At NHO ønsker seg skattelette for næringslivet er vel en nyhet som ikke er egnet til å sjokkere noen, men at de vil tilrane seg handlingsrom til å gjøre det ved å ta fra kommunene er litt overraskende og veldig kortsynt.

Før helgen trommet NHO sammen til pressekonferanse hvor de stilte den lite oppsiktsvekkende diagnosen at det går godt i landet og temperaturen i økonomien er høy. Så langt er jeg helt med. De beskrev ganske presist hva det er som er den store utfordringen om dagen, nemlig mangelen på kvalifisert arbeidskraft. Fra bransje etter bransje får vi nå meldinger om at det er nettopp dette som er den største hindringen for økt aktivitet. Det er verdt å ha med seg; det er altså ikke jamring over skattetrykket som er mest hørbart, men skriket etter kvalifiserte folk til å utføre arbeidet.

Jeg er enig med NHO i at situasjon tilsier at vi må være varsomme med å bruke betydelig mer penger, for det vil øke faren for en større og raskere renteoppgang som kan gi 130.000 husholdninger problemer med å betjene gjelden. Og; det kan føre til at kronekursen styrker seg, med den følge at mange tusen arbeidsplasser i konkurranseutsatt industri forsvinner. Desto viktigere blir det derfor å prioritere hva vi bruker pengene på, og her skiller vi raskt lag igjen. Spørsmålet om vi skal prioritere offentlig forbruk eller privat, eller for å si det på en annen måte; om vi skal prioritere mer velferd eller skattelette - er delvis et ideologisk spørsmål. Her blir sikkert ikke Finn Bergesen jr. mer overrasket over denne regjeringens klare prioriteringer, enn jeg ble over NHOs: Flertallsregjeringen gikk til valg på å styrke fellesskapsløsningene, på bekostning av et fortsatt skattelettejag.

Vi gikk til valg på å styrke kommuneøkonomien. Det er løfter vi skal holde – fordi kommunene er krumtappen i velferdsstaten. NHO er dypt bekymret over at kommunene, takket være god skatteinngang, får langt bedre resultater i år enn det som var forventet, og mener at ”derfor bør det økonomiske opplegget for kommunene bringes mer i samsvar med de økonomiske realiteter”. Jeg klarer ikke lese det som annet enn at de ønsker å frata kommunene hele dette økte handlingsrommet. Det overrasker meg litt at NHO er så bekymret for at kommunene skal produsere mer velferd for folk. For hva er det kommunene bruker penger på? De desidert største budsjettpostene er omsorg og det er oppvekst; barnehage og skole.

Tilbake til start: næringslivet trenger mer kvalifisert arbeidskraft! Flere barnehageplasser gir flere foreldre anledning til å arbeide. Flere omsorgsplasser frigjør arbeidskapasitet hos familie og venner som ellers ville tatt seg av de pleietrengende. Bedre skoler gir grunnlaget for morgendagens godt kvalifiserte arbeidskraft. Jeg mener det er kortsynt av NHO å advare mot mer av dette, for å få plass til mer skattelette.

Formueskatten er det som bekymrer NHO mest. Jeg skal ikke ta hele leksa, men jeg må få minne om at formue er ekstremt skjevt fordelt i vårt samfunn. For eksempel er det sånn at de 10 prosent rikeste disponerer nesten to tredjedeler av aksjeformuen her i landet. For oss er det ikke noe mål å omfordele til denne gruppens beste. Det vet selvfølgelig NHO, så de foreslår en lettelse begrenset til ”arbeidende kapital”. Da er det snakk om kapital som på en eller annen måte kan sies å være bundet opp i næringsvirksomhet. Det er en dårlig idé av minst to grunner. For det første er denne typen kapital enda skjevere fordelt enn det totale bilde over, og for det andre vil det stille oss overfor en rekke mildt sagt innfløkte avgrensningsproblemer og byråkratiske kontrollsystemer. Et tenkt eksempel; kontorpulten til Finn Bergesen vil kanskje kunne gå som ”arbeidende kapital”, mens Munch’en på veggen over kanskje ikke det. Det blir litt av noen inventarlister å gå løs på.