Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Landsmøtet i Norges Fiskarlag

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Fiskeri- og kystdepartementet

Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansens tale under landsmøtet i Fiskarlaget i Trondheim.

Manus må sjekkes mot framføring.

Dirigent, leder, delegater og gjester.

Takk for invitasjonen til landsmøtet. Jeg har gledet meg til å komme hit og møte fiskerinæringa, for første gang som fiskeri- og kystminister. Jeg er ekstra glad for at den første talen jeg holder er nettopp her hos dere.

Jeg står her fordi valget gav tilslutning til en videreføring av den rød-grønne politikken.

Fiskerinæringa er, som alle andre næringer, avhengige av stabile og forutsigbare rammevilkår, slik at bedriftene kan drive lønnsomt innenfor kjente rammer. En styringsdyktig regjering kan levere stø kurs, mot en moderne, framtidsretta og lønnsom fiskeflåte.

Det er et privilegium å overta som fiskeri- og kystminister, på et tidspunkt der svært mange ting går bra i fiskerinæringa. Selv om det siste året har vært vanskelig for mange, skal vi ikke glemme at det store bildet viser gode tider.

Vi setter stadig nye eksportrekorder. Vi leverer trygg, god og næringsrik mat til konsumenter i pluss/minus 150 land. Hver eneste dag spises det 29 mill måltider rundt i verden som kommer fra norsk sjømatindustri.

Jeg tar over som fiskeri- og kystminister i en situasjon der de langt fleste av de viktigste bestandene vi høster av, er i god forfatning. Vi skal opprettholde og vedlikeholde denne situasjonen.

Vi har utviklet gode forvaltningsplaner for svært mange av de bestandene vi deler med våre naboland. Disse skal vi opprettholde og utvikle videre.

Den politiske plattformen for regjeringen, Soria Moria II, legger grunnlaget for en politikk for fellesskap, verdiskaping og rettferdighet.

En aktiv næringspolitikk, en målrettet samferdselspolitikk, en samlende miljøpolitikk, skattepolitikken og en god økonomisk politikk er like viktig for fiskerinæringen som selve fiskeripolitikken. Jeg ser fram til å fronte denne næringa, i diskusjonene i regjeringa, innenfor alle politikk-områder.

Det viktigste vi skal arbeide med, er likevel klimautfordringa. Det vi gjør der, vil være avgjørende for vår framtid, for våre barn og barnebarn.

Det er et stort ansvar, og vi skal være ydmyke for de utfordringene vi står overfor.

Samtidig skal vi ikke la oss lamme av utfordringene. Og vi skal ikke glemme de daglige beslutningene som skal fattes.

Som fiskeri- og kystminister ligger mitt handlingsrom mellom det Vårherre bestemmer, og det markedene bestemmer.

Mellom her skal vi føre en aktiv fiskeripolitikk, med fokus på at lønnsom næringsvirksomhet skaper grunnlag for sysselsetting i distrikts-Norge.

Det betyr for det første stabile rammevilkår.

Ressursfordelingen og strukturpolitikken ligger fast. Prinsippene i deltakerloven og råfiskloven likeså.

Det betyr for det andre vilje til å endre det som kan forbedres. Det betyr åpenhet for konstruktive innspill.

Jeg kjenner departementet, både fra innsiden og fra mitt engasjement i næringsorganisasjonene. Jeg vet derfor at vi har en lang og god tradisjon for samarbeid mellom næringa og myndighetene, når politikken skal utformes.

Dette samarbeidet skal vi fortsette.

Norges Fiskarlag er en sentral aktør i samarbeidet. Gjennom solide prosesser og en sterk organisasjonskultur, har dere i mange viktige saker utarbeidet gode kompromisser i vanskelige spørsmål. Derfor har dere også innflytelse, og påvirker utforminga av fiskeripolitikken.

Slike prosesser kan ofte være vanskelige, fordi ulike interesser står mot hverandre. Jeg vil likevel oppfordre dere til fortsatt å arbeide for de samlende løsningene – til beste for norsk fiskerinæring. Da ligger det tyngde bak de rådene dere gir.

Så er jeg helt sikker på at det kommer stunder der dere høylydt kommer til å kritisere meg, og være uenige i beslutninger jeg tar. Det tåler både jeg og dere. Det jeg derimot håper å unngå, er at dere skal kritisere meg for dårlig prosess i forkant av beslutningene.

 

Til det viktigste først: Det er liten tvil om at vår tids største utfordring er de klimaendringene vi står overfor.

Fiskeri- og havbruksnæringa vil merke dette direkte. Vi må skaffe oss god kunnskap om hvordan klimaendringene og havforsuring vil påvirke de marine næringene og livet langs kysten, og hvordan vi kan tilpasse oss disse.

Vi vet at utslipp av klimagasser påvirker temperaturen på jorda og i havet. Vi vet at når havet tar opp stadig mer CO2, blir vannet surere.

Det vi ikke vet nok om, er hvordan og hvor raskt endringene vil påvirke miljøet i havet. Hvordan dette vil påvirke plankton, egg, larver, koraller, fisk og skalldyr. Derfor har vi et stort behov for kunnskap, for å kunne tilpasse oss endringene.

All vår forvaltning må bygge på kunnskap. Forskning og god overvåking av økosystemene vil bli avgjørende for at vi kan være i forkant av utviklinga. Dette vil derfor være prioriterte oppgaver.

I tillegg: Dere må alle ha fokus på hvordan dere kan redusere egne klimautslipp.

Utslippene fra den norske fiskeflåten er allerede relativt lave, fordi fisket i stor grad foregår med passive redskaper nær land. I tillegg skal dere ha ros for å ha vært flinke til å utnytte Miljøavtalen om NOx, og NOx-fondet, ved å hente støtte til utslippsreduserende tiltak.

Vi vil likevel jobbe for å få til en enda mer effektiv energiutnyttelse i hver enkelt fiskebåt. Vi skal være et foregangsland for miljøvennlig fiskeri. 

Ett tiltak er å legge til rette for enda mer energieffektiv høsting.

Dagens redskapsregler kan være et hinder for bruk av energieffektive fangstmetoder. Det er uheldig og lite fremtidsrettet. Med de begrensninger vi må ha av hensyn til biologien og miljøet, bør den enkelte fisker ha mulighet til å velge det redskapet som passer best.

Jeg vil derfor starte et arbeid for å gjøre redskapsreglene mer fleksible. Det er god miljøpolitikk, og det gir mulighet for bedre lønnsomhet for flåten.

 

Klima er altså en stor utfordring. En annen utfordring er konkurransen om arealer.

I dag er det – for å si det forsiktig – flere enn fiskeri- og havbruksnæringa som ønsker å bruke sjøarealene og strandsona. Vi må likevel unngå at dette blir ”kampen om kystarealene”. I stedet skal vil tilstrebe samarbeid og sameksistens.

Men ofte er det slik at de plassene som er gode fiskeplasser, også er attraktive for andre formål; oppdrett, havvindmøller, skipstrafikk, fritidsformål. Derfor ser vi klare, og til tider skarpe, interessekonflikter.

Vi må derfor ha en bredere tilnærming til forvaltninga av disse områdene enn vi hadde for bare noen få år siden. Legge til rette for sameksistens, samarbeid og flerbruk.

Jeg vil legge stor vekt på gode prosesser også i slike saker. Alle relevante interesser må bli hørt, i de prosessene som leder fram til planer eller vedtak om arealbruken.

Det er avgjørende at dere deltar her. Det er ofte næringsaktørene som har den beste lokalkunnskapen, og kan peke på konsekvensene av ulike beslutninger. Da kan man også påvirke beslutningen.

Jeg har personlig erfaring for at god kommunikasjon og dialog lokalt er fornuftig. Det å sette seg ned rundt et bord å snakke sammen gjør sjelden skade.

Vi har nylig satt ned et eget ekspertutvalg som skal bidra til en bedre arealbruk i havbruksnæringa, under ledelse av Peter Gullestad. Det er viktig at den framtidige arealstrukturen bidrar til en balansert og bærekraftig sameksistens mellom havbruk og fiskeri, og andre interesser i kystsonen.

Vi skjerper også arbeidet for ei miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Videre vekst i havbruksnæringa skal skje innenfor miljømessig bærekraftige rammer, og det vil ikke bli gitt tillatelse til å etablere torskeoppdrett i gyteområder for villtorsken.

 

Konkurranse om areal finner vi også utenfor de helt kystnære områdene. Forvaltningsplanene er vårt viktigste redskap for sameksistens og samarbeid om bruken av havområdene.

Forvaltningsplanene for Barentshavet og Lofoten, og for Norskehavet, legger forutsigbare rammer for ulike aktiviteter i disse områdene. Dere kjenner alle til revisjonen av planen for Barentshavet og Lofoten i 2010, så jeg sier ikke mer om dette her.

Neste skritt blir forvaltningsplanen for Nordsjøen. Vi er i gang, og målet er å legge fram denne i 2013.

Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping, sameksistens mellom ulike næringer, og bærekraftig forvaltning og høsting av ressursene.

Samtidig pågår det arbeid med en nasjonal, marin verneplan for kyst- og havområder. I første omgang er det 17 områder fra Agder i sør til Lopphavet i nord, som skal vurderes. I nær fremtid vil ytterligere 19 områder bli inkludert.

Et annet stikkord er havvindmøller. Her er det startet prosesser for å vurdere hvor forholdene ligger til rette for utbygging. Dette arbeidet skal også legges opp slik at næringsorganisasjonene får anledning til å gi innspill. 

Når det konkret gjelder for eksempel Havsul I, er det gitt pålegg om å utføre for- og etter­undersøkelser i et miljøovervåkingsprogram. Dette skal blant annet ta for seg anleggets virkninger for fisk. Det er også gitt pålegg om å innføre avbøtende tiltak for fiskeri og taretråling.

Jeg har også skjønt at en fiskeri- og kystminister nødvendigvis må innom seismikk i sine foredrag.

Dessverre er det uenighet mellom Fiskeridirektoratet og Oljedirektoratet om hvor langt vekk fra lydkilden, fisk blir skremt. Det er uheldig at to direktorater, som begge har et ansvar for det som skjer på havet, ikke kan bli enige.

Slik kan vi ikke ha det. Jeg skal diskutere dette med olje- og energiministeren, slik at vi sammen forhåpentligvis kan løse denne floken.

Vi får også håpe at vi får resultater fra de undersøkelsene som Havforskningsinstituttet nå har gjennomført, i samarbeid med OD, som ytterligere hjelper til med å rydde av veien uklarheter.

Fiskerinæringa må fortsatt engasjere seg i disse tingene. Det er viktig med aktive og engasjerte næringsorganisasjoner, for å finne de gode løsningene, basert på kunnskap. Løsninger som er riktige for alle involverte. 

Før vi forlater sameksistens, vil jeg også gjerne ta med noen ord om en tilgrensende problemstilling: bruk av fiskefartøy i oljevernberedskapen.

Mange har påpekt at bruk av fiskefartøy i oljevernberedskapen, vil styrke denne.

Som kjent er det Sjøfartsdirektoratet som forvalter det tekniske regelverket for sikkerhet på fartøy. De er i gang med en vurdering av de forskjellige sikkerhetsmessige sidene av saken.

Hvis denne vurderingen faller positivt ut, vil slik bruk av fiskefartøy kunne føre til en styrking av beredskapen. Men det er en forutsetning at dette kan skje på en sikkerhetsmessig og miljømessig forsvarlig måte. 

 

Så til en helt annen sak: Ressursforvaltning.

Ressursene tilhører fellesskapet, og skal gi grunnlag for framtidig verdiskaping og matproduksjon. Vi skal forvalte ressursene slik at fremtidige generasjoner kan høste av like gode bestander som vi kan. Det handler om verdiskaping gjennom måtehold. 

Vi har tatt store skritt i riktig retning de siste årene. Vi har internasjonale avtaler som gir et forsvarlig totaluttak. Vi følger forvaltningsstrategier som skal gi en stabil og høy avkastning fra bestandene.

Det er dette som faktisk er grunnlaget for arbeidsplasser og investeringer, i fiskeflåten og fiskeindustrien.

Vi gjør stadig fremskritt, og ett av disse var at vi ble enige med Russland om forvaltning og fordeling av blåkveitebestanden.

Så har vi, som dere vet, hatt store uenigheter med EU om makrell denne høsten. Jeg vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke om dette. I diplomatiske kretser ville de kanskje si at vi er ”overrasket” eller ”skuffet”. Jeg vil si følgende: Avtalebruddet er helt uakseptabelt. Særlig siden EU var blitt en bedre og bedre samarbeidspartner.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at høstens forhandlinger med EU vil bli svært krevende, som følge av makrellsaken.

Vi møter også andre utfordringer fra EU. EU har vedtatt et forbud mot import av selprodukter. Dette dreier seg ikke bare om handelsrestriksjoner. Det handler om vår rett til å høste av havets ressurser. 

Vi har derfor bedt om tvisteløsnings-konsultasjoner med EU, i WTO. Når konsultasjonene er gjennomført en gang på slutten av året, vil regjeringen ta stilling til hvordan vi på best mulig måte kan ta denne saken videre.

Så har vi også noen hjemlige utfordringer. Kysttorsk – både i nord og sør – vil bli vår største forvaltningsmessige utfordring de nærmeste årene.

Her har vi behov for både økt kunnskap og strengere reguleringstiltak. Vi har ingen ansvarlige alternativer, vi må fiske mindre kysttorsk.

Som i alle reguleringssaker, skal vi lytte til de rådene næringa gir. Men det forutsetter at vi jobber mot dette samme målet: Ta ut mindre nå, for å kunne høste mer siden. Vi skal ta grep når en bestand er i dårlig forfatning. Slike grep vil merkes her og nå, men de er nødvendige.

Ofte er det slik at mange er veldig for at det gjøres grep – helt til en blir berørt selv. Dere vil bli berørt  -  men dette handler om hva som skal til for å ha en lønnsom og bærekraftig fiskerinæring på lang sikt.

Det leder over til et annet tema: Ressurskontroll, og ulovlig, urapportert og uregulert fiske.

Helga Pedersen hadde dette som en av sine viktigste saker, og oppnådde svært gode resultater. Dette arbeidet vil jeg videreføre. 

Avtalen om havnestatskontroll vil bli lagt ut til ratifisering, etter FAOs møte i neste uke. Avtalen vil tre i kraft når 25 stater har ratifisert den. Dette er en milepæl, og ville ikke skjedd uten vår innsats. Her har Norge satt dagsorden, og blitt lyttet til.

Kampen mot ulovlig fiske må foregå på flere arenaer samtidig. Den krever samarbeid på tvers av landegrenser og mellom ulike myndigheter. Derfor oppretter vi nå et analysenettverk, som skal sikre enda tettere samarbeid, og med fornyet kraft undersøke nye innfallsvinkler for å bekjempe UUU-fiske, som å sette søkelys på eierskap, finansiering og transport.

Så vil jeg vende blikket hjemover. Samtidig med at vi holder trykk på saken internasjonalt, må vi videreutvikle kontrollarbeidet her hjemme.  Vi må også feie for egen dør.

Det er mange som mener at de norske kontrollreglene og sanksjonene ved overtredelse er svært strenge. Det skal dere diskutere i morgen, og jeg skal ikke forskuttere den diskusjonen her. Men jeg vil understreke følgende:

Vi ønsker alle å kunne selge norsk fisk som lovlig fanget, fra bærekraftig forvaltede bestander. Denne merkelappen kommer ikke av seg selv. Den er et stempel vi gjør oss fortjent til, fordi vi har disse ordningene som hver for seg, for noen av dere, kan virke unødvendige.

Jeg skal lytte dersom dere sier at en rapporteringsordning eller et kontrollpunkt er unødvendig.

Men da må dere samtidig fortelle meg hvorfor. For vi må ikke svekke det regelverket som til sammen gjør at vi med god samvittighet kan svare – når miljøorganisasjonene og forbrukerne spør – ja, du kan trygt spise norsk fisk, den er lovlig fanget fra bærekraftig forvaltede bestander.

 

Det leder videre til noen ord om flåtestruktur, og deretter om strukturpolitikken.

Vi vil legge til rette for en lønnsom og livskraftig fiskeflåte, som bidrar til aktivitet og sysselsetting langs hele kysten. Og som sikrer landindustrien stabil tilgang på råstoff.

Vi vil ta vare på det lokale eierskapet. Det vil sikre lokal verdiskaping, og gi grunnlag for sysselsetting og bosetting i små og store kyst- og fjordsamfunn. Det er en eierform jeg har god erfaring med.

Derfor vil vi opprettholde sentrale rammeverk, som råfiskloven og deltakerloven.

Samtidig må vi ikke være redde for å vurdere hvordan lovverket virker, og ha et blikk på utviklinga. Dersom det er nødvendig å justere enkelte elementer for å bevare og videreutvikle helheten, vil vi gjøre det.

I 2007 og 2008 ble det gjennomført et to-årig prøveprosjektet, med mekling dersom partene ikke ble enige om minsteprisfastsettelsen. Dette prøveprosjektet er evaluert, og rapporten er offentlig tilgjengelig.

Nettopp dette siste året har det vært mye diskusjon om minsteprisen, knyttet opp mot konsekvensene av finanskrisen og fastsettelsen av minstepris for torsk i Råfisklagets distrikt.

Vi skal ønske velkommen frimodige diskusjoner om styrker og svakheter i ordningen for fastsettelse av minstepris. Konkret skal vi likevel først forholde oss til evalueringa av meklingsordninga. Så får vi komme tilbake til hvilke forslag vi vil legge frem.

 

Så videre til strukturpolitikken.

Selv om ressursene blir bærekraftig forvaltet, og gir et høyt langsiktig utbytte, så er de like fullt begrensede. Fisk er en naturkapital, og mengden av den vil alltid være begrenset.

Dere som fiskere, ønsker selvsagt å holde tritt med den alminnelige velstandsutviklinga i samfunnet. Og skal yrket tiltrekke seg ungdommen og beholde dyktig arbeidskraft, må dere være konkurransedyktige på lønn og andre betingelser.

Det betyr at bedriftene i fiskerinæringa må bli stadig mer effektive.

Denne regjeringa står på den plattformen som ble lagt i strukturmeldinga i 2007. Det betyr likevel ikke at alle detaljer i strukturordningene er hugget i stein.

Vi er nå i gang med å evaluere strukturkvoteordninga for fartøy mellom 11 og 15 meter. Våre foreløpige konklusjoner viser at det har vært behov for ordninga, samtidig som den ikke har gitt uheldige distriktsmessige utslag, slik mange var bekymret for.

For flåten under 11 m har vi i dag ingen ordning som gjør det mulig for fartøyeier å ta sin båt ut av fisket. Det får vi vurdere i sammenheng med evalueringa av kondemneringsordninga og strukturendring for gruppa mellom 11 og 15 m. Jeg har også registrert ønsket om å legge til rette for at 2 båteiere kan fiske sammen på samme båt. Jeg er ikke beredt til å ta standpunkt til dette ennå. Dette skal vi derfor komme tilbake til.

La meg likevel si følgende:

Jeg er opptatt av at hele den norske fiskeflåten skal ha rammebetingelser, og tilgang til virkemidler, som gir grunnlag for lønnsomme bedrifter. Det er selve grunnlaget for livskraftige lokalsamfunn, og det er en forutsetning for å opprettholde en variert flåtestruktur, lokale fiskerimiljøer og bosetting i distriktene.

Rammene for strukturordningene ble trukket opp i Strukturmeldinga, St.meld nr 21, og disse ligger fast til Stortinget eventuelt fatter nye vedtak. Likevel er det rom for justeringer, og det er alt gjort endringer for enkelte grupper, etter ønske fra næringa. Slike endringer er vi selvsagt villige til å vurdere i framtida også.

Dere er nærmest til å vite hvor skoen trykker. Vi ønsker konstruktive innspill.

Men for ikke å bli misforstått:

Noen ting ligger fast. Det gjelder først og fremst tidsbegrensningen for tildeling av strukturkvote, kvotefordelinga mellom fartøygruppene og at det skal være et skille mellom kyst og hav.

Dette er viktige merkesteiner, som ligger i bunnen og sikrer langsiktig stabilitet i rammebetingelsene.

Og så, før jeg avslutter, noen ord om finanskrisa.

Samlet sett går fiskeri- og havbruksnæringa svært godt. Vi setter nye eksportrekorder hver måned. Men statistikken skjuler at deler av næringa sliter med store utfordringer.

Finanskrisa har vist, og gitt større aksept for, at vi trenger aktiv politisk styring. Regjeringa har gjennom generelle tiltak, for hele næringslivet, lagt vekt på å holde aktiviteten i gang.

Fiskerinæringa er en av de få næringene som i tillegg har fått skreddersydde tiltak.

Jeg vil, som Helga gjorde, legge vekt på å ha nær kontakt med næringsorganisasjonene og salgslagene for å være i best mulig inngrep med situasjonen.

Vi vil bruke de midlene vi har, til å sikre at fisket og avtaket kan gå sin gang. Staten har stilt opp med garantiordninger. Det har også vist seg at føringstilskuddene er viktige bidrag. Vi vil gjøre strenge vurderinger, for å sikre at disse midlene blir brukt der de trengs mest.

 

Vår ambisjon må være å bli verdens fremste sjømatnasjon.

Det er når produktene selges ute i verden, at det kommer penger tilbake i verdikjeda. Ei lønnsom fiskerinæring henger derfor tett sammen med denne ambisjonen.

Vi har glimrende utgangspunkt: Nærhet til store fiskeressurser. Kort avstand til det europeiske markedet. Ei fiskeri- og havbruksnæring som har mye kunnskap og erfaring.

Nå skal vi videreføre arbeidet under ferskfiskstrategien, og vi har satt i gang arbeidet med en sjømatpolitisk strategi. Målet er å øke verdien av hver fisk som tas opp av havet.

Skal vi bli verdens fremste sjømatnasjon, må vi være verdens beste fiskeriforvaltere. Da er vi avhengige av å skaffe oss kunnskap.

Mer kunnskap om flere av de bestandene vi høster på. Kunnskap om hvordan klimaendringene påvirker oss. Kunnskap om hva havforsuring vil bety for livet i havet.

Kunnskap om produktutvikling og hva forbrukerne legger vekt på og vil ha.

Vi skal forvalte bærekraftig, og utnytte ressursene godt. Vi skal legge til rette for lønnsomt fiskeri, til beste for fiskerne og til beste for kysten.

Da har jeg egentlig sagt det jeg tenkte å si, men siden jeg nå står på en av landets viktigste talerstoler har jeg lyst til å dele noen tanker med dere.

På mandag morgen, da jeg satt og kjørte bil fra Bindal til flyplassen på Rørvik, etter å ha krydd ut av ei god og varm seng klokka kvart over fire, spurte jeg meg selv hvorfor jeg gjør dette. Jeg har ikke behov for en statsrådspost for egen karriere eller for å realisere meg selv. Jeg levde et helt og godt liv, med mange spennende utfordringer.

Jeg har vært med å etablere og bygge opp en bedrift med 170 arbeidsplasser i Bindal og Ytre Namdal. Det er definitivt det største og artigste (og mest arbeidskrevende) jeg har vært med på, utenom det å sette til verden 3 fantastiske unger og å ha blitt bestemor.

Svaret jeg ga meg selv, er at for at det jeg gjør nå skal gi meg mening, må jeg gjøre en forskjell. Jeg må oppleve at jeg kan bidra med noe utover det som et strålende dyktig embetsverk gjør. Jeg håper at jeg kan ta med meg min erfaring og min kunnskap og bruke det i politikkutformingen. Det at jeg er født og vokst opp på kysten med ei mor og en far som var sjarkfiskere har gjort noe med meg. Det har i alle fall gjort at jeg både evner å forstå alvoret når fisket ikke er bra – men også kjent gleden ved gode ”sjyver”.

Videre er jeg helt sikker på at de forskjellige delene av norsk fiskeri- og havbruksnæring har mye å lære av hverandre. Det som er smart i lakseindustrien kan også være smart i hvitfiskindustrien og vice versa. Jeg er også sikker på at mange lakseoppdrettere har mye å lære av dere fiskere hva gjelder kunnskap om vær, vind, strøm og fortøyninger. Slik kunne jeg fortsatt på område etter område. Utfordringen er hvordan skal vi få til denne kunnskapsutvekslingen?

Jeg og regjeringen skal ikke etablere og drive bedrifter, men vi skal bidra med politikk og rammeverk for at dere skal drive lønnsomme bedrifter. Det være seg på havet eller på land.

Jeg snakket litt om finanskrisen og det er ingen tvil om at den har rammet deler av fiskerinæringa knallhardt. Men hvis vi skal være ærlige, og det legger jeg stor vekt på å være, så er ikke finanskrisen alene årsaken til de utfordringer flere står ovenfor. Hovedbildet av norsk hvitfiskindustri bærer ikke preg av veldig mye innovasjon og teknologisk utvikling. Alt for mange i norsk fiskerinæring er heller ikke veldig opptatt av markedstenking. Dette kan jeg si fordi jeg har vært relativt tett inne i deler av industrien.

Så har jeg definitivt flere spørsmål enn svar, men hvis ikke de riktige spørsmålene blir stilt, får man i hvert fall ikke riktige svar. Noen vil kanskje også si at det var da veldig til forsiktighet fra ei som var medlem av Grønnevet-utvalget og der skortet det ikke på svarene. Andre vil kanskje også hevde at jeg kan risikere å møte meg selv i døra. Til det har jeg å si at hvis det å skaffe seg enda bedre og bredere kunnskapsbase er å møte seg selv i døra, så lever jeg lett med de møtene!

Jeg vil i alle fall prioritere tid og bruke mye energi på å skaffe meg ny og oppdatert kunnskap om industrien, råstofftilførselen gjennom året, markedssituasjonen, internasjonal konkurranse og ikke minst sammenhengen mellom alle disse faktorene.

Som jeg sier så har jeg ikke svarene, men at det er et stort potensial for videreutvikling av norsk fiskeindustri trenger man ikke å være ”atomforsker” for å se. Inntil jeg ble fiskeri- og kystminister satt jeg i styret i Investinor AS (statens investeringsselskap). Jeg kan fra det arbeidet slå fast at tilgangen på investeringsobjekt fra norsk fiskerinæring ikke var voldsom. Det til tross for at Investinor AS har 500 mill til å investere i marin sektor. Jeg tviler også på at det er fordi tilgangen til kapital i fiskerinæringa er så mye bedre enn i næringslivet for øvrig.

Mitt budskap er at vi har verdens beste råstoff, vi har menneskene, vi har kunnskap og vi har marked. Det gjelder nå å parre beina og gjøre de rette grepene for at alle deler av norsk fiskerinæring skal bli en fremtidsrettet og lønnsom næring. Mange spør hva vi skal leve av når oljen og gassen tar slutt. Vi har svaret. Flere må få oppleve den gode følelsen av å ha hatt godt ”sjyver”. Vi som lever på kysten må også tåle at naboen gjør det bra. Det å glede seg over andres suksess er faktisk en god følelse. Vi må bygge lag – godfotteorien til Nils Arne Eggen har innmari mye for seg.

Det skal fortsatt være liv laga på kysten.

Takk for oppmerksomheten.  

 

 

Til toppen