- Vi minnes våre falne med respekt og heder

Faremo møtte blant annet Per Juel (milorg) og Steinar Saghaug (leder Ostmarkas venner).


Tale under minnestund ved Milorgbautaen på Sarabråten i Østmarka/Oslo, 7. juni 2010

Av forsvarsminister Grete Faremo

Da Østmarkas venner i januar i år spurte meg om å tale her i dag, nølte jeg ikke, men sa ja takk, gjerne, med en gang.

Dere oppga to grunner til å invitere meg: Fordi jeg var forsvarsminister, og fordi jeg har hatt krigens hendinger så nær innpå livet på grunn av min far, Osmund Faremos, innsats under 2.verdenskrig. 

Og jeg vil gjerne legge til en tredje grunn.  Jeg syns det er god grunn til å takke dere i Østmarkas Venner. Hvert eneste år siden Milorg bautaen ble reist i 1946 har dere invitert folk her på frihetsdagen for å ære de ni Milorg.medlemmer i kompani 13123 som ble drept, bare få uker før freden inntraff i 1945. 

9. april 1940 angrep tyskerne Norge. Som meget ung befalsskoleelev var far utkommandert til Odderøya utenfor Kr.Sand for å yte motstand da fienden stevna inn fjorden denne morgenen.  Kampene ble få og korte og nazistene tok over.

Okkupert, men ikke motløs.  Mil. Org tok etter hvert form og Major Arne Laudal opprettet på direkte ordre fra general Ruge en Mil.org avd på Sørlandet. Pappa kom med i denne i 1941, knappe 20 år gammel.
Oppbyggingen gikk fort og innsatsen var stor blant de unge sørlendingene. Man kunne ikke være forsiktig nok.  Det gikk galt.  Gruppa ble ”blåst” og opprullingene startet høsten 1942. 

Min far ble angitt. Fengslet og torturert i Gestapos hovedkvarter på Sørlandet, i kjelleren i det gamle Statsarkivet.  Etter noen måneder på Grini fikk han dødsdommen og ble sendt til NN-leiren, Natzweiler i det som nå er franske Alsace.  Han overlevde mirakuløst 2 år i dette helvete på jord. Major Arne Laudal ble skutt på Trandum 8. april 1944

Pappa viet sitt liv til kampen for demokratiet og menneskeverdet.  Selv med 20 år på Stortinget sa han talende nok, først demokrat så sosialdemokrat.  Hele livet var han en innbitt motstander av totalitære systemer og det som smakte av arrogant maktmisbruk.

Mange spør hva de unge aktivistene egentlig tenkte om den risikoen de tok.  De svarte ofte - og ennå hører vi en Gunnar Sønsteby eller en Wilhelm Mohr svare - de hadde en jobb å gjøre.  Jeg tror de tenkte mindre på risikoen.

Noen – som far – fikk likevel erfare risikoen tungt.  Når man spurte han og andre med samme erfaring – om det var verdt det, svarte de likevel ja.  Det var verdt å kjempe for et fritt og demokratisk Norge!

Motstandsviljen var stor i Norge under krigen.  Kampen for et fritt og uavhengig Norge var sterk.  Vi hedrer i dag mennesker som heller ville dø for sine prinsipper om frihet og demokrati enn å bøye hodet for terror, tyranni og etnisk overlegenhet og teorien om ”overmennesker”. 

Det skal mot til for å reise seg opp og ta et slikt standpunkt. Men det skal mer til enn mot. I bunnen må det også ligge moral og en dyp forankret tro og overbevisning om hva som er rett og galt.

Av og til kommer spørsmålet om hva hvis dette hadde skjedd i dag, opp. Ville dagens unge ha vist det samme motet, den samme styrken, hatt den samme overbevisningen som de ni vi hedrer her i dag hadde? 

Mitt svar er ja. De finnes fremdeles. Jeg har sett dem ute. Jeg har sett dem utføre heltegjerninger under Afrikas brennende sol og i Afghanistans kalde fjell. Jeg har sett dem om bord på fregatten Fridtjof Nansen på jakt etter pirater. Og jeg ser dem hjemme. Jeg snakker om våre dagers soldater. De som er villige til å ofre sitt eget liv for de samme prinsippene som krigsgenerasjonen gjorde. De som skjønner at fred og frihet ikke er noe vi automatisk har oppnådd en gang for alle, men som må kjempes for hele tiden, skal de opprettholdes. Om nødvendig også på slagmarken. Vi er ikke alene ute, men samles under FN- eller NATO-flagget.

På en vegg i Hjemmefrontmuseet står det skrevet:

I himmelrommet over London,
I Afrikas ørken,
I Stalingrads ruiner
Og på Normandies strender
Fikk vi vårt land tilbake.

Vi vant vår frihet gjennom innsats sammen med våre alliserte både ute og hjemme.   Allerede under krigen var Mil.org forbilde for andre.
Gjennom sine aksjoner fortalte de det norske folk at noen fremdeles kjempet, noen står opp mot okkupantene.

Våre motstandsfolk fra andre verdenskrig tjener som fortsatt som forbilder for nye generasjoner.   Menn som ”Kjakan” Sønsteby eller Max Manus blir ennå beskrevet som ”kule” av dagens 15-åringer. De gjenkjenner ekte helter når de ser dem.   Kampen MOT tyranni og ufrihet, FOR demokrati og frihet – den kampen varer ved.

De gamle er opptatt av at de unge lærer av deres historie.  Det var også pappas drivkraft der han reiste gang etter gang sammen med ungdommen med ”Hvite Busser” til Auschwich.  Det ble utallige foredrag og debatter gjennom årene.  Nå har vi nye veteraner og jeg håper disse også vil dele sine erfaringer med oss. At ”Østmarkas Venner” på denne måten ikke glemmer, men hvert år hedrer sine falne kamerater, er et ledd i den kunnskapsoverleveringen jeg er så opptatt av.

Dere har valgt 7. juni som markeringsdag. Den dagen Kong Haakon returnerte til et fritt og selvstendig Norge 5 år etter krigsutbruddet i 1940. 

Men mange kom aldri hjem. I den samme fjorden som så varmt tok i mot Kongen og hans følge var det bare kort tid i forveien, den 17. mars 1945 begått en uhyrlig handling. De syv unge Mil.org jegerne Erik Bruun, Henry Gundersen, Johan Ingolf Nordstrøm, Frank Olsen, Kjell Storm Ramberg og Storm W Weinholdt ble skutt av Gestapo, og som en siste grusom handling ble likene senket i Oslofjorden slik at de aldri skulle bli funnet og de pårørende aldri få en grav å gå til. 

De to andre Mil.org jegerne i gruppe 13132, Adolf Bogstad og Arvid Hansen, ble skutt i kamp 13. februar samme år.  Disse 9 ungdommene ble i likhet med min far ble angitt.

Her ved minnebautaen over disse 9 modige unge mennene som falt i kampen for fedrelandet tenker jeg på den romerske filosofen Senecas ord om at den lever dårlig som ikke vet å dø godt.

Våre falne helter fra andre verdenskrig hadde sånn sett alle et liv som ikke ble levd dårlig.

Vi minnes våre falne med respekt og heder over deres liv og død.

Takk.