Helsearbeiderfaget

Kjære deltakere.

Jeg takker for invitasjonen hit til Lillehammer.

(PDF-versjon av Powerpoint-fremvisning)

Det er særlig hyggelig for meg å komme hit for å diskutere helsefagarbeideren.
- Oppland fylkeskommune har jo vært veldig sentral i arbeidet med å utforme den nye helsefagarbeiderutdanningen, som vi alle er stolte av.
- I tillegg tok dere initiativ til det første NM i helsefag i fjor høst, og de to vinnerne, som kom fra Mesna videregående skole her på Lillehammer, ligger nå i hardtrening både i faget og i engelsk for å delta i VM i yrkesfag i Japan i november.
- Dere jobber også veldig aktivt med å rekruttere elever til helsefagarbeiderutdanningen gjennom rekrutteringspatruljer.
- Og jeg vet at dere også gjør en veldig god jobb med å skaffe nok læreplasser til helsefagarbeiderutdanningen her i Oppland.

For noen dager siden (20.8) startet for første gang elever på Helsefagarbeiderutdanningen VG2. Dette betyr at av de om lag 7.800 elevene i landet som for ett år siden ble tatt inn på Helse og sosialfag VG1, er det litt over 2.700 elever som nå har tatt skrittet videre til Helsefagarbeiderutdanningen.

Når disse elevene avslutter sin utdanning våren 2010 vil de være de første i en lang rekke helsefagarbeidere som vil komme i årene fremover. For helsefagarbeiderne vil utgjøre én av grunnpillarene i helse- og sosialsektoren i årene som kommer – i møte med utfordringer knyttet til vekst og kompetanse.

(Lysbilde nr. 2: Fem hovedutfordringer)

Stortingsmeldingen
Som dere kanskje er kjent med la regjeringen i september i fjor frem Stortingsmelding nr. 25 (2005-2006) om fremtidens omsorgsutfordringer for Stortinget, og den ble behandlet i Stortinget like før påske.

Omsorgsmeldingen skisserer fem hovedutfordringer for de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og disse er:
- at veksten i nye brukergrupper, og da spesielt i veksten av yngre brukere, innebærer et behov for annen faglig kompetanse enn tidligere
- at økningen i antallet eldre krever en utbygging av kapasiteten og en økt kompetanse på aldring
- at aldringen av befolkningen fører til en knapphet på familieomsorgsytere, som innebærer at det offentlige må ta hele den forventede behovsveksten
- at endringer i brukergruppene, med et større omfang av kroniske og sammensatte lidelser, øker behovet for bedre medisinsk og tverrfaglig oppfølging og et koordinert tjenestetilbud fra både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten
- at svakheter ved dagens omsorgstjeneste knyttet til å dekke psykososiale behov og behov for aktivitet krever større faglig bredde med plass til flere yrkesgrupper

Kort fortalt stiller de nye brukergruppene krav til nye arbeidsformer og endret kompetanse, og veksten i tallet på eldre vil kreve en betydelig utbygging av tjenestetilbudet.

(Lysbilde nr.3: Fremskrivinger av utviklingen i antallet eldre)

***** START – Kommentar til figur i lysbilde 3 ****
Denne figuren viser at antall personer 80 år og eldre kan komme til å øke fra 190.000 i 2000 til nesten 320.000 i 2030 og over 500.000 i 2050. Veksten kommer fra rundt 2020, og dette betyr med andre ord at vi har foran oss om lag 15 år med små endringer i demografien.

Samtidig varierer den demografiske utviklingen mellom kommuner og fylkeskommuner, og noen kommuner opplever allerede i dag en kraftig økning i gruppen av de eldste eldre, mens andre opplever et redusert antall eldre.
***** SLUTT – Kommentar til figur i lysbilde 3 ****

(Lysbilde nr.4: Fremskriving av sysselsettingsbehovet)

***** START – Kommentar til figur i lysbilde 4 ****
Denne figuren illustrerer et nøkternt anslag for hva arbeidskraftbehovet i den kommunale helse- og omsorgssektoren vil være de neste 45 år. I tillegg til veksten i antall eldre er utviklingen i eldres helse og innsatsen fra familien de viktigste forhold som påvirker arbeidskraftsbehovet.

Mange eldre opplever sykdom og funksjonstap de siste leveårene. Hvorvidt denne perioden blir kortere, lengre eller er uendret når levealderen øker er usikkert. Men dersom økt levetid gir flere friske år, anslår SSB at arbeidskraftbehovet øker med vel 125 000 årsverk fram mot 2050. Dette innebærer mer enn en dobling i forhold til i dag.

Utfordringen må likevel ses i lys av at den nye eldregenerasjonen har bedre helse og mer ressurser i form av høyere utdanning og bedre økonomi å møte og mestre alderdommen med.

Og det er faktisk nesten like mye den manglende veksten i familieomsorg, som veksten i tallet på eldre som er årsaken til denne fordoblingen i arbeidskraftsbehovet

Framskrivningene forutsetter ingen standardheving i forhold til i dag. Øker vi standarden ved tjenestene vil dette få store konsekvenser for behovet for personell.
***** SLUTT – Kommentar til figur i lysbilde 4 ****

Regjeringen legger i Omsorgsmeldingen både kortsiktige og langsiktige strategier for å møte disse utfordringene.

Hovedstrategien er å utnytte den demografisk sett relativt stabile perioden vi har foran oss til en gradvis utbygging av tjenestetilbudet, og til å planlegge og forberede den raske veksten i omsorgsbehov som forventes fra omkring 2020. Enkelte kommuner vil imidlertid møte de demografiske utfordringene tidligere enn dette.

(Lysbilde nr. 5: Fem langsiktige strategier)

Omsorgsmeldingen legger fem langsiktige strategier med konkrete tiltak frem til 2015, og disse er:
- kvalitetsutvikling, forskning og planlegging
- kapasitetsvekst og kompetanseheving
- bedre samhandling og medisinsk oppfølging
- aktiv omsorg
- partnerskap med familie og lokalsamfunn

Av disse fem strategiene er det spesielt én strategi jeg vil trekke frem:
Å sikre den kommunale helse- og omsorgssektoren tilstrekkelig personell, kompetanse og stabilitet i årene fremover.

(Lysbilde nr. 6: Kapasitetsvekst og kompetanseheving – Personellutfordringer)

Kapasitetsvekst og kompetanseheving
Personellet utgjør den grunnleggende ressursen i helse- og omsorgstjenesten, der nesten all undersøkelse, behandling, rehabilitering og omsorg består av menneskelig innsats. God omsorg oppstår i samspillet mellom personell, og mellom personell og brukere. Kvaliteten bestemmes av helse- og sosialpersonellets kunnskaper, ferdigheter, holdninger og personlige egenskaper.

Helse- og omsorgstjenesten er derfor sårbar for svingninger i personelldekning, personellets kvalifikasjoner og samarbeidsforhold, og uten tilstrekkelig personell og kompetanse får ikke pleietrengende eldre, personer med nedsatt funksjonsevne og andre brukere av helse- og omsorgstjenesten den hjelp de har behov for.

Jeg vil spesielt trekke frem følgende utfordringer i dag:
1. Den kommunale helse- og omsorgssektoren er kjennetegnet ved å ha en høy andel personell uten formell helse- og sosialfaglig utdanning, såkalt "ufaglærte" (1/3 av personellet)
2. Mangfoldigheten i brukernes behov tilsier at det er et behov for mer tverrfaglig kompetanse blant personellet, blant annet i forhold til sosial kontakt og aktivitet
3. Avgangen av helse- og sosialpersonell fra den kommunale helse- og omsorgssektoren er for høy, både til andre sektorer og til attføring eller uførepensjon (ca. 10 % per år)
4. Det er en omfattende bruk av deltidsstillinger i sektoren
5. Helse- og sosialsektoren er i en tøff konkurransesituasjon med andre sektorer om ungdommens søkepreferanser
6. Den kommunale helse- og omsorgssektoren sliter med et ufortjent dårlig omdømme

(Lysbilde nr.7: Kapasitetsvekst og kompetanseheving – Tre grep)

For å møte disse utfordringene har regjeringen tatt tre grep:
1. Vi har styrket kommuneøkonomien betydelig, og kommunene har fra 2005 til 2007 hatt en reell inntektsvekst på 14,5 milliarder kroner.
2. Dette har blant annet lagt til rette for en av regjeringens viktigste målsettinger, om å etablere 10.000 nye årsverk med fagutdanning i pleie- og omsorgssektoren innen utgangen av 2009. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det er kommet om lag 7.800 nye årsverk i omsorgstjenesten fra 2004 til 2006, og at tilnærmet hele veksten er personell med helse- og sosialutdanning. Dette viser at prioritering av økte inntekter til kommunene møtes med en rekordsatsning på omsorgstjenesten.
3. Regjeringen har i tillegg utarbeidet kompetanse- og rekrutteringsplanen Kompetanseløftet 2015.

(Lysbilde nr.8: Kompetanseløftet 2015)

Kompetanseløftet 2015
Kompetanseløftet omfatter kun de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Til sammenligning med de tidligere rekrutteringsplanene innebærer Kompetanseløftet en dreining fra rekrutteringstiltak til kompetansehevende tiltak.

I de første årene vil målet for Kompetanseløftet være å:
- øke bemanningen i omsorgssektoren ut fra nivået i 2004 med 10.000 nye årsverk med relevant fagutdanning innen utgangen av 2009
- heve det formelle utdanningsnivået i omsorgstjenestene
- sikre en bruttotilgang på helsefagarbeidere på om lag 4.500 per år
- skape større faglig bredde med flere faggrupper og økt vekt på tverrfaglighet
- styrke veiledning, internopplæring og videreutdanning

(Lysbilde nr.9: Kompetanseløftet 2015 – Tiltak)

Tiltakene i Kompetanseløftet består av tilskudd til:
- Aksjon helsefagarbeider, som skal bidra til både å sikre god rekruttering og et tilstrekkelig antall læreplasser til helsefagarbeiderutdanningen
- Kvalifisering av voksne som vil jobbe i sektoren til helsefagarbeidere
- Rekrutteringskampanje, med et spesielt fokus på menn
- Desentraliserte høyskolestudier
- Videreutdanning av personell med videregående opplæring gjennom fagskolene
- Videreutdanning av høyskoleutdannet personell
- Ledelsessatsingen Flink med folk i første rekke, som bygger på de gode erfaringene med Flink med folk
- Undervisningssykehjem
- Prosjektet Omsorg ved livets slutt og lindrende behandling
- Samarbeid om etisk kompetanseheving

(Lysbilde nr.10: Kompetanseløftet 2015 – Videregående opplæring 1)

Spesielle utfordringer – Videregående opplæring
Etter nedgangen i 1990-årene i tilgangen på personell med fagutdanning i helse- og sosialfag fra videregående opplæring, bidro de forrige rekrutteringsplanene og Kompetansereformen til at tilgangen på hjelpepleiere og omsorgsarbeidere har økt fra 2000 og frem til i dag.

Vi har i Kompetanseløftet et mål om å videreføre denne utviklingen, men vi vil nok støte på noen utfordringer i de nærmeste årene fremover:
- For det første vil behovet for personell med videregående opplæring i omsorgssektoren bli stort i årene som kommer – både ut fra et økt behov i sektoren, men også ut fra regjeringens målsetting om å heve kvaliteten på tjenesten.
- Det er en viss usikkerhet knyttet til om overgangen fra hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanningen i Reform 94 til helsefagarbeiderutdanningen i Kunnskapsløftet vil ha en innvirkning på søketallene.
- Samtidig vil overgangen fra en treårig hjelpepleierutdanning til en fireårig helsefagarbeiderutdanning føre til at 2009 blir et år med om lag 3.000 færre uteksaminerte elever med fagutdanning i helse- og sosialfag fra videregående opplæring.
- Dette forsterkes av erfaringene med et stort frafall av elever i hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanningene, hvor kun fire av ti som startet VK1 i 1999 var igjen i yrket ett år etter avsluttet utdanning i 2003.
- Det er i tillegg slik at tilgangen på faglært personell som følge av Kompetansereformen vil gå ned etter hvert som mange av de voksne ufaglærte født før 1978 har benyttet sin rett til videregående opplæring.

(Lysbilde nr.11: Kompetanseløftet 2015 – Videregående opplæring 2)

Av tiltakene i Kompetanseløftet vil jeg spesielt trekke frem tre tiltak som skal møte disse utfordringene:
- Kompetanseløftet har et tiltak for å kvalifisere personell til helsefagarbeidernivå. Mange voksne har benyttet sin rett til videregående opplæring men ønsker likevel å arbeide i omsorgssektoren. Erfaringer viser i tillegg at de voksne som ønsker å jobbe i sektoren er en veldig stabil arbeidskraft sammenlignet med de unge, og voksenopplæring er derfor viktig for rekrutteringen til sektoren.
- I tillegg, for å ivareta omsorgssektorens kompetansebehov og å sikre at helse- og sosialpersonell med videregående opplæring står lengre i sektoren enn i dag, er videreutdanning gjennom fagskoleutdanning et nødvendig tilbud.
- Og sist, men ikke minst, gjennom Aksjon helsefagarbeider å bidra til rekrutteringen til helsefagarbeiderutdanningen, gjennom rekrutteringspatruljer og NM i helsefag, og sikre tilstrekkelig antall læreplasser til helsefagarbeiderelevene.

(Lysbilde nr.12: Læreplasser)

Læreplasser
Ettersom helsefagarbeiderutdanningen er et lærefag med to år teori og to år i lære, medfører dette et behov for om lag 3.000 nye læreplasser.

Dette er et betydelig antall læreplasser, og dette er bakgrunnen for samarbeidet om Aksjon helsefagarbeider mellom myndighetene og arbeidsgiversiden. Ut fra de signaler jeg har mottatt er dette arbeidet på god vei mot målet for de aller fleste fylker.

Å ta inn en lærling er en god investering:
- I løpet av læretiden vil lærlingen bli dyktigere og mer rutinert, og lærlingen vil etter hvert kunne utføre stadig større deler av arbeidsoppgavene til utdannede helse- og omsorgsarbeidere.
- Svært mye kunnskap lar seg ikke overføre gjennom tradisjonell undervisning. Som i et hvilket som helst annet håndverk er også helse- og omsorgsarbeideren avhengig av å innarbeide grunnleggende ferdigheter i møte med brukere og pasienter.
- Etter endt læretid har kommunen eller helseforetaket mulighet til å rekruttere medarbeidere som har bevist sin dyktighet gjennom læretiden.

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad og Kunnskapsminister Øystein Djupedal skrev i fjor sommer i fellesskap et brev til kommunene og helseforetakene med oppfordring til å ta imot lærlinger. Vi ser at dette arbeidet er på god vei i de aller fleste fylker.

(Lysbilde nr.13: Helsefagarbeidere i spesialisthelsetjenesten)

Helsefagarbeidere i spesialisthelsetjenesten
Når det gjelder helsefagarbeiderne i spesialisthelsetjenesten er det helseforetakene selv som har ansvaret for å rekruttere det personellet de trenger for å løse sine oppgaver.

Samtidig kan vi se at det den senere tiden har vært en dreining mot flere ansatte med spesialisert kompetanse, mens personell med utdanning fra videregående nivå er redusert.

Det er imidlertid kompetanseutfordringer også knyttet til spesialisthelsetjenesten, både i forhold knyttet til økningen i den eldre delen av befolkningen og innenfor prioriterte områder som rus, geriatri, kreftomsorg og rehabilitering. Dette kan tilsi at behovet for helsefagarbeidere kan øke også i spesialisthelsetjenesten. Det er derfor viktig at helsefagarbeiderelever tilbringer en periode av læretiden i spesialisthelsetjenesten.

Samtidig innebærer kortere liggetid i spesialisthelsetjenesten behov for styrket kompetanse i den kommunale omsorgstjenesten, og dette innebærer at spesialisthelsetjenesten er avhengig av at kommunene har tilstrekkelig kompetanse.

Helse- og omsorgsdepartementet har i oppdragsdokumentet for 2007 stilt krav til at de regionale helseforetakene skal etablere et riktig antall og kvalitativt gode plasser for lærlinger.

Dette har ledet til at enkelte regionale helseforetak i sine styringsdokumenter har stilt krav til at helseforetakene i helseregionen må inngå samarbeidsavtaler med videregående skoler som tilbyr helsefagarbeiderutdanning.

(Lysbilde nr.14: Oppsummering)

Avslutning
Vi har ikke kommet helt i mål ennå med helsefagarbeiderutdanningen:
- Søkertall til VG1 Helse og sosialfag viste en nedgang på om lag 7 % fra 2006 til 2007.
- Søkertall til VG2 Helsefagarbeider i 2007 viste en nedgang på om lag 3 % sammenlignet med tilsvarende nivå innen hjelpepleie og omsorgsfag i 2006.
- Vi er heller ikke helt i mål når det gjelder læreplasser.

Vi må fortsette arbeidet med å sikre en god rekruttering og et tilstrekkelig antall læreplasser til helsefagarbeiderutdanningen.

Vi vil i Helse- og omsorgsdepartementet følge med på utviklingen i læreplasser og vurdere tiltak dersom utviklingen ikke er tilfredsstillende.

Takk for meg!