Finansminister Kristin Halvorsens (SV), foredrag på Nasjonal konferanse for bærekraftig utvikling. Med forbehold om endringer under framførelse.

Bærekraftig utvikling

Først vil jeg si hjertelig velkommen! Jeg er glad for at representanter fra så mange ulike organisasjoner har kommet for å delta i denne konferansen om bærekraftig utvikling. Det viser at det er et ønske om å bidra til at det skjer en positiv utvikling på området. Vi skal lage en oppdatert nasjonal strategi for bærekraftig utvikling – og det vil vi gjøre i dialog med dere. Det er viktig å ha en strategi, men i seg selv er det bare ord på et papir. Vi har ambisjoner, men for å nå dem trenger vi allierte. Politikk kan ikke drives i et vakuum. Vi er ikke bare avhengig av deres meninger og faglige innspill, men vi er avhengig av dere som meningsbærere og opinionsdannere. Vi er en flertallsregjering, og sånn sett er det lett å tenke at vi kan få til det vi vil. Men her dreier det seg ikke bare om flertall og politiske vedtak. På dette området er vi avhengig av at endringene som må til har legitimitet blant folk. Vi har et stort felles ansvar for å få til det. Vi skal gjøre vårt, og jeg er glad for den hjelpen vi allerede har fått, men dugnaden har bare så vidt begynt. Jeg håper dere blir med hele veien.

Soria Moria-erklæringen legger lista høyt: ”Regjeringen vil bygge sin miljøpolitikk på prinsippet om bærekraftig utvikling, føre-var-prinsippet, og solidaritet med våre etterkommere. Vårt mål om rettferdig fordeling gjelder både mellom dem som lever i dag og mellom nåværende og kommende generasjoner. Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. Vi vil føre en politikk som forvalter ressursene på en bedre måte, tar vare på det biologiske mangfoldet og reduserer utslippene for å hindre menneskeskapte klimaendringer. For å løse globale miljøutfordringer trengs forpliktende internasjonalt samarbeid.”

Dette er ambisiøse målsettinger. Vi må våge å sette oss noen store mål. Vi snakker om et område hvor det er behov for store forandringer, som vil kreve mye hardt arbeid, politisk vilje og mot. Ikke bare i dag – men i årtier framover.

Behovet for bærekraftig utvikling er satt på dagsorden for å bli. Det er dyp fattigdom i mange utviklingsland, samtidig som presset på jordens økosystemer øker. Forbruksmønstret og ressursbruken i rike industriland er ikke bærekraftig. Økosystemenes tåleevne er på enkelte områder allerede overskredet. De vil kraftig overskrides på mange områder om resten av verden oppnådde samme forbruksmønster.

Utfordringen dreier seg om å løfte verdens mange millioner fattige ut av fattigdom og samtidig sikre at våre etterkommere har mulighet til å nyte godt av tilsvarende livs- og levestandard som den vi har i dag.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen) sa det slik i 1987: ”En bærekraftig utvikling skal ivareta den nåværende generasjons behov uten å ødelegge mulighetene til kommende generasjoner til å tilfredsstille sine behov.”

Vår visjon er å overlate til neste generasjon noe mer verdifullt enn vi overtok fra den forrige. Det krever av oss, at vi tar ”framtidstesten”, på de beslutningene vi fatter, på de prioriteringene vi gjør. I praksis er det å stille spørsmålet: er det vi foretar oss økonomisk og økologisk bærekraftig?

Vi har nylig hatt en internetthøring om bærekraftig utvikling. Begrepet bærekraftig utvikling kan framstå som ullent, og flere etterlyste en debatt og klargjøring av begrepet. Jeg er enig i at det er viktig og vil si noe om det.

Bærekraftig utvikling innebærer en utvikling som kan vedvare. Bærekraftig fangst er en fangst som kan opprettholdes over tid på en bestand. Samtidig er enhver bruk av ikke-fornybare ressurser isolert sett ikke bærekraftig fordi den ikke kan vedvare. Det ligger i sakens natur at bruken av ikke-fornybare ressurser etter hvert må erstattes av fornybare ressurser.

Hva skal vi mene med bærekraftig utvikling i en verden med mange ulike trender? Brundtlandkommisjonen knyttet begrepet til menneskelig behovstilfredsstillelse. Menneskelig behovstilfredsstillelse henger blant annet sammen med ressursene en har til rådighet. En nærliggende tanke er da at en sentral forutsetning for bærekraftig utvikling er at samlete ressurser eller kapital i vid forstand – realkapital, menneskelig kapital i form av utdanning og kunnskap og natur- og miljøkapital minst opprettholdes over tid. Historisk har velferdsutviklingen i Norge og andre land skjedd gjennom en sterk vekst i menneskelig kapital og realkapital. Vi er blitt rikere, og lever lengre, mens komponentene i rikdommen som utgjøres av natur og miljø er blitt stadig knappere.

Bildet hvor en tenker seg at en kan erstatte nedbygging av miljøet med annen kapital er litt for enkelt. Miljøet står i en spesiell stilling fordi en kan overskride naturens tålegrenser med uopprettelige følger. Klimaendringer, reduksjon i biologisk mangfold og mange miljøgifter kan være eksempler på dette. Vi er også avhengig av tilstrekkelig uberørt natur for å sikre naturopplevelser. En følge av økonomisk vekst er nedbygging og mer intensiv utnyttelse av arealer.

Bærekraftig utvikling er et globalt konsept. Det er derfor verdens samlete ressurser eller kapital i vid forstand som danner en ramme rundt det hele. Det er vanskelig å tenke seg at utviklingen i et enkelt land kan være bærekraftig, hvis det er store temperaturendringer, havnivåene stiger sterkt og det er store klimarelaterte folkeforflytninger. Samtidig er det slik at om et land bygger ned naturressursene sine raskere enn det bygger opp øvrig kapital, noe som skjer i flere av verdens naturressursrike, men fattige land, er utviklingen ikke bærekraftig i landet.

Vi ønsker i siste instans også å vurdere hvordan et land bidrar til den globale bærekraften. Land påvirker miljø og ressurser på kloden på mange ulike måter. Et land forvalter deler av klodens felles biologiske mangfold. I tillegg til ressursbruken i landet selv påvirkes den globale ressursbruken også gjennom import og eksport. Tilsvarende er det for klimagassutslipp. Det finnes i dag ingen enkle mål som samtidig er bredt akseptert på hvordan disse forholdene henger sammen.

Det er ulike oppfatninger av hvilken vei utviklingen går. Folk verdsetter miljø ulikt i forhold til andre goder og har ulik vurderinger av hvilke trender en bør legge vekt på. Det vil alltid være noe vitenskaplig usikkerhet. Det blir imidlertid stadig vanskeligere å se bort fra at det nå er en betydelig risiko for forbruksmønstret vårt bidrar til å sage over den grenen vi sitter på. Det burde derfor være liten uenighet om at det da er rasjonelt at en legger om forbruksmønsteret som en form for forsikring.

Verdenssamfunnet har gjennom FN i stor grad kommet til enighet om hva som er hovedutfordringene. I Johannesburg-erklæringen fra 2002 sies det at ”avgjørende forutsetninger for bærekraftig utvikling er utryddelse av fattigdom, endring av forbruks- og produksjonsmønstre og bevaring av naturressurser for sosial og økonomisk utvikling. Den store forskjellen mellom rike og fattige samfunn og det økende gapet mellom industriland og utviklingsland utgjør en alvorlig trussel mot global velferd, sikkerhet og stabilitet.”

Også vi må fokusere på hvordan man kan møte disse utfordringene. Vi skal holde orden i offentlige finanser og i norsk økonomi, og vi har betydelig utfordringer knyttet til aldringen av befolkningen og det å utvikle et mer inkluderende arbeidsliv. Dette er svært viktig for oss og jeg har snakket om det ved mange andre anledninger. I dag vil jeg først og fremst snakke om den felles globale utfordringen der de rike landene har et spesielt ansvar.

Det er positive utviklingstrekk på mange områder. Den ekstreme fattigdommen i verden reduseres. Det skyldes først og fremst høy økonomisk vekst i Asia, der to tredeler av verdens ekstremt fattige bor. Samtidig henger Afrika sør for Sahara etter. Denne regionen trenger økt politisk oppmerksomhet og innsats for å redusere fattigdom og skape varig utvikling. De rike land må bidra både gjennom handel og bistand.

Vi har greid å håndtere mange miljøproblemer nasjonalt og regionalt. Blyutslipp er redusert, sur nedbør er gått kraftig ned og vannkvaliteten er bedret. Bruk av økonomiske og andre virkemidler, ny teknologi, økt rensing og endring i næringsstruktur har hatt betydning. Det har vært en blanding av økt kunnskap, engasjement og bruk av virkemidler.

Nasjonalt har vi på flere områder lykkes i å bryte forbindelsen mellom økonomisk vekst og miljøbelastning. Det må være et mål å gjøre dette på stadig nye områder.

Aldringen av befolkningen vil øke etterspørselen etter lite miljøbelastende pleie og omsorg. Det er også sentralt om folk tar ut produktivitets- og velstandsøkningen, i økt fritid og økt konsum av kultur og restaurantbesøk eller i form av reiser, transport og materielt konsum. Både holdninger og økonomiske virkemidler vil påvirke veien denne utviklingen vil ta.

Vi vet langt på vei hva som må gjøres for å løse mange av de store miljøproblemene, for klima at en får en overgang til fornybar energi og en renere og mer effektiv bruk av fossile brensel, for biologisk mangfold en sikring og beskyttelse av økosystemer og for miljøgifter en strengere regulering. Utfordringene er ikke først og fremst knyttet til at vi ikke vet nok. De er mye knyttet til at det er vanskeligere å løse internasjonale miljøproblemer enn nasjonale. Det er derfor mange av de største miljøutfordringene er internasjonale og globale.

Nasjonalt har vi lovgivningsmyndighet. Vi kan vedta reguleringer eller miljøavgifter for å redusere forurensningen og sikre at forurenseren betaler. Løsningen av internasjonale miljøproblemer krever imidlertid et samarbeid mellom suverene stater, hvorav ofte noen er vinnere og noen er tapere ved miljøtiltak. For mange land kan det være lønnsomt å la andre gjøre jobben. Da vil grunnlaget for felles handling undergraves. Folkeopinionen er derfor viktig for å sikre bred støtte for konstruktive internasjonale løsninger.

I Norge har Finansdepartementet ansvar for å koordinere arbeidet for bærekraftig utvikling. Det er mange grunner til det. Arbeidet med bærekraftig utvikling innebærer å se økonomi og miljø i sammenheng. Vi har et særlig ansvar for effektiv bruk av samfunnets ressurser og for å sikre bærekraftige statsfinanser og samfunnsøkonomi. Vi har ansvar for økonomisk og etisk forvaltning av petroleumsfondet som nå er omdøpt til Statens Pensjonsfond – Utland.

Finansdepartementet ser økonomi og miljø i sammenheng. Vi framskriver Norges utslipp til luft knyttet til klima og sur nedbør, og rapporterer til FN. Utslippene er mye knyttet til økonomisk aktivitet med tilhørende energibruk, og framskrivingene er derfor basert på modellene vi bruker for å planlegge økonomisk politikk. Vi vurderer også økonomiske sider ved miljøtiltak og internasjonale forpliktelser. Vi har ansvar for miljøavgifter som kan erstatte andre skatter og dermed redusere miljøbelastning og gjøre at økonomien fungerer bedre.

Det er viktig at bærekraftig utvikling knyttes opp mot budsjettprosessen og nasjonalbudsjettet, regjeringens viktigste planleggingsdokument. Det betyr å ta arbeidet med bærekraftig utvikling på alvor. Det har derfor vært et bredt ønske, også fra miljøbevegelsen, at koordineringsansvaret er lagt til Finansdepartementet. Så vidt jeg vet er Norge det første landet hvor bærekraftig utvikling har fått en slik plass i forvaltningen. Vi håper at flere vil følge etter.

Den forrige regjeringen la i 2002 fram en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling og i 2003 fram en nasjonal handlingsplan i nasjonalbudsjettet. Oppfølgingen er omtalt i påfølgende budsjetter. De tok også initiativ til at det ble utarbeidet nasjonalt sett med indikatorer for bærekraftig utvikling.

Vi har snart 3 års erfaring med handlingsplanen. Den inneholder mange gode analyser og forslag, men det er en svakhet at det ikke er tilstrekkelig tydelige mål og tilstrekkelige oppfølgingsmekanismer. Handlingsplanen egner seg også dårlig til å bidra til å kommunisere behovet for bærekraftig utvikling. Da handlingsplanen ble utarbeidet hadde en ennå ikke utviklet et gjennomarbeidet sett med indikatorer for bærekraftig utvikling.

Dette blir litt som å gå til Nordpolen: Man må ha et klart mål, man må ha kart og kompass til å fortelle om man er på rett vei, og man må ha mye vilje og pågangsmot. For å si det diplomatisk så er vi ikke riktig ved Nordpolen ennå.

Vi har startet arbeidet med å lage en oppdatert nasjonal strategi. Det er vårt syn at Norge bør ha en relativt kortfattet strategi som presenterer de overordnete og langsiktige utfordringene for bærekraftig utvikling, med klare mål og tidsfrister. Viktige tiltak for å nå målene beskrives også i strategien. Vi har altså bestemt oss for å ”gå til Nordpolen”. Indikatorer for bærekraftig skal fortelle oss om vi er på rett vei.

La meg bare si noen ord om disse indikatorene. Finansdepartementet har et skarpt blikk på mange sider av samfunnsutviklingen. Vi teller og beregner. I vår velfylte verktøykasse er det en haug med måleinstrumenter. Vi følger med på renter, kronekurs, konjunkturer, AKU-tall, BNI, BNP og KPI osv. I tillegg til alt dette så har vi altså fått dette settet av indikatorer for bærekraftig utvikling. Kort fortalt så er det altså noen utvalgte områder vi har valgt å følge spesielt med på, for å se til at vi er på rett kurs. At vi for eksempel skal holde øye med hvordan de norske utslippene av klimagasser ift. Kyotomålet utvikler seg er kanskje ikke så overraskende, men at vi også presenterer oversikt over bestandsutviklingen for hekkende fugl er det sikkert ikke alle som er klar over.

Hvorfor i all verden gjør vi det? Rett og slett fordi fuglebestand antakelig er den beste enkeltindikator for økosystemets tilstand. Fugler representerer forskjellige nivåer i næringskjeden, er utbredt i alle naturtyper, og responderer på aktuelle trusselfaktorer, og det er mye kunnskaper om artene. Så selv om folk flest sikkert ikke kunne komme på at vi teller hekkende fugl, så er det et godt eksempel på hvordan vi ikke bare setter oss konkrete mål, men også sørger for å følge med på om vi når dem.

En tydelig strategi, med relativt få og klare mål med tilhørende indikatorer vil være et viktig verktøy for en politikk for bærekraftig utvikling, for synliggjøring av utfordringene en står overfor og for oppslutning om tiltak og virkemidler.

Handlingsplanen har vært kritisert for å være for mye av en rent statlig plan. Regjeringen ser det som viktig at vi får en bred og åpen prosess der andre samfunnsaktører kan medvirke. Det er en av grunnene til at den oppdaterte strategien først skal legges fram i Nasjonalbudsjettet 2008, neste høst. Strategien skal angi hvordan ulike myndigheter, organisasjoner og den enkelte kan delta i en dugnad for bærekraftig utvikling.

I internetthøringen vi har hatt om Regjeringens opplegg på Finansdepartementets hjemmeside har vi fått ganske stor støtte. Det har kommet mange innspill som vi må se nærmere på. De vil utgjøre en viktig del av grunnlaget for omtalen av arbeidet i Nasjonalbudsjettet i 2007. Her vil Regjeringen stake ut den videre kursen fram til presentasjonen av en oppdatert strategi i Nasjonalbudsjettet 2008.

Vi vil ha et økt søkelys på det vi gjør, og bli kikket i kortene. Som ledd i dette ønsker vi en gjennomgang fra et annet land av arbeidet med bærekraftig utvikling i Norge. En slik peer review er mye brukt på andre områder, for eksempel i OECDs gjennomgang av medlemslandenes økonomi eller miljøpolitikk. Svenske myndigheter er positive til å bidra til dette og vi vil diskutere dette nærmere med dem. Jeg tror vi alle kan lære mye av en slik prosess som leder fram til en offentlig evaluering.

Det har vært en svakhet ved arbeidet med bærekraftig utvikling at en ikke har lykkes å trekke befolkningen mer med. Jeg har som mål å høyne profilen på arbeidet og at det skapes økt oppmerksomhet om betydningen av bærekraftig utvikling.

I prinsippet kan miljøproblemer løses ved at myndigheter nasjonalt og internasjonalt setter riktige reguleringer og riktige nivåer på miljøavgifter, slik at priser reflekterer miljøkostnadene. Da kunne i teorien en lene seg tilbake, forholde seg til prisene og ikke ta spesielle miljøhensyn. Det er imidlertid mange grunner til at dette ikke holder. For å sette tilstrekkelig ambisiøse miljømål og bruke økonomiske og andre virkemidler er det nødvendig at befolkningen er opptatt av og har kunnskaper om miljø. Ellers vil det ikke være oppslutning om en tilstrekkelig ambisiøs miljøpolitikk.

Kunnskap og normer er viktig for folks handlinger. Miljøbevisste forbrukere og produsenter er helt sentrale for en positiv utvikling i miljøet. Myndighetene kan tilrettelegge for miljøvennlige valg gjennom miljømerking, ved å stille krav til offentlige innkjøpere og bruke miljøavgifter. Næringslivet på sin side kan sikre grønnere leveransekjeder og oppmuntre sine leverandører i utviklingsland til å miljøsertifisere sine produkter. Det er viktig at enhver, både forbrukere og bedrifter tar et samfunnsansvar. Det bidrar til sosialt lim og er avgjørende for at vi skal ha et godt samfunn.

Lokalt initiativ er viktig. Kommunene er sentrale i denne sammenheng. De er et lokale demokratisk organer med nærhet til innbyggerne, de er produsenter av velferdstjenester og de sitter på viktige virkemidler i miljøpolitikken, blant annet når det gjelder arealbruk. Vi har mange erfaringer rundt om i Norge av betydningen av lokale initiativ.

Vi har satt oss som mål at Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. Det norske samfunnet er godt rustet til å møte utfordringer og omstillinger. Norge har høyt kvalifisert arbeidskraft og er rikt på råvarer og kapital. Både størrelsen på økonomien og naturgitte forutsetninger gjør at Norge lenge har vært en svært åpen økonomi, omstillingsdyktig og godt integrert i verdensøkonomien.

Norge skal være en pådriver i det internasjonale miljøarbeidet. Vi ser det som spesielt viktig å styrke FNs rolle på dette og andre områder. Norge skal arbeide for at en mer omfattende og ambisiøs klimaavtale skal etterfølge Kyoto-protokollen. Det er viktig at internasjonal luftfart og skipsfart omfattes av avtalen, og at den får et tillegg om klimautfordringene i Arktis.

En viktig del av arbeidet med bærekraftig utvikling er en omlegging til skatt mot miljøbelastning med mindre skatt på andre områder. Vi har startet en gjennomgang av muligheter for skatteomlegging, både i forhold til budsjettet til høsten og i et mer langsiktig perspektiv. Vi studerer hva andre land har gjort. Vi har allerede varslet at det foreløpig ikke blir avgift på det alternative drivstoffet bioetanol (E85) og at Regjeringen legger opp til at det fra 2007 vil bli gitt fritak fra CO2-avgift for andel bioetanol i bensin. Vi har også varslet en omlegging av bilavgiftene som belønner sikre og miljøvennlige biler. Vi er i ferd med å lage et klimakvotesystem for perioden 2008-2012 og i revidert budsjett varslet Regjeringen at den tar sikte på å innføre en avgift på NOx-utslipp.

Den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, som regjeringen la fram denne våren, var en milepæl i arbeidet for å etablere en økosystembasert forvaltning av alle norske havområder. Disse områdene har noen av verdens rikeste fiskeressurser og har sårbare bestander av sjøfugl og sjøpattedyr. Det har vært en utfordring å sikre at eksisterende fiskeriaktivitet sammen med økt skipstrafikk og petroleumsaktivitet ikke skal utgjøre en for stor belastning for miljøet. Blant hovedgrepene er en arealbasert forvaltning, der aktiviteter og tiltak tilpasses områdenes egenskaper, og spesiell beskyttelse av de mest sårbare områdene, blant annet områdene utenfor Lofoten til Tromsøflaket. Vi styrker fiskeriforvaltningen, og legger opp til en mer samordnet miljøovervåkning, og en bedring av kunnskapsgrunnlaget gjennom bedre kartlegging og utvidet forskning.

Vi vil øke satsingen på fornybar energi. Regjeringen har fastsatt et samlet mål på 30 TWh økt fornybar energi og energieffektivisering fra 2001 til 2016. Som ett av tiltakene for å støtte opp under dette vil det etableres et fond som etter hvert vil gi 800 millioner kroner ekstra til Enova, og mer enn en dobling av midlene de disponerer. Jeg vil bruke anledningen til å nevne at det er svært gledelig at et norsk selskap, Renewable Energy Corporation, ligger langt framme i produksjon av utstyr til solenergi og at det er stor kommersiell interesse rundt dette.

Regjeringen legger også vekt på å øke støtten til miljøforskning. Forskning og teknologiutvikling er viktige elementer i miljøpolitikken. Teknologispredning over landegrensene kan redusere de økonomiske kostnadene ved miljøtiltak. Et av mange forskningsbidrag Norge kan gi på klimaområdet er å utvikle rensing og deponering av CO2.

Norge er et lite land, men på enkelte områder har betydning i verdenssamfunnet langt ut over antall innbyggere. Jeg vil bare nevne noen få områder. Vi er aktive når det gjelder gjeldslette og vårt bistandsnivå er blant de høyeste. Norge skal innta en mer offensiv holdning i det internasjonale arbeidet for å lette fattige lands gjeldsbyrde. Et internasjonalt rettferdig handelsregime er svært viktig for utviklingslandene. Det er derfor viktig at Doha-runden i WTO blir en reell utviklingsrunde. Norges posisjon er at vi vil legge til rette for større import fra utviklingsland. Vi har allerede innført toll- og kvotefri adgang for de minst utviklete landene til det norske markedet. I forhandlingene går vi inn for at OECD-land skal bygge ned og avvikle toll på industrivarer, herunder tekstil og konfeksjon. Norge går inn for å gi de fattige landene betydelig fleksibilitet i forhold til hvor store forpliktelser de må påta seg og gjennom å arbeide for at de fattigste landene blir hørt. Når det gjelder tollreduksjon på landbruksvarer vil det bli tatt særlig hensyn til produkter som er av spesiell interesse for utviklingsland.

Det er viktig å forsvare miljøinteressene i internasjonale handelsforhandlinger. Norges holdning er at WTO og multilaterale miljøavtaler er sidestilte og ivaretar ulike behov i det internasjonale samfunn

Vi har stor energiproduksjon, også når det gjelder fornybar energi, og har høy kompetanse på energiområdet. Mange av de fattigste landene i verden har store råvareressurser som ikke har kommet befolkning til gode. Nedtappingen av ikke-fornybare ressurser har ofte vært større enn investeringene i resten av samfunnet, slik at nasjonalformuen i vid forstand faktisk faller og utviklingen er klart ikke bærekraftig. I Norge har vi høy teknisk kompetanse på naturressurser, blant annet olje, vi har et godt lovverk og vi har erfaring med å transformere olje i bakken til andre former for kapital. Norges erfaringer som råvareprodusent møtes derfor med stor interesse internasjonalt. Flere og flere utviklingsland kommer til oss og ber om råd og teknisk assistanse. Her har vi viktige erfaringer å bidra med som få andre.

Petroleumsfondet som vi har døpt om til Pensjonsfondet – Utland er i ferd med å bli et av verdens største fond. Hva vi gjør gjennom fondet har derfor både en direkte effekt og en viktig signaleffekt. Vi har etablert etiske retningslinjer for hva fondet kan investere i, og har også etablert en uttrekksmekanisme i forhold til enkeltforetak. Det er ikke lenger siden enn tidlig i juni at det ble besluttet at fondet skulle trekke seg ut av Wal-Mart pga deres grove og systematiske brudd på menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter og ut av Freeport pga deres håndtering av miljøfarlig gruveavfall. Dette ble lagt merke til.

Regjeringen har invitert til dugnad for bærekraftig utvikling. Vi har ulike roller, men er avhengig av at flere trekker i samme retning og på det området hvor de kan påvirke. Jeg håper at denne konferansen kan bli et viktig bidrag til at flere engasjerer seg i arbeidet for en bærekraftig framtid.

Takk for oppmerksomheten!