Verdier fra havet – Norges framtid

Sjekk mot framføring

Kjære alle sammen, 

Takk for invitasjonen til å komme hit. Dette er første gang jeg deltar på Midt-Norsk Fiskerikonferanse, og jeg ser fram til å bli nærmere kjent med fiskeri- og havbruksnæringa i regionen. 

Kristiansund har en viktig plass i norsk fiskerihistorie. Mens Bergen ble bygd opp på inntekter fra tørrfiskhandelen, var det klippfisk som skapte vekst og velstand i Kristiansund.  

Kristiansund tok lederskapet både i produksjon og eksport av klippfisk på sytten- og attenhundretallet. Geografisk beliggenhet, ei god havn, ambisiøse kjøpmenn og gode arbeidsfolk er stikkord for hvorfor Kristiansund ble en foregangsby.

At kristiansunderen Nicolai Knudtzon ble regnet som Norges rikeste mann på slutten av 1880-tallet, illustrerer den økonomiske betydninga som klippfiskhandelen og Kristiansund den gangen hadde. 

Med bakgrunn i historia er det nok derfor lurt av meg å reise til Kristiansund og Midt-Norge når jeg skal få innspill til hvordan jeg kan oppfylle regjeringens visjon om at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon. 

Det viktigste med visjonen er ikke at vi skal slå alle andre, men at vi skal bruke våre fiskeri- og havbruksressurser på en best mulig måte for å skape verdier. Vårt framtidige velferdssamfunn, med alt i fra skoler til sykehjem, må finansieres gjennom verdiskaping. Vi må som kjent skape for å kunne dele. 

Sjømateksporten har hatt ei fantastisk utvikling med kontinuerlig vekst de siste 6 årene – fra 26 mrd kroner i 2003 til over 44 mrd kroner i fjor. 

Eksporttallene for mai – som Eksportutvalget for fisk legger fram nå i ettermiddag – viser en vekst på 17 % i forhold til samme måned i fjor. Hittil i år er det eksportert norsk sjømat for nesten 20 mrd kroner, en økning på 16 % i forhold til i fjor. 

Det er laksen som står for hoveddelen av veksten, men det er hyggelig å se at også eksporten av klippfisk og saltfisk, i tillegg til fersk og fryst torsk øker kraftig.  

Hvilket utgangspunkt har vi?

Litt forenklet ser jeg dette landskapet foran meg:

 

• Norge har bygd opp verdens beste forvaltning av ville fiskeressurser. Vi opplever at de fleste av våre fiskebestander er større i dag enn de har vært på lenge – samtidig som vi fisker store kvanta.
• Vi har en fiskeflåte som er i verdensklasse når det gjelder effektivitet, og
• Vi har ei havbruksnæring som produserer laks og ørret mer effektivt enn noen andre.

 

Samtidig ser jeg:

• En fiskeindustri som sliter med lav lønnsomhet – og har gjort det i mange år
• En flåte som kanskje er mer opptatt av kvantitet enn kvalitet,
• Ei havbruksnæring som i stor grad eksporterer råvarer i stedet for bearbeidede produkter, og
• Ei havbruksnæring som mange mener ikke driver bærekraftig, og som sliter med omdømmet sitt.
• Ei fiskeri- og havbruksnæring som samla - og hver for seg framstår med mange tette skott.

Jeg er glad for å se at det settes fokus på kvalitet gjennom kåringa av årets beste klippfisk senere i dag. Kvalitetsarbeid er avgjørende for at vi skal lykkes med å øke verdiskapinga. 

De best betalende kundene etterspør kvalitet. Da må vi sikre at alle ledd i verdikjeden har et økonomisk incentiv til å behandle fisken på best mulig måte. 

Målet må være at all fisk som landes skal være av en slik kvalitet at landindustrien fritt kan velge hvordan den skal anvendes.

Vi eksporterer også en alt for stor del av fisken vår som råvarer eller halvfabrikata, for videre bearbeiding i mottakerlandene. Dette gjelder både villfisk- og havbruksnæringa. Jeg vet av erfaring at det ikke er lett å skape lønnsom videreforedling i Norge, men jeg vet også at det er mulig. Jeg tror at den tradisjonelle hvitfiskindustrien har mye å hente på å være mer aktiv ute i markedene. Da tenker jeg både på markedsføring og annet markedsarbeid. Men det er også viktig å bruke kunnskapen fra markedene til å tilpasse produksjonen her hjemme.

Jeg er veldig klar over at hvitfiskindustrien hadde et tøft år i fjor, og at mange fortsatt sliter med ettervirkninger fra fjoråret. Det eneste positive man kan si om fjoråret, er at de lave torskeprisene har fått mange flere europeere til å kjøpe norsk torsk. Vi får håpe at de ble så fornøyde at de fortsetter å spise torsk, også når torskeprisene forhåpentligvis stiger noe etter hvert.

I bunnen for alt jeg sier ligger et krav om lønnsomhet. Vi må også i utformingen av fiskeri- og havbrukspolitikken legge lønnsomhetsbetraktninger til grunn. Med det mener jeg at alle aktørene i fiskeri- og havbruksnæringa må tjene penger på det de holder på med. Skal man bygge ei næring i evighetens perspektiv finnes det ikke alternativ.

Samtidig må alle aktørene ta inn over seg at det er fellesskapets ressurser som er grunnlaget for aktiviteten. Det seg være fisken i havet eller arealet som oppdrettsmærene okkuperer. Da må også næringas aktører akseptere at jeg har kystens beste og nasjonens beste som ledestjerne i mitt arbeid. 

Marint verdiskapingsprogram

I denne forbindelsen ønsker jeg å nevne det Marine verdiskapingsprogrammet. Programmet er etablert av Fiskeri- og kystdepartementet og skal bidra til å øke markedsorienteringa i fiskeri- og havbruksnæringa. 

Innovasjon Norge forvalter Verdiskapingsprogrammet som skal hjelpe bedrifter med å utvikle gode markedsstrategier. Programmet kan også gi tilskudd til bedrifter som ønsker å styrke sin markedsposisjon gjennom samarbeid. 

Det er etablert flere nettverk – eller allianser – som bidrar til at små bedrifter bedre kan hevde seg i den internasjonale konkurransen. Samarbeid og alliansebygging mot markedet handler både om å kunne produsere produkter som gir merverdi for kundene, men også om å påvirke hvordan verdiene fordeles mellom de ulike aktørene i verdikjeden. Marint verdiskapingsprogram har en egen satsing rettet mot produsenter og eksportører av fersk torsk, og nå etableres det en tilsvarende satsing overfor konvensjonell sektor.

Jeg håper at flere bedrifter gjør seg kjent med tilbudet, og vurderer om det kan være aktuelt for dem. Jeg er også åpen for innspill om hvordan vi best kan støtte opp om klippfisk-, saltfisk- og tørrfiskbedrifter som ser behovet for økt markedsorientering.

Bærekraftig havbruk

Havbruksnæringa opplever utfordringer knyttet til miljømessig bærekraft. Omverdenen krever at næringa kan dokumenterer en miljømessig bærekraftig oppdrettsproduksjon. Det mener jeg er et rettmessig krav.

Lakselussituasjonen ble alvorlig forverret sist høst. Både antall lus i merdene og forekomsten av resistens for de mest vanlige lusemidlene økte. For å bedre situasjonen har oppdrettsnæringa lagt ned stor innsats både i vinter og denne våren. I tillegg har Mattilsynet skjerpet tilsynet. De siste tallene viser at lakselusnivået går nedover langs hele kysten, og på landsbasis var det i april om lag 0,15 lus pr fisk. Lusetellinga i mai – som rapporteres om ikke så lenge – vil være viktige. Denne tellinga er den første som er foretatt etter den samordna våravlusinga.

På grunn av lakselussituasjonen utsatte som kjent Regjeringa avgjørelsen om å øke kapasiteten for lakseoppdrett i 2010. Jeg følger utviklinga nøye, og før jeg har vurdert nærmere hvordan lusesituasjonen utvikler seg, vil jeg ikke ta noen avgjørelse om MTB-vekst

Det har vært mye oppmerksomhet rettet mot lakseoppdrett og situasjonen for villaksen i løpet av det siste året. Jeg har tro på en opplyst debatt, og at det er mulig å kombinere lakseoppdrett med vern av villaksen.

Jeg tror verken laksefiskenæringa eller oppdrettsnæringa er tjent med at over tid har bygd seg opp steile fronter i media og mellom ulike fagmiljøer. Både næringsaktører og forskere bør kunne diskutere problemene på en konstruktiv måte. Langs kysten vår skal det være rom for både havbruksvirksomhet og levedyktige ville laksestammer.

På samme måte vil vi legge til rette for et godt samarbeid mellom havbruksnæringa og annen næringsvirksomhet som foregår langs kysten. Jeg har som kjent satt ned et eget ekspertutvalg – med tidligere fiskeridirektør Peter Gullestad som leder – som skal se på arealbruken langs norskekysten. Formålet er å utnytte det tilgjengelige arealet bedre, både for å sikre havbruksnæringa ekspansjonsmuligheter, og for å kunne benytte arealet på den måten som gir minst mulig miljøpåvirkninger. Framtidas arealstruktur skal også bidra til en best mulig sameksistens med andre interesser i kystsonen.

Delelinja, ulovlig fiske og makrell

27. april var en historisk dag – og det jeg fikk være med på den dagen bekrefter at det er noen dager som er bedre på jobben enn andre. Da ble det oppnådd enighet mellom Norge og Russland om hvor grenselinja i Barentshavet og Polhavet skal trekkes. Dermed er det nå satt sluttstrek for 40 år med forhandlinger, og vi vil endelig få en avklart grense også til havs.

Norge og Russland har gjennom de siste 30 årene bygd opp et nært og tillitsfullt fiskerisamarbeid i Barentshavet. Det gode samarbeidet har vært viktig også i forhold til delelinjeforhandlingene, og vil bli videreført og utviklet gjennom våre etablerte samarbeidsfora. Gjennom aktiv innsats fra norske og russiske myndigheter er det ulovlige fisket av torsk redusert fra over 100 000 tonn årlig, til at det i 2009 ikke ble avdekket noe slikt fiske. Dette er en seier for lovlydige fiskere, og betyr at verdier for over en milliard kroner årlig ikke lenger havner i lommene til tjuvfiskere og nettverket deres.

Det har vært mye turbulens rundt makrellen det siste året. Norge og EU inngikk som kjent i januar en langsiktig avtale om gjensidig fordeling og soneadgang for makrellen. Det er imidlertid viktig å forsøke å få til ny kyststatsavtale for makrell som omfatter alle land som nå fisker på makrellbestanden – det vil si også Færøyene, Island - og Russland. Russland har historiske fiskerettigheter i internasjonalt farvann. Det har vært avholdt to forhandlingsrunder med sikte på å få til en slik avtale, den første i Ålesund og den siste i London nå i helga som var. Dessverre står partene langt fra hverandre. Både Norge og EU anser innspillene fra Island og Færøyene som urimelige og urealistiske. Kravene som hittil har blitt framsatt, utgjør ikke noen basis for videre forhandlinger.

Norges utgangspunkt for forhandlingene er at krav om eierandeler må bygge på sonetilhørighet. Vi er skuffet over at Island, selv etter gjentatte oppfordringer, ikke er villige til å presentere en begrunnelse for kravet sitt. Norge aksepterer ikke at kvanta Island har klart å fange i et så godt som uregulert fiske, skal danne basis for senere kvotetildelinger. Det ligger an til at makrellbestanden i år vil utsettes for en vesentlig høyere fisketrykk enn det ICES anbefaler. Denne situasjonen må Island og Færøyene ta ansvar for.

Så til slutt noen ord om lokal verdiskaping.

Jeg møter mange ordførere som er frustrert over at såpass lite av verdiene som havbruksnæringa skaper, kommer lokalbefolkninga til gode. For at kommuner og lokalsamfunn skal stille arealer til disposisjon og legge til rette for oppdrettsvirksomhet, mener de at en større del av verdiene som skapes, må komme kystsamfunnene til gode. Dette vil også tjene havbruksnæringa ved at man bygger opp støtte for videre vekst hos lokalbefolkning og politikere. Jeg ønsker å legge til rette for at Norge skal ha ei lønnsom og innovativ sjømatnæring. Samtidig ønsker jeg å bidra til at mest mulig av verdiene som skapes langs kysten kommer kystsamfunnene til gode. Økt lokal bearbeiding og innkjøp fra lokale leverandører er viktige stikkord.

Den norske sjømatnæringa har et veldig godt utgangspunkt. Fiskeri- og havbruksnæringa kan levere ferskt råstoff av meget god kvalitet til bearbeidingsindustrien. Samtidig har vi relativt kort vei til det godt betalende EU-markedet – og enda kortere til vårt absolutte hjemmemarked – det norske! Her har sjømatnæringa mye å lære av landbruksnæringa.

Alt vi holder på med må ha evighetens perspektiv. Mange spør hva vi skal leve av etter at oljen og gassen tar slutt. Heldigvis har vi litt tid på oss, men jeg tror det vil være klokt å ha tenkt ut noen svar før vi er der. Regjeringen er i gang også på dette området. For de av dere som hørte statsministerens nyttårstale hørte dere at han inviterte til en bred samfunnsdebatt – kalt Samarbeid for arbeid. Den debatten skal bidra til utvikling av morgendagens arbeidsliv. Jeg håper virkelig at fiskeri- og havbruksnæringa vil være med meg å delta aktivt i den debatten.

Et lite ønske med på veien er at dere i næringa må bli mye flinkere til å løfte blikket. Fiskeripolitiske debatter handler alt for mye om tekniske detaljer som de aller fleste utenfor menigheten ikke skjønner noen ting av. Dere må fokusere på de overordnede spørsmål når dere diskuterer. Hvis dere ikke gjør det blir dere bare sittende å diskutere med hverandre – og meg.  Jeg kjenner ingen næring i Norge som har bedre forutsetninger for å kunne bidra til verdiskaping i evighetens perspektiv enn norsk sjømatnæring.

Jeg inviterer til samarbeid mellom myndigheter og næring, slik at vi kan bruke våre samlede ressurser til å videreutvikle den norske sjømatnæringa til det beste for kysten – og skape verdens fremste sjømatnasjon. Og om jeg får legge til: i beste Kristiansund-ånd!

Takk for oppmerksomheten.