Den er også bra for menn med variabel inntekt, for eksempel dem med gode karrierer. Faktisk er det flere menn enn kvinner som har tjent på besteårsregelen. Flertallet av kvinner arbeider dessuten heltid. Noen kvinner vil tape på alleårsregelen, men er det urettferdig? Eller spurt på en annen måte: Er det rettferdig at kvinner som har arbeidet deltid halve yrkeslivet skal ha samme pensjon som de som har arbeidet heltid hele yrkeslivet? Regjeringen mener det er mer rettferdig å se på hva den enkelte har bidratt med samlet sett, enn å gi noen mulighet til å skumme fløten av sine beste år. I denne sammenheng er det viktig å huske på at arbeidsledige får forbedret sin opptjening. Mens man hittil har fått opptjening etter dagpengene, skal man nå få opptjening etter inntekten før man ble arbeidsledig.

Mange vil vite hvordan reformen slår ut på nettopp deres pensjon. Her er det vanskelig å gi eksakte svar. Pensjonsreformen legger opp til større fleksibilitet. Det betyr at den enkelte i større grad kan påvirke eget pensjonsnivå.

Hva som blir samfunnets totale pensjonsutgifter, vil påvirkes av den enkeltes valg. Det er viktig å sikre at utbetalingene ikke løper løpsk. Levealderjusteringen er en slik sikkerhetsventil.  Den går kort og greit ut på at dersom levealderen øker, må vi jobbe litt mer for å få den samme pensjonen. Men ikke like mye som levealderen øker. For hvert ekstra leveår, må vi jobbe åtte måneder for å få det samme i pensjon. Dermed blir det også fire ekstra pensjonistmåneder.

Usikkerhetsmomentet er selvsagt om vi kommer til å velge å stå lenger i jobb dersom levealderen stiger. Hvis vi tar ut all økt levealder i flere pensjonsår, vil kompensasjonsnivået i framtidas folketrygd over tid kunne reduseres merkbart.

Dette illustrerer hvor viktig det er å mobilisere til arbeid. Hva den enkelte velger å gjøre vil avhenge av mange forhold. Regjeringen vil legge til rette gjennom å føre en politikk som bidrar til å jevne ut sosiale helseforskjeller, fremmer godt arbeidsmiljø, legger til rette for livslang læring og får bukt med diskrimineringen av seniorer.

Hva med AFP?
En sak som mange er opptatt av i disse dager, er hvordan det vil gå med AFP.  AFP-ordningen er viktig. 8 av 10 arbeidstakere har avtaler som gjør at de kan gå av ved 62 år med AFP. Rundt 25 prosent av de som har muligheten går av allerede ved 62 år, blant 66-åringene er det nær 70 prosent som har gått av med AFP.

Det verserer flere regnestykker på hvor stort framtidas AFP-påslag vil bli. Fasiten får vi først til neste år. Tilpasningen av AFP til den nye folketrygden skal skje i en bred prosess med partene i arbeidslivet. Jeg har forståelse for at folk ønsker å vite hva det nye systemet vil gi i årlig pensjon, men det er lite fruktbart å spekulere i hva utfallet av prosessen blir. Det som er sikkert, er at regjeringen bare kan støtte en fremtidig AFP-ordning som gir ”slitere” tidligpensjon på linje med dagens.

Arbeidet med å få på plass en ny folketrygd er en lang prosess. Pensjonskommisjonen startet sitt arbeid i 2001. I 2005 vedtok Stortinget det såkalte pensjonsforliket. Der ble vi enige om grunnprinsippene. Alleårsregelen, leveralderjustering, indeksering og videreføring av AFP ble alle vedtatt i denne runden. Denne våren skal Stortinget avgjøre hvordan disse prinsippene skal virke i praksis, før den nye loven stortingsbehandles i 2008.  Tilpasninger av AFP og uføretrygden skal også på plass før det nye pensjonssystemet tar til å virke i 2010.