Fiskeri- og kystminister Helga Pedersens innlegg på Finnmarkskonferansen i Alta, 6. september 2006

Tusen takk for invitasjonen til å komme på finnmarkskonferansen også i år. Dette er konferanse som har en helt spesiell plass i mitt hjerte, og jeg er veldig glad for å være her igjen.

Jeg er også veldig glad for at konferansen har etablert seg som en viktig møteplass der man diskuterer og inspirerer hverandre til å virkeliggjøre de drømmene man har for Finnmark. Finnmarkskonferansen er en frisk og spennende konferanse, og har dermed også oppnådd status både i og utenfor fylket i løpet av kort tid.

Finnmark står overfor store muligheter og store utfordringer. Det handler både om å trygge eksisterende arbeidsplasser og næringsliv, og på samme tid legge grunnlaget for nye næringer.

Finnmark er et mangfoldig fylke med både ekspansive, dynamiske sentra og kommuner som Hammerfest og Alta, og kommuner som sliter. Enkelte av kystkommunene har slitt med arbeidsnedleggelser og fraflytting i årevis.

Men Finnmark er tross alt mulighetenes region. Ressursene i havet er ett godt utgangspunkt for å bevare fremtidstroen, og for at regjeringa sammen med fylket skal kunne gjøre drømmer om til virkelighet.

RUP

Fra mitt tidligere liv som fylkesordfører hadde jeg et nært og kjært forhold til RUP’en, det vil si det regionale utviklingsprogrammet der virkemidler fra ulike sektorer ses i sammenheng og prioriteres i forhold til fylkesplanens mål og strategier.

En slik tilnærming står også sentralt i regjeringens distrikts- og regionalpolitikk. For snart tre måneder siden fremmet regjeringen en stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken. Her legger vi opp til en ny kurs og signaliserer et distriktspolitisk krafttak. Selve hovedmålet er å skape muligheter for at folk skal kunne bo og bosette seg der de ønsker.

Da må de ulike statsrådene forene sine verktøykasser og bruke dem sammen. Noen har sag, andre har hammer og noen spiker – nå snakker jeg i overført betydning – og vi må bruke våre verktøy på en slik måte at vi på en god måte kan bygge robuste lokalsamfunn og regioner som tåler en støyt når stormene kommer.

En sterk kommuneøkonomi er fundamentet for det. Andre stikkord er et godt helsevesen, gode samferdselsløsninger og gode kulturtilbud over hele landet. Et svært viktig aspekt er å bidra til at regionale fortrinn og ressurser skal gi grobunn for utvikling og vekst i hele Norge – også i Finnmark.

Regionale fortrinn

Og da kommer man ikke utenom fisken! Alle vet hvor viktig fiskerinæringen tradisjonelt har vært – og fortsatt er – for Finnmark. Det er på grunn av fisken at samer, nordmenn og kvener har slått seg ned i fjordene og på kysten av Finnmark – og fortsatt bor der, gjerne sammen med folk fra andre nasjonaliteter som i lengre eller kortere perioder kommer for å jobbe i fiskeindustrien. Næringen har formet sysselsettings- og bosettingsmønster i fylket, så vel som kultur og mentalitet.

Havet er matfat, transportåre og en kilde til store inntekter gjennom petroleumsaktivitet. I forhold til petroleumsindustrien er fiskeri- og havbruksnæringens bidrag til bruttonasjonalproduktet (BNP) svært beskjedent, under én prosent av totalen.

Imidlertid genererer næringen store eksportinntekter, nesten 32 milliarder i 2005. Og for mange kystsamfunn, både i og utenfor Finnmark, så er fiskerinæringa fortsatt helt avgjørende for arbeidsplasser og bosetting.

Soria Moria-erklæringen gir klare føringer for koblingen mellom regjeringas distriktsprofil og fiskeripolitikken. Soria Moria sier at verdiskapingen av våre felles fiskeressurser i størst mulig grad skal komme kystsamfunn som er avhengig av fiskeriene til gode, slik at man kan se at det lyser fra husene en mørk kveld.

Da må vi ha en fiskeflåte som bidrar aktivt til sysselsetting langs hele kysten, og da er vi inne på strukturpolitikken – et ord som er egnet til å skremme de fleste fra å delta i debatten, men jeg håper folk ikke vil la seg skremme!

Hva handler så dette om? Strukturkvoteordningen er i bunn og grunn enkel; den som har to fartøy kan på visse vilkår slå sammen kvotene og fiske begge med den ene. Men hvis man først har en sånn mulighet, så åpner det for at folk kan gå ut og kjøpe fartøy, for så å slå sammen kvotene.

Med andre ord: flere kvoter samles på færre hender. Da får strukturkvote-ordningen virkninger ut over de bedriftsinterne; fartøy flyttes, virksomhet konsentreres, arbeidsplasser skapes eller blir borte – både på sjø og land.

Strukturordningene påvirker dermed omfanget og fordelingen av aktiviteten i norsk fiskerinæring. Det er et politisk ansvar å være klar over dette, og ta stilling til om man aksepterer de virkningene ordningen antas å få, eller viser seg å ha hatt.

Den politiske jobben er å finne den rette balansen mellom bedriftsøkonomi og samfunnshensyn. Strukturspørsmålet handler i bunn og grunn om hvordan fremtidas norske fiskeflåte skal se ut, og det er åpenbart at dette er et sentralt spørsmål i norsk fiskeripolitisk debatt og i diskusjonen om hvordan kysten vår skal se ut.

Strukturpausen som blei innført i fjor høst og strukturutvalget som har vært i sving fra januar til august i år, er en oppfølging av Soria Moria-erklæringa. Regjeringa ønsket å få vurdert hvordan de ulike strukturtiltakene som er gjennomført til nå virker i forhold til våre mål om å sikre fiskeressursene som felles eiendom, sikre en fiskeflåte som bidrar til aktivitet langs hele kysten, og samtidig sikre en flåte som er moderne, variert og lønnsom.

Strukturutvalget har fremma en rekke ulike forslag til hvordan den framtidige strukturpolitikken kan utformes for å ivareta disse målene.

Som forventa har de ulike forslagene fra strukturutvalget vakt debatt og engasjement. Regjeringa er opptatt av å få til en raskest mulig avklaring av strukturspørsmålet, blant annet fordi det er utålmodighet i næringa etter å få svarene og et eventuelt nytt regelverk på plass.

Strukturutvalgets innstilling er sendt på høring med høringsfrist satt til 2. oktober. Jeg håper mange vil benytte anledningen til å delta i debatten og avgi høringsuttalelse før regjeringa trekker sine konklusjoner.

For regjeringa er det viktig å føre en aktiv fiskeripolitikk med et sterkere samfunnsperspektiv enn våre forgjengere. Flåtesiden, landindustrien og ringvirkningene av næringen må ses i sammenheng. Vi kan ikke la markedskreftene styre utviklingen alene. Samtidig må vi erkjenne at det ligger en stor ufordring i å ”samkjøre” markedsmessige hensyn med distriktspolitiske og sosiale hensyn.

I dette arbeidet vil regjeringa ta i bruk flere ulike virkemidler.

Ett av dem er distriktskvoteordningen som skal tilføre fiskeråstoff til industribedrifter i lokalsamfunn som ellers sliter med å opprettholde en stabil produksjon. For inneværende år har vi avsatt 3 484 tonn av en samlet norsk torskekvote på 212 700 tonn til distriktskvoteordningen.

Andelsmessig utgjør dette 1,64 prosent av totalen. I år vil ordningen omfatte de tre nordligste fylkene, men andre deler av landet vil bli inkludert etter hvert som ordningen utvides.

I min verktøykasse finnes det også andre redskaper som kan gi viktige bidrag for å styrke verdiskapingen i kystdistriktene. Dette inkluderer blant annet revitaliserte leveringsbetingelser for torsketrålere. Vi har sendt på høring et forslag som vil bringe ordningen mer i tråd med de opprinnelige intensjonene bak ordningen.

I høringsforslaget foreslår vi å gjøre leveringsplikten til en reell leveringsplikt, ikke bare tilbudsplikt, vi foreslår bearbeidingsplikt for bedriften som mottar råstoffet, og bedre samhandling mellom fartøy og bedrift slik at landingene kan planlegges bedre. Høringsfristen er 22. september, og også her håper jeg på mange tilbakemeldinger på forslagene våre.

Et annet og nytt og viktig virkemiddel for kysten er det marine innovasjonsprogrammet – eller verdiskapingsprogrammet som vi kaller det på litt bedre norsk. Hovedmålet med programmet er økt markedsorientering av norsk sjømatnæring i alle ledd av verdikjeden. I programmet legges det stor vekt på å utvikle bedriftsnettverk med internasjonalt potensial.

Programmet skal gjennomføres i nært samarbeid med fylkeskommunene, blant annet fordi vi ønsker å ta i bruk regionale fortrinn. Tanken er at ved å satse på regionale og lokale fortrinn, så vil man kunne utløse større nasjonal verdi-skaping med utgangspunkt i marint råstoff. Blant de tingene som inngår i programmet er utvikling av nye arter i oppdrett, og det å få til bedre koblinger mellom fisk, reiseliv, kystkultur og landbruksbasert matproduksjon.

Ferskfisk strategien

Mange ser globaliseringen som en trussel mot norsk fiskeri- og havbruksnæring. Foredlingsbedrifter i lavkostland konkurrerer på vilkår som våre bedrifter vanskelig kan møte.

Vi har imidlertid ett fortrinn produsenter i disse landene ikke kan matche – nærhet til ressursene. Det gjør oss i stand til å forsyne kjøpekraftige markeder i Europa med ferskbaserte produkter.

Slik produksjon finner sted i Norge i dag, men etter min oppfatning i for liten grad. Økt fokus på slike produkter er én vei mot økt verdiskaping lokalt – og nasjonalt.

I den sammenheng skal det marine verdiskapingsprogrammet bidra til mer produktutvikling og nyskaping med utgangspunkt i ferskt råstoff. Regjeringa har i Soria Moria-erklæringen signalisert vilje til også å vurdere andre virkemidler som kan tas i bruk for utnyttelse av vårt ferskfiskfortrinn på en bedre måte. Det skal vi se nærmere på i tida som kommer.

Fylkeskommunene har ansvaret for koordinering og oppfølging når lokalsamfunn at næringsgrunnlaget svikter og hjørnesteinsbedrifter går over ende. Det er imidlertid ikke alltid så lett å forutse at krisa kommer og ta det inn i sin årsplanlegging.

Derfor arbeider regjeringa i tillegg med å utvikle et sikkerhetsnett som kan komme til anvendelse i spesielt vanskelige situasjoner - og det på et tidligst mulig stadium. Det er viktig å sørge for at utsatte samfunn kan bestå og utvikle seg. Det vil regjeringen bidra til, og vi vil komme tilbake til hvordan.

UUU-fisket

Regjeringen tar altså grep for å skape økt sysselsetting og trygge bosettingen i kystsamfunn med utgangspunkt i fiskeressursene. Men havet er ikke nødvendigvis et uutømmelig skattkammer. Det kan og bør det imidlertid være – gitt at det forvaltes på en bærekraftig måte. Og det er dette vi arbeider for.

De siste årene har vi vært vitne til miljøkriminalitet av utrolige dimensjoner. Jeg tenker da på det ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket som foregår i Barentshavet.

Dette ressursranet har store konsekvenser, av både biologisk, økonomisk og sosial art. Å få stoppa dette er den aller viktigste oppgaven jeg og mine regjeringskolleger har i forhold til å trygge sysselsetting og bosetting langs kysten

Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) anslår omfanget av fjorårets tyvfiske av nordatlantisk torsk til 166 000 tonn, til en førstehåndsverdi på godt over 1,5 milliarder kroner.

Barentshavet tappes for ressurser og kysten for store verdier. Jeg tenker da på tapt lokal verdiskaping, tapt sysselsetting og økt fare for fraflytting – fare for at lysan i husan skal slukne.

Internasjonalt samarbeid

Å få bukt med problemet forutsetter både innsats nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Det er viktig med solid innsats på fiskefeltene – derfor har regjeringen økt ressursene til overvåking, kontroll og rapportering i Fiskeridirektoratet og i Kystvakten. Dialogen med russiske myndighetsorganer er tett og regelmessig, både politisk og administrativt. De konkrete resultatene kommer ikke så raskt som vi skulle ønske, men utviklingen beveger seg tross alt i riktig retning.

Så lenge vi ikke er i mål når det gjelder å stoppe ulovlighetene i Barentshavet, må vi også arbeide for å hindre at den ulovlig fangede fisken finner veien til markedene.

Derfor må vi få på plass effektive regimer for havnestatskontroll. Jeg regner med at dette er et begrep folk flest har et forhold til, men det betyr at før en fiskefangst kan landes så må flaggstaten (altså det landet der fartøyet er registrert) bekrefte at fisken er fanget og innrapportert i henhold til kvoter og annet regelverk før havnestaten slipper fangsten i land.

Jeg forventer at et slikt regime vil bli vedtatt av Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) i november i år og at dette senere kan nedfelles i en FN-konvensjon.

Det er viktig å få frem at det illegale fisket også har en markedsdimensjon. Det forutsetter at det er aktører i den europeiske og globale verdikjeden som – bevisst eller ubevisst – er villig til å kjøpe, foredle og selge svartfisken videre.

TV-oppslagene i NRK og på svensk TV4 tidligere i år illustrerte tydelig hvilke betydelige utfordringer vi står overfor. Det er imidlertid en krevende oppgave å forhindre at ulovlig fanget torsk fra Barentshavet ad omveier ender opp i frysedisker i Norge og andre steder i Europa.

Hva kan vi gjøre på dette området?

For det første tror jeg det viktig at både myndigheter og fiskerinæringen selv har et klart budskap til forbrukere, internasjonale matvarekjedene og foredlingsindustrien. Budskapet må være å unngå bearbeiding og handel med ulovlig fanget fisk.

En mer aktiv bruk av markedsmekanismene gjennom sporing og opprinnelsesmerking av lovlig fanget fisk er et annet viktig verktøy.

På den måten kan vi tilby bevisste innkjøpere og forbrukere mulighet til å identifisere og velge lovlig fanget fisk fremfor fisk uten kjent opprinnelse.

Kampen mot det ulovlige fisket må føres på mange arenaer, men vi skal ikke gi oss før vi er i mål. Og med disse ordene er jeg også i mål selv – med mitt innlegg. Tusen takk for oppmerksomheten!