Vi har ingen tid å miste

Av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Innlegg på trykk i VG 21.02.2007

Mange jenter og gutter i Norge blir giftet bort mot sin vilje. Noen utsettes for fysisk vold, andre blir presset og manipulert over lang tid inntil de gir etter og sier ja til å bli giftet bort. Det er et beklagelig faktum at mange unge i Norge i dag opplever at de ikke har noe valg. Jeg har møtt flere unge som rapporterer om grov vold fra foreldre, brødre, onkler og annen familie. En ung kvinne fortalte hva hennes mor svarte da hun ba om hjelp for å komme ut av tvangsekteskapet: ”Han er din mann nå. Han eier deg. Det er for sent, du må holde ut ellers ødelegger du æren vår”. Dette skjer i Norge

Tvangsekteskap er tuftet på sterke forventninger til partene om å gifte seg innenfor samme etniske gruppe, samme storfamilie og hente ektefelle fra opprinnelseslandet. Dette sees på som en tradisjon og er med på å forsterke og beholde familiens ”ære”. Mange ikke-vestlige innvandrere gifter seg med en som ikke bor i Norge.

Vi har nå fått kartlagt omfanget av tvangsekteskapssaker i hjelpeapparatet. Om lag 500 saker som omhandler tvang eller tvangsrelaterte saker er registrert. I rapporten som Anja Bredal og Lill Skjerven fra Senter for kvinne og kjønnsforskning overleverte 19. februar, tar de også opp utfordringer vi står overfor. Rapporten omhandler sakene som er rapportert inn til noen deler av hjelpeapparatet i tidsrommet 2005 og 2006. Det er all mulig grunn til å tro at det er betydelige mørketall. Dels for at vi ikke har et godt nok system for å fange opp de unge, men også fordi at mange ikke ber om hjelp av frykt, eller av lojalitet til familien. Det handler om menns kontroll over familiens kvinner og barn, og menns kontroll av jenter og kvinners seksualitet. Derfor utøves det både fysisk og mental vold for å opprettholde tradisjonene.

Tvangsgifte er straffbart. FN-konvensjoner som Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov og skal beskytte barn og unge voksne mot tvangsgifte-praksis og annen æresrelatert vold. Mange av de som utsettes for dette presset i Norge, er norske  borgere, født og oppvokst her eller de har sterk tilknytning til landet. Disse borgerne har samme krav på rettsikkerhet som alle andre i landet vårt. De unge krever det av oss. Da kan vi ikke lukke øynene for at foreldre fortsetter med å gifte bort barna under tvang.

Vi har hatt handlingsplaner mot tvangsgifte siden 1998, og gjennomført over 70 tiltak. Stortinget har nylig gjort endringer i ekteskapsloven som skal forhindre barne og tvangsekteskap. Disse endringene trer i kraft 1. juni i år.
Mange unge har blitt reddet gjennom krisehjelp utført i regi av frivillige organisasjoner og det offentlig hjelpeapparatet. Likevel sier rapporten at vi må gjøre mer!

Vi må sikre at all innsatsen som gjøres blir koordinert og målrettet. Derfor må det offentlige sterkere inn. I dag finnes det mye kompetanse på området, både fra det offentlige Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og blant alle de gode frivillige organisasjonene. Dette må vi sikre at kommer flere til hjelp og at tiltakene blir brukt målrettet og effektivt av flere.

Drammen kommune ønsker å bli et pilotprosjekt for å utvikle metodene som de nå bruker for å bekjempe tvangsekteskap og æresrelatert vold. Denne kommunen har gått svært aktivt til verks for å samarbeide på tvers, mellom skole, helse, barnevern, familievern og politi. De sprer kompetanse systematisk og de ønsker en god beredskap for å hjelpe ungdommene. Dette initiativet berømmes av regjeringen. 

Vi må styrke det forebyggende arbeidet. Vi må styrke kompetansen i så vel barnevernet som familievernet, med tilbud både til unge og deres foreldre fra for eksempel både barnevernet og familievernet. Her er det viktig å få fram at det i noen tilfeller er det nettopp familien de unge skal beskyttes mot. En eventuell dialog mellom ungdommen og familien skal ikke gå på bekostning av den unges sikkerhet. I tillegg tror vi at skolen er en viktig arena for å endre holdninger. Foreldre kan der møte andre som kan gå i dialog mot antipatriarkalske holdninger. Det er også en arena der de unge kan bygge opp styrke til å si nei til uønsket ekteskap.

Regjeringen styrker innsatsen for å bekjempe tvangsekteskap, både i form av endringer i lovverket, offentlig tjenestetilbud, kompetansespredning, kriseboliger og innsats fra de frivillige. Et viktig aspekt er også vårt internasjonale arbeid. Norge var det første landet som inngikk en avtale med Pakistan om et rådgivende organ som også skal ta opp tvangsekteskap. I tillegg gjør flere av våre utenriksstasjoner et stort arbeid for å forhindre tvangsgifte. Det er en utfordring ved såkalte henteekteskap hvis unge oppfattes og brukes som et ”verdipapir” som kan handles med. Vi må sikre at det finnes et apparat i alle de landene der unge norske jenter risikerer å bli holdt fanget. Ambassader er viktige, men der vi ikke har utestasjon kan frivillige organisasjoner bidra.

Jeg mener at vi ikke har vært tilstrekkelig offensive overfor foreldregenerasjonen! Vi har ikke klart å formidle hva ”foreldreskap på norsk” innebærer og at barn og unge har selvstendige rettigheter som individer i vårt land. 

Det er mange skremmende eksempler fra unge. Ett kommer fra en ung kvinne som jeg har møtt. Hun har nå fått nytt navn og bor på hemmelig adresse. Hun har sikkerhetsalarm knyttet til politiet. Hun har mistet kontakten med familien sin. De ønsker henne død. Likevel sier hun: Jeg har aldri hatt det så godt!

Vi har ingen tid å miste.