En ganske alminnelig homomåned...

Kjell Erik Øie
Statssekretær i Barne – og likestillingsdepartementet

Som statssekretær i det departementet som har hovedansvaret for Regjeringens homopolitikk, møter jeg homopolitikken og homolivet daglig. Den siste måneden har vi jobbet med utredningene knyttet til felles ekteskapslov og det høringsnotatet som skal ut i løpet av våren. Bioteknologinemda har gitt Regjeringen det råd at lesbiske bør få assistert befruktning og som vanlig skaper dette debatt. Vi er altså i rute med dette arbeidet. Men det er ikke arbeidet med felles ekteskapslov som har etterlatt mest inntrykk hos meg den siste måneden. Jeg vil i stedet nevne tre ting som på mange måter illustrerer homo Norge i 2007.

Andre Dahl fra Høyre tok initiativet til en spennende og viktig debatt i Stortinget. På bakgrunn av en anonym kronikk i Aftenposten, spurte Andre hva Regjeringen ville gjøre for å støtte de muslimske homofile og lesbiske som opplever dobbelt trykk. Dette er en viktig debatt. De som holdes nede med en religiøs begrunnelse er mange og lever i mange forskjellige religiøse miljø. Ingen av oss har opplevd sterk og varm støtte til homoer verken fra synagogene, moskeene eller for den saks skyld kirka. Særlig den katolske kirka har utmerket seg med stadige uttalelser fra Roma som minner om Bispemøtets uttalelse i 1954: ”Homoseksualitet er en fare av verdensdimensjoner”. Jeg tror ikke at sikher or hinduer står i kø for å støtte oss.  Denne undertrykkingen har røtter i de fleste religiøse samfunn, men er etter min oppfatning vel så kulturell i sitt utspring som den er religiøs. Menn definerer i mange religioner hva som er ”riktig” seksualitet og jeg tror ikke det er tilfeldig at kirkas stadig raskere endring i en homovennlig retning skjer samtidig med at kvinnene har toget inn i kirkas maktposisjoner. Kvinner skjønner kanskje lettere enn menn hva undertrykking er og nærer heller ikke den angsten for femininitet som rir machoprester som en mare.

Religiøs begrunnet undertrykkelse må angripes fra flere innfallsvinkler. Den offentlige debatten er viktig. De fleste vil antagelig være enige i at man ikke kan tvinge noen til å endre oppfatning og at det i ytringsfrihetens navn må være lov å si at homofili er syndig. Men ytringsfriheten er ikke absolutt og vi må en kontinuerlig debatt om hva som er religiøse ytringer og hva som er krenkende ytringer fra religiøse personer. Den andre innfallsvinkelen er den personlige historie fortalt av de som opplever det religiøse og kulturelle trykket. Min påstand er at vi ikke kommer i mål før ansikter vises og historier fortelles så vel offentlig som i den enkelte familie og den enkelte menighet.  Vår egen historie har vist oss hvilken uvurdelig innsats Åpen Kirkegruppe og enkeltstående kristne homofile og lesbiske har gjort.
Den tredje innfallsvinkelen er informasjon og mobilisering av det offentlige hjelpeapparatet. Som eksempel på nye tiltak Regjeringen vil iverksette kan jeg nevne at homofilt samliv nå skal inn som en del av introduksjonsprogrammet til nyankomne asylsøkere, at familievernkontorene (med et kontor som et kompetansesentrum) skal gi et tilbud til homofile og lesbiske og deres familier der religion er tema og at det skal utvikles materiell til så vel unge homofile og lesbiske med innvandrerbakgrunn som til deres foreldre.

Det andre jeg husker fra siste måned er vårt besøk i Stockholm for å se hvordan svenskene har jobbet med hatkriminalitet. Etter initiativ fra Bård Stensli, politimann, homo og deltagende i  politidirektoratets mangfoldsarbeid, dro jeg og statssekretæren fra Justisdepartementet sammen til Sverige. Svenskene imponerte. De har jobbet systematisk med dette området gjennom flere år og ikke minst politimesteren i Stockholm har engasjert seg sterkt. Politiet i Stockholm avkreves kompetanse på homo, bi og transespørsmål. Samtidig støttes homoseksuelle politifolk av ledelsen i sin kamp for åpenhet og synlighet. Jeg er glad for at justisministeren vil bruke 700.000 til dette arbeidet i Norge i år. Heldigvis behøver vi ikke finne opp hjulet på nytt – svenskene har vist vei.

Det tredje jeg husker fra siste måned er innlegget på Gaysir fra en ung jente som anonymt delte sine tanker og følelser med oss. Hun er ikke alene. Mens vi som er åpne, ressurssterke og med posisjoner diskuterer felles ekteskapslov, sliter mange unge fortsatt med det som for oss er historie for lengst. Derfor er det så viktig at vi blir minnet på den moralske forpliktelsen vi har. Jeg vil kalle dette et livslangt homopolitisk prosjekt.  Jeg kan ennå huske min egen komme ut fase i Trondheim. Fortsatt kan jeg få tårer i øynene når jeg hører Rod Stewart synge Sailing. Jeg hørte den på gutterommet, dypt forelsket i en uoppnåelig kamerat, dønn ensom på tross av mange gode venner.  Jeg fryser fortsatt på ryggen når jeg hører Gloria Gaynor synge I will survive. Den var en landeplage den sommeren jeg var på russetur på Mykonos. Alle homoene svirret rundt meg mens jeg var fanget i en heteroseksuell kameratgjeng som selvsagt ikke unnlot å kommentere alle homoene overalt.

I dag kan jeg tenke tilbake på dette og smile. Verden er kommet langt. Men prosessen hos den enkelte kan fortsatt være tøff. Det må vi aldri glemme. Derfor må vi huske vår egen historie.