ÅPNINGSFOREDRAG, NSHs LEDERKONFERANSE

Oslo Kongressenter, Folkets hus, 9. februar 2006
Politisk rådgiver Arvid Libak, Helse- og omsorgsdepartementet

Dette er en fin anledning til å fortelle om regjeringens politikk overfor helseforetakene. Jeg er også ydmyk over å stå foran en forsamling med så høy kompetanse og så mye erfaring som dere har.

Vi er i starten av året, og vi har nylig sendt ut bestillerdokumentene og hatt foretaksmøter med de regionale helseforetakene. Årets styringsopplegg er nå kjent for de regionale helseforetakene.

Modellen med helseforetak samler ansvaret på en tydelig måte. Helse- og omsorgsministeren forvalter eierskapet på vegne av staten og setter vilkårene til de pengene som stilles til disposisjon. Dette blir gjort gjennom foretaksmøter og bestillerdokument. Dette er statsrådens formelle virkemidler utenom lover og forskrifter.

Dette krever et styringssystem med tydelige prosesser. De regionale helseforetakene skal rapportere på foregående år og presentere planer for kommende år gjennom den årlige meldingen. Disse dokumentene er grunnleggende viktige dokumenter for departementet i arbeidet med å presentere et styringsopplegg for Stortinget gjennom forslaget til statsbudsjett.

Dette gir systemet ett nasjonalt punkt for demokratisk og politisk styring av spesialisthelsetjenesten, ikke slik det var før med 19 fylkeskommuner og med et kontinuerlig svarteperspill om hvem som hadde skylda - statsråden eller fylkesordføreren. Samtidig gir gode prosesser i helseforetakene større og bedre muligheter til å lage legitime styringskrav til tjenesten.

Flertallsregjeringens program ble som kjent meislet ut på Soria Moria.

Dette er et svært viktig dokument på de fleste politikkområder. Her slås det fast at vi vil løse de store oppgavene gjennom å satse på fellesskapsløsninger. Vi vil styrke det offentliges ansvar og rolle innen de sentrale velferdsoppgavene som helse, omsorg og utdanning. Vi vil motarbeide kommersialisering av disse områdene.

Det er også et dokument med svært mange konkrete punkter. Ett av dem er at flertallet i RHF- og HF-styrene skal være folkevalgte. Selv om SM-erklæringen gjelder for fire år satte statsråden i gang dette arbeidet umiddelbart etter at hun tiltrådte i jobben. Det har ført til at det allerede er nye styrer i de regionale helseforetakene og det skal være nye styrer i Helseforetakene innen 1. mai.

Å sette sammen styrene med en blanding av folkevalgte og rene eieroppnevnte styremedlemmer gjør at styrets arbeid bør få en bedre forankring og troverdig posisjon i de enkelte regioner og lokale miljøer. Vi mener dette er et viktig grep for at helseforetakene skal ha en troverdig plass i samfunnet. Samtidig vil jeg understreke viktigheten av klare nasjonale strategier for eierskap og utvikling av tjenesten.

Årets styringsopplegg skal realiseres innenfor en ramme på 69 milliarder kroner. I 2002, da sykehusreformen ble iverksatt, var rammen på 65,3 milliarder kroner i 2006-priser og korrigert for oppgaveendringer. Altså har det vært en realvekst på 5,6 %. Det er en betydelig vekst og dette utgjør en vesentlig del av de offentlige budsjettene. Dette understreker det store samfunnsansvar helseforetakene har. Dette ansvaret forplikter!

Dere har selvsagt en forestilling av hvor mye en milliard er, likevel vil jeg beskrive det slik som Sigbjørn Johnsen gjør i boka si Saligheta heme:

” I dag snakker vi jo om milliarder og ber om milliarder, som om dette var lommerusk. En milliard er fryktelig mye penger. Dersom du teller en krone i sekundet uten å ta pause, vil det gå nesten 32 år før du har nådd milliarden. Med normal arbeidstid, der et årsverk er 1750 timer, ville det ta 158 år. Eller full jobb for fire personer i førti år.”

Det har blitt fire flere slike milliarder de siste fire åra!

Samtidig vil jeg understreke at økte bevilgninger ikke er nok i seg selv. Det avgjørende er hvordan midlene brukes i helseforetakene; at en gjør riktige prioriteringer og at en forsøker å utnytte ressursene best mulig.

Et enstemmig storting har vedtatt at økonomisk balanse skal oppnås innen utgangen av 2006. Dette står fast. Det har blitt utsatt flere ganger. Det forventes nå at foretakene innfrir, og at styrene er sitt ansvar bevisst. Dette er viktig for å vise at foretaksmodellen gir mulighet for økonomisk kontroll. Vedvarende underskudd på driften vil gi en veldig vanskelig økonomisk situasjon for foretakene på sikt.

God økonomi og økonomistyring er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel som skal understøtte målene i sektoren. Kontroll på økonomien er en grunnleggende forutsetning for å jobbe målrettet med å bedre kvaliteten på tjenesten. Dessverre har enkelte regionale helseforetak fremdeles store utfordringer knyttet til dette. Derfor forventer vi sterkere styring og tettere oppfølging på økonomiområdet der en ikke har oppnådd økonomisk balanse. Jeg skjønner det kan være fristende å bruke mer penger enn vi har. Likevel må vi forvente lojalitet rundt dette og at det settes stor lederoppmerksomhet inn på å løse oppgavene innenfor de ressursrammene som finnes.

ISF-satsen har hoppet opp og ned de siste årene. Nå er den på 40%, noe det er bred politisk enighet om. Målet er en balansert og styrt utvikling av behandlingstilbudet i tråd med pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften. En god balanse mellom aktivitetsfinansiering og basisbevilgning vil understøtte et slikt mål.

Vi har de siste årene hatt tendenser til en offentlig debatt omkring kapasiteten mellom ”lønnsom” og ”ulønnsom” virksomhet i norske sykehus. Fra departementets side er vi opptatt av at det gjøres en jobb for å analysere kapasitetsforholdene i helseforetakene.

I 2006 stiller vi krav om at det utarbeides en kapasitetsanalyse for å kartlegge eventuell over- og underkapasitet. I neste fase vil det være nødvendige omstillinger i lys av de funn man da gjør. Vi er klar over at det er en utfordrende omstilling å foreta slike kapasitetstilpasninger.

Vi imøteser at det gis klar prioritet til definerte pasientgrupper. Dette gjelder for pasienter innen psykisk helsevern, rusmiddelmisbrukere, pasienter med kronisk sykdom og pasienter som trenger rehabilitering og habilitering.

Veksten innenfor psykisk helsevern og rus skal være høyere enn innen somatikk. Ventetiden for barn og unge innen psykisk helsevern skal ha en markert reduksjon. Det er satt i gang et arbeid for hvordan en kan iverksette en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser og rusmisbrukere. Arbeidsgruppen som har fått i oppdrag å komme med forslag innen sommeren

Barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelmisbrukere er utsatte og sårbare grupper. Det er mange som ikke får et tilfredsstillende tilbud. Mange unge med psykiske lidelser har også rusproblemer. En samlet oppfølging er derfor naturlig. Her trenges det kompetanseheving både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.

Per i dag er det slik at hver behandler i gjennomsnitt har pasientkontakt med 1,8 personer om dagen. Jeg vet dette er komplekst, jeg vet at det er mye veiledning, samtaler med andre faggrupper, men under to pasienter daglig høres likevel veldig lite ut. Hvis det økes til to hver dag vil 3-4 000 flere pasienter få behandling. Det fortjener våre barn og unge med psykiske lidelser!

Både Helsetilsynet og Sosial- og helsedirektoratet har kartlagt situasjonen innen akuttpsykiatrien. Kartleggingen viser at flere avdelinger sliter med stort overbelegg i form av mange korridorpasienter. Dette er uholdbart. Alternativet for de på korridoren er i en del tilfeller gata. Det er heller ikke å foretrekke.

Derfor skal tilgjengeligheten innenfor akuttetjenestene i psykisk helsevern bli bedre. Det skal gjøres en gjennomgang av akuttjenestene for voksne. Antallet sengeplasser må vurderes og oppjusteres i tråd med denne gjennomgangen. De regionale helse­foretakene er i bestillerdokumentene for 2006 bedt om å gjennomgå kapasiteten i akutt-tjenesten for å sikre at tilgjengelighet og kvalitet blir ivaretatt i akutte situasjoner innen utgangen av april.

Departementet har også bedt Sosial- og helsedirektoratet gjennomføre et prosjekt i samarbeid med de regionale helse­foretakene for å vurdere antall nye plasser og andre tiltak som bør opprettes ved akuttenheter som i dag har for høy beleggsprosent, eller skriver ut for tidlig.

Det er lite systematisk kunnskap om prioritering av disse gruppene i dag. Vi har satt ned en arbeidsgruppe som skal komme med forslag til hvordan rett til helsehjelp kan styrkes for disse gruppene. Arbeidsgruppen skal kartlegge dette og vurdere hva som er akseptabel ventetid, samt som jeg sa i sted, foreslå hvordan en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser og rusmisbrukere kan utformes og etableres.

I regjeringsplattformen er det en klar ambisjon om å styrke tilbudet til rusmiddelavhengige. Her varsles det at Regjeringen vil utforme en nasjonal forpliktende opptrappingsplan for rusfeltet for å samordne og forsterke innsatsen overfor rusmiddelavhengige. Rusområdet er i budsjettet styrket med vel 90 millioner kroner, derav en stor andel til tannbehandling. Vi skal ikke undervurdere hvor uverdig det føles for mange rusavhengige å ha dårlige tenner, eller ikke tenner i det hele tatt. Dette er et første steg i en større satsing innen rusområdet. Den varslede opptrappingsplanen skal føre til at rusbehandling kommer høyere opp på dagsordenen.

Vi arbeider målrettet for å ytterligere forbedre en allerede god spesialisthelsetjeneste. Tiltak for å legge grunnlag for en bedre dokumentert kvalitet er høyt prioritert.

Det skal etableres flere kvalitetsregistre.

Vi skal bli enda bedre på medisinsk forskning.

Vi vil fortsatt måle helseforetakene på enkelte utvalgte kvalitetsindikatorer.

I bestillerdokumentene har vi satt særlig fokus på epikrisetid og korridorpasienter.

Mye fungerer godt i våre sykehustjenester. Vi får hjelp for svært mange helseproblemer og vi venter ikke særlig lenge på hjelpen. Dette har bedret seg betydelig etter sykehusreformen. Sykehusene holder, takket være velkvalifiserte ansatte, gjennomgående høy aktivitet og god kvalitet. Samtidig løser vi enkelte oppgaver for dårlig, særlig for noen grupper av pasienter. Vi står overfor et økende antall eldre og flere som har kroniske sykdommer og psykiske lidelser.

Kort sagt: En gruppe pasienter som allerede i dag er krevende, vil bli enda mer krevende i fremtiden.

Dette betinger en konsentrert og målrettet innsats for å møte fremtiden på en god måte. Som ledd i dette skal det utarbeides en egen plan for spesialisthelsetjenesten til de eldre. Dette er oppfølging av Soria Moria-erklæringen som sier at vi vil utarbeide en handlingsplan for styrking av tilbudet for eldre i sykehus. Denne skal blant annet fokusere på :

• Lokalsykehusene skal ha en sentral rolle i helsetjenesten for de eldre og sikre nærhet til nødvendige sykehustjenester.
• At det må utdannes flere geriatere.
• At finansieringsordningen for sykehus må sikre prioritering av eldre med sammensatte lidelser.

Overbelegg og korridorpasienter i norske sykehus har vært et mangeårig problem, er særnorsk og har mange årsaker. Styringssignalene har siden 2002 vært klare og entydige, og i 2006 stiller regjeringen krav om at regionale helseforetak skal tilstrebe å ikke ha korridorpasienter. Fra de siste par årene ser vi at omfanget av korridorpasienter har gått opp i enkelte regionale helseforetak. Vi imøteser at de regionale helseforetakene både treffer konkrete tiltak og leverer resultater som er i tråd med forventningen knyttet til dette.

Er det mange av dere som har ligget på korridoren som pasienter?

Jeg har. Det var ikke lange tiden, men lenge nok til å skjønne at det ikke er så godt å sove om natten i fullt lys. Det var forstyrrende med de som gikk forbi å så på meg, både dag og natt. Diverse ringing var også plagsomt.

Det føles trolig enda verre for gamle syke som blir lagt på gangen.

Da jeg for noen år siden jobbet på Ullevål spurte jeg en svensk sjukepleier om hvorfor det er så få korridorpasienter i Sverige, Svaret var at de ikke hadde så brede korridorer som oss. Noe i det?

Jeg har lurt mye på hvorfor det ikke er fullt før akkurat når det er fullt i korridorene. Jeg har også lurt på hvorfor det i noen tilfeller står tomme rom i samme avdeling som det er korridorsenger.

Jeg vet like godt som dere at det er ulik kapasitet, og ulik samhandling med kommunene, som i mange tilfeller tar imot eldre som skrives ut fra sykehus. Men det å finne noen andre å legge skylda på, eller å drive ansvarsfraskrivelse, gjør ikke at gamle Anna på korridoren får det bedre.

Vi må levere konkrete resultater som viser klar forbedring. Da må de riktige tiltakene finnes i samhandlingen med de kommunale helsetjenestene.

En viktig helsepolitisk verdi er at befolkningen skal oppleve at tjenestetilbudet er til for dem. Lokalsykehusene skal være en trygghetsbase for befolkningen. I Soria Moria erklæringen har vi sagt at vi vil opprettholde et desentralisert sykehustilbud, som blant annet sikrer nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud. Ingen lokalsykehus skal legges ned.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med en bedre arbeidsdeling mellom sykehusene, som fremmer kvalitet i pasientbehandlingen. Hvordan behandlingskjedene organiseres må klargjøres i et helhetlig opplegg. Prehospitale tjenester må inngå i dette. Det samme må det neste og mer spesialiserte leddet etter lokalsykehuset.

Vi må basere organiseringen av akuttberedskap på moderne behandlings- og transportformer. Kvaliteten på akuttjenesten skal være god, uavhengig av bosted. Det betyr at vi må være villige til å være konkrete på hva en kvalitetsmessig god akuttjeneste er, hva en komplett akuttmedisinsk kjede inneholder. Og hva konsekvensen av dette er.

I 2006 vil vi utvikle lokalsykehusfunksjonen, høyne kvaliteten i tjenesten og få til mer og bedre samhandling med førstelinjen. Dette er viktige tiltak i en debatt om lokalsykehusenes framtidige funksjoner.

De regionale helseforetakene har et helhetlig ansvar for investeringer i sin region innenfor egne rammer. De har også et ansvar for å bidra til at tjenestetilbudet blir hensiktsmessig, og rasjonelt i et nasjonalt perspektiv. Utfordringene på investeringsområdet er mange. I tillegg til generelt vedlikehold er det viktig å få tilpasset bygningsmasse og utstyrspark til endrede kapasitetsbehov, funksjonsfordelinger mellom sykehus, og en rask teknologisk utvikling.

Regjeringen er opptatt av å lage bedre rammebetingelser rundt investeringer i helseforetak. Det er avgjørende for at vi også om 20 år har bygninger og utstyr i sykehusene som gir gode og tidsmessige tjenester på et høyt teknologisk og faglig nivå.

Det samlede tjenestetilbudet i spesialisthelsetjenesten ytes i all hovedsak i regi av det offentlige. Men etter hvert er det også et betydelig innslag av ulike private aktører i deler av spesialisthelsetjenesten. Regjeringen vil at det skal skje en viss kursendring på dette området i forhold til hva den forrige regjeringen ønsket. I Soria Moria-erklæringen er det to punkter som omtaler dette konkret:

Det ene berører private frivillige aktører. Sykehus drevet og eid av slike organisasjoner skal sikres gode vilkår gjennom avtaler med det offentlige.

Det andre berører private kommersielle aktører. Omfang av avtaler mellom regionale helseforetak og kommersielle sykehus skal begrenses.

Vi gjør med andre ord – med viten og vilje – en differensiering mellom private frivillige eller "non profit"-aktører, og private aktører med kommersielle formål.

I foretaksmodellen ivaretar de regionale helseforetakene sitt ansvar både gjennom bruk av egne eide helseforetak og gjennom kjøp av spesialisthelsetjenester fra ulike private tilbydere. Dette står ved lag. Vi skal heller ikke glemme at private aktører har medvirket i det viktige arbeidet som er gjort med å få ned køer og lange ventetider de senere årene. Det er viktig å utnytte kapasiteten i det offentlige slik at ventetidene ikke øker igjen.

Sentrale velferdsoppgaver skal primært løses gjennom god utnyttelse av offentlige ressurser, og gjennom det offentlige tjenestetilbudet. Ledig kapasitet i offentlige sykehus skal utnyttes på en best mulig måte. Det er en kjensgjerning at de offentlige sykehusene har langt mer sammensatte og krevende oppgaver enn enkelte private "nisjetilbydere".

Tjenesteleveranser og kostnader blir derfor ikke direkte sammenlignbare. Det vil imidlertid fortsatt være både rom for og behov for at private aktører medvirker i det samlede tjenestetilbudet – gjennom avtaler med regionale helseforetak.

Men når vi har lagt til grunn at avtaler med private kommersielle skal begrenses, er det naturlig at man framover kritisk vurderer behovsdekning og omfang på avtaler med private kommersielle leverandører. Samtidig mener vi det er viktig at sykehus og helseinstitusjoner eid og drevet av frivillige organisasjoner skal sikres gode vilkår gjennom avtaler med det offentlige.

Vi vet tjenesten har svært mange dyktige medarbeidere og ledere. Vi er sikre på at denne enorme kompetanseressursen brukes for å realisere de målene som er satt om en best mulig spesialisthelsetjeneste. Jeg er sikker på at vi sammen skal få resultater som står i stil med forventningene!

Lykke til!