Nytt verktøy i likelønnskampen

Innlegg på trykk  i diverse medier

 

Et nytt vedtak slår fast at man kan sammenligne kvinner og menns lønn, selv om de utfører forskjellig arbeid. Jeg vil nå oppfordre flere kvinner til å klage på lønnen hvis de føler seg urettferdig behandlet på arbeidsplassen.

Rundt omkring på norske arbeidsplasser får mennene fortsatt høyere lønn enn kvinnene. Dette skjer til tross for at kvinner i flere tiår har kjempet for likelønn, og til tross for at det faktisk har gått over 50 år siden ILO-konvensjonen om lik lønn for kvinnelige og mannlige arbeidere for arbeid av lik verdi ble vedtatt.

Men vi står ikke maktesløse ovenfor dette problemet: Det finnes verktøy i kampen for rettferdig lønn. I Likestillingsloven står det at kvinner og menn skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi innenfor samme virksomhet. Nå har vi fått et vedtak som viser hvor sterk denne lovbestemmelsen er, når kvinnene bruker sin klagerett!

Bakgrunnen er at en kvinnelig konsulent i Aftenposten klaget inn arbeidsgiveren sin for lønnsdiskriminering. Hun mente det var urettferdig at en mannlig typograf i samme avdeling tjente mer enn henne, ettersom hun mente de to gjorde arbeid av lik verdi. Konsulenten mente at lønnsforskjellen hang sammen med at typografene er en mannsdominert gruppe mens de fleste konsulentene er kvinner, og at Aftenposten hadde brutt Likestillingsloven.

Likestillings- og diskrimineringsnemnda behandlet saken, og kom til at når man sammenligner arbeidets verdi er konsulenten like mye verdt som typografen. Det er et viktig prinsipp som ble slått fast her: Man kan med loven i hånd sammenligne kvinner og menns lønn, selv om de utfører forskjellig arbeid. I dette tilfellet var kvinnen like mye verdt som mannen.

I tiden som hadde gått siden klagen ble levert inn, hadde konsulenten gått opp i lønn. I dag tjener hun like mye som typografen. Saken fikk derfor ikke noen praktisk betydning for konsulentens lønn. Likevel ser jeg vedtaket som svært positivt, fordi det bekrefter at styrkingen av likelønnsbestemmelsen i loven fra 2002 fungerer etter hensikten. Formålet med lovendringen var nettopp å sikre likelønn gjennom sammenligning av arbeidstakere som utfører forskjellig arbeid og som tilhører ulike tariffavtaler.

Etter min mening bør dette prinsipielle vedtaket åpne døren for andre kvinner som føler seg urettferdig lønnet av sin arbeidsgiver. Kvinner må bruke de midlene som finnes i kampen for rettferdig lønn. Nå har Likestillings- og diskrimineringsnemnda gitt oss et nytt verktøy å føre arbeidet videre med. Jeg håper på en strøm av rettferdige klager!