Fremtidens Høyesterett

I USA er frontene steile når nye dommere for Høyesterett skal utnevnes. Vi så det for få uker siden, da de demokratiske senatorene John Kerry og Ted Kennedy varslet en maratondebatt som et siste forsøk på å stanse utnevnelsen av Samuel A. Alito jr. Senatorene begrunnet bruken av filibustertaktikk med frykten for et ”ideologisk kupp” i høyesterett. De mente en godkjennelse av president George Bushs foretrukne kandidat ville sette et halvt århundres framskritt for grunnleggende rettigheter i fare. Alito ble utnevnt. Om demokratenes frykt var berettiget, vil tiden vise.

I Norges Høyesterett står vi overfor et generasjonsskifte. Det skal om kort tid ansettes to nye dommere. I løpet av de neste årene står Høyesterett overfor en utskiftning av nær halvparten av de 19 dommerembetene. Jeg ønsker ikke en politisk prosess lik den en har i USA. Men jeg ønsker meg større diskusjon omkring dommerutnevnelser, med utgangspunkt i spørsmålet: Hvilke kvalifikasjoner bør en Høyesterettsdommer inneha?

I motsetning til i USA, går det ikke politikk i utnevning av dommere her hjemme. Det er Innstillingsrådet for dommere som innstiller på bakgrunn av søknader, og Regjeringen avgjør ansettelsen. Stortinget har ingen formell rolle i ansettelsen. Hittil har ikke dommerutnevnelser vært gjenstand for særlig oppmerksomhet.

Høyesterett dømmer i siste instans. Domstolene er selvstendige og uavhengige statsorganer, og omtales som ”den tredje statsmakt”. Grunnloven av 1814 bygger på det prinsipp at makten skal fordeles mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt, og ser for seg en maktbalanse mellom de tre. Hvordan denne makten fordeles i vår tid, er temaet for Makt- og demokratiutredningen. Rettsliggjøring er et sentralt tema i dens sluttrapport, som kom i 2003. Her pekes det på at sosiale og kulturelle ønskemål i økende grad formuleres som rettskrav. Stadig flere områder og detaljer i samfunnslivet blir regulert gjennom lover og direktiver. Domstolene og andre rettslige organer øker sin beslutningskompetanse på bekostning av politikk og forvaltning. Rettsliggjøring innebærer at rettsorganene får økende betydning på bekostning av folkevalgt myndighet, og at skillet mellom lovgivning og lovanvendelse blir visket ut. Det norske rettsvesenet er også preget av en omfattende internasjonalisering, der EUs regelverk og internasjonale konvensjoner gjøres bindende for norsk lov. I et slikt perspektiv blir Høyesteretts rolle viktigere.

Høyesterett nyter stor tillit i befolkningen. Domstolene, og da særlig Høyesterett, er av de viktigste garantier for rettssikkerhet i samfunnet. Det er domstolene som anvender det lovverk Stortinget gir oss. Dets dommer og kjennelser har derfor stor betydning for enkeltmennesker, og også for samfunnsutviklingen. Hvilke referanser og erfaringer den enkelte dommer innehar, vil kunne prege dens avgjørelser, selv om en dømmer etter lover foreslått av regjeringen og vedtatt av stortinget.

Høyesterett består av fremragende jurister, men det kan ikke underslås at domstolen tradisjonelt har vært nokså ensidig sammensatt. Når vi fremover skal rekruttere nye dommere, bør vi derfor se hen til langt mer enn en glimrende juridikum – som selvsagt må ligge i bunn som kvalifikasjon. Til nå har vi hatt et meget finkornet karaktersystem ved de juridiske fakultet, der hundredeler avgjør den faglige rangeringen. Dagens bokstavkaraktersystem kan bli en utfordring for å skille mellom de faglig dyktigste jurister. Samtidig kan nettopp det nye karaktersystemet gjøre det lettere også å vektlegge andre kvalifikasjoner i større grad enn i dag.

Jeg ønsker meg et fremtidens Høyesterett som favner bredt. Sammensetningen bør speile det samfunnet vi har. Prinsippet om å ”dømmes av likemenn” bør være en rettesnor for den totale sammensetningen av Høyesteretts kvinner og menn. Rettighetslovgivning og den ”lille manns” behov for vern mot sterkere motparter taler for kompetanse av mer sosial art. Det bør tilstrebes balanse mellom kjønnene og et spenn i alder. Dommerne bør ha en variert yrkesbakgrunn. I dag rekrutteres det dommere med erfaring både fra offentlig og privat sektor. Jeg ønsker meg også dommere med erfaring fra organisasjonslivet. Det sikrer allsidighet i erfaringer. Det vil også kunne gjenspeile et sosialt engasjement, og større evne til forståelse for sårbare gruppers livssituasjon. I dag utdannes det jurister ved universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø, og studentene kommer fra hele landet. Distriktsprofil bør også være et kriterium for Høyesteretts sammensetning. I dag ser en at ungdom med annen etnisk bakgrunn enn norsk rekrutteres til utdanningsinstitusjonene. Det bør gjenspeiles i fremtidens Høyesterett.

Lønnsnivået for Høyesterettsdommere bør diskuteres. Vi må sikre oss rekruttering av godt kvalifiserte jurister. Lønnsnivået kan også ha betydning for å sikre dommernes uavhengighet. Høyesteretts dommere bør ikke være blant de jurister som sper på lønnen ved å påta seg styreverv og voldgiftsoppdrag.

Hver enkelt dommers oppfatning vil ikke påvirke rettsutviklingen i avgjørende retning. Men et faglig tungt og bredt sammensatt Høyesterett vil sikre gode og kloke avgjørelser. Jeg ønsker meg ikke et amerikansk preg over utnevnelser, der søkere til Høyesterett må klargjøre sine politiske og ideologiske standpunkt for politikere og allmennhet før utnevnelse. Øket oppmerksomhet fra samfunnets side knyttet til søkernes kvalifikasjoner og bakgrunn i forkant av dommerutnevnelser bør hilses velkommen.