NOKUTs evaluering av allmennlærerutdanning

Kunnskapsminister Øystein Djupedals tale på sluttkonferansen om evaluering av allmennlærerutdanning i regi av NOKUT, 27.09.06, Lillestrøm.

(Rapporten overrekkes)

Tusen takk. Og hjertelig vel møtt.

Det er et solid stykke arbeid jeg har fått overlevert. De som står bak rapporten har vært uredde i sitt arbeid, og har i tillegg gjort det svært grundig.

En stor takk til professor Sven-Erik Hansén og resten av evalueringspanelet er derfor på sin plass. Takk også til NOKUT for organisering av evalueringsarbeidet.

Det er gjort et særdeles godt arbeid med å kaste lys på viktige prinsipielle problemstillinger – som det er mange av både i lærerutdanning og i yrket, få fram dokumentasjon og analyser på sentrale områder og å komme med velfunderte konklusjoner. Evalueringspanelet har gitt en rekke vurderinger og anbefalinger av stor betydning for kvaliteten i allmennlærerutdanningen. En hovedkonklusjon er at det er nødvendig å videreutvikle utdanningen – både med tanke på kvalitet og relevans.

Panelet finner store variasjoner mellom institusjonene på de ulike temaene som tas opp, men mener likevel å se mønstre og tendenser som gir grunnlag for prinsipielle anbefalinger. De fleste av disse gjelder forhold som ligger innenfor institusjonenes myndighetsområde, og jeg legger særlig vekt på følgende:

• at det utvikles tydeligere ledelse på alle nivå og en intern organisering som fremmer lærerutdanningen som integrert profesjonsutdanning
• at institusjonens kvalitetssikringssystem tas i bruk som styrings- og kontrollsystem på alle nivå og at nøkkeldata inkluderes i kvalitetsarbeidet. Evalueringen viser at institusjonene har for dårlige kunnskaper om kandidatenes resultater.
• at det formidles klare forventninger og stilles tydelige krav til studentene i utdanningen. Det er betydelig rom for å øke arbeidsinnsatsen.
• at lærerutdanningene må ha et tilstrekkelig høyt kompetansenivå blant personalet. Helhetsbildet er at kompetansen er høy, men rapporten viser også at noen få institusjoner ligger under NOKUTs krav for akkreditering av bachelorutdanninger, og videre er personalet med førstekompetanse i noen tilfeller skjevt fordelt mellom fagene. Det er spesielt viktig å sikre høy kompetanse i de sentrale undervisningsfagene i skolen.
• at det etableres samarbeidsstrukturer både internt og i forhold til eksterne aktører
• at praksis er et felles ansvar mellom utdanningen og praksisskolen.

Institusjonsrapportene peker på at lærestedene har ulike utfordringer. De viser at heller ikke institusjoner som har de beste rammebetingelsene, som høyt kompetente fagpersoner og dyktige studenter, lykkes godt nok med utdanningstilbudet. Også ved disse institusjonen etterlyser studentene strengere krav, mer fagdidaktikk og bedre organisering av praksisopplæringen. Andre høyskoler har særlige utfordringer både med å rekruttere fagpersoner og studenter. Dette er bekymringsfullt. Institusjonenes styre må vurdere hvordan man skal gå videre på de anbefalinger som er gitt. Departementet vil følge opp hvordan den enkelte institusjon arbeider videre med tilrådningene til den enkelte institusjonen.

Selv om disse forholdene ligger innenfor institusjonenes ansvarsområde, vil jeg invitere til en dialog med sektoren om hvordan utfordringene best kan møtes, noe jeg kommer tilbake til.

Det er også viktig å påpeke at studentene har et selvstendig ansvar for å bidra til å høyne kvaliteten i utdanningen gjennom egeninnsats. Arbeidstiden som brukes er fremdeles for lav i forhold til å fylle de kvalitetskrav som bør ligge i utdanningen.

Evalueringen har vært gjennomført i overgangen mellom to reformer. Som det påpekes i rapporten, har den derfor vanskelig kunnet fange opp virkninger av lærerutdanningsreformen fra 2003. Denne var en del av Kvalitetsreformen, og inneholder elementer som vi kan bygge videre på når vi nå skal følge opp anbefalingene fra komiteen.

De viktigste endringene er:

1. Stor grad av valgfrihet med mulighet til valg av faglig fordypning (mot ungdomstrinnet) eller faglig bredde (mot barnetrinnet). Her viser det seg gledelig nok at mange studenter velger fordypning i det tredje og fjerde året. En undersøkelse departementet har gjort blant studentene som følger ny modell, viser at de mest valgte fagene i det tredje året var matematikk og naturfag.
2. Grunnleggende lese- skrive- og matematikkopplæring som obligatorisk fag
3. Fagdidaktikk inn i alle fag

I oppfølgingen av reformen har departementet også iverksatt et prosjekt for veiledning av nyutdannede lærere som har fått en positiv evaluering. Dette vil bli videreført, slik panelet også anbefaler.

I tillegg vil jeg nevne det nyetablerte programmet for praksisrettet FoU i grunnopplæring og lærerutdanning, der Norges forskningsråd i første omgang har bevilget i alt 52,5 millioner kroner til 10 prosjekter. Evalueringspanelet har i sin vurdering påpekt nettopp behovet for klart yrkesretting i fagpersonenes FoU-arbeid.

Panelet har også anbefalinger til departementet. De fleste av utfordringene som påpekes, er ikke nye, flere ble trukket fram også i forrige evaluering og var med i utformingen av lærerutdanningsreformen i 2003. Jeg mener likevel at evalueringen gir så klare indikasjoner på systematiske svakheter at det er helt nødvendig at det skjer en oppfølging umiddelbart.

Først og fremst må institusjonsledelsen ta sitt styringsansvar mer alvorlig når det gjelder kvaliteten i lærerutdanningen. KD innkalte i mars i år alle institusjonslederne til en konferanse om høyskolenes spesielle ansvar for profesjonsutdanningene. Jeg vil følge opp institusjonsledelsens ansvar for å ta tak i de konkrete utfordringene allmennlærerutdanningen har. Departementet vil også gjennom særskilt avsatte midler på budsjettet dels videreføre tiltak, dels initiere nye prosjekt for å styrke profesjonsinnrettingen i utdanningen.

Vi vil bl.a. bidra på følgende måte:

1) Jeg vil invitere Universitets- og høgskolerådet til en diskusjon om hvordan hovedpanelets anbefalinger bør følges opp.

a) Hvilke utfordringer kan og bør løftes opp på et nasjonalt nivå og kanskje gjøres til gjenstand for en felles strategi, og hvilke må den enkelte institusjonen selv finne løsningen på?

• Hvordan kan fagmiljøene gå sammen, for eksempel innenfor rammen av Nasjonalt råd for lærerutdanning, om oppfølgingsarbeid, hva kan UHR eller KD bidra med på nasjonalt nivå, når det gjelder organisasjonsmodeller, arbeidsdeling og faglig profilering? Panelet mener departementet kan sørge for nasjonal samordning og gi drahjelp og insentiver til riktig utvikling, uten at en dermed går tilbake til mer detaljert sentral styring. Dette vil jeg følge opp, både for å sikre kvalitet og for at det totale tilbudet av allmennlærerutdanninger med ulike profileringer i størst mulig grad skal oppfylle nasjonale behov.
• Årsakene til det spesielt store frafallet i utdanningens første studieår må kartlegges: er det de svakeste, de beste, eller er det de svakest motiverte studentene som forsvinner? Bl.a. vil jeg gjerne at vi sammen ser nærmere på muligheten for å utprøve nye utvelgelsesmetoder ved opptak som i større grad er basert på motivasjon og interesse.

b) Hvordan kan departementet bidra til at styrings- og kontrollfunksjonene i de interne kvalitetssikringssystemene blir brukt slik hensikten var – og brukt på en konstruktiv måte for å fremme kvalitet?

c) Jeg vil også gjerne utfordre institusjonslederne og UHR på å følge opp den interessante og viktige prinsipielle drøftingen av lærerutdanningens forhold til profesjonsbegrepet, yrkesutøvelsen og forskningstilknytning som evalueringspanelet foretar innledningsvis i rapporten. En større bevissthet om de spenningsfeltene både utdanningen og yrkesutøvelsen står i, kan ha stor betydning for utdanningens mulighet til å bli en bedre profesjonsutdanning, men også for skolens og samfunnets forståelse av utdanningen som en innføring til yrket.

2) Mange av de mest sentrale utfordringene knytter seg nettopp til forholdet mellom utdanningen og profesjonen og UH-sektorens og skoleeieres felles ansvar som lærerutdannere. Det gjelder:

• Status for og rekruttering til læreryrket og lærerutdanningene
• Kvalitet i skole/barnehage og lærerutdanning, særlig utviklingen av fag- og profesjonskompetansen hos lærerkandidatene, lærere og ledere i skolen
• Utvikling, formidling og bruk av relevant forskning og ny kunnskap om skole og lærerutdanning
• Etablering av effektive nettverk og felles arenaer for forpliktende samarbeid, utveksling av kunnskap, erfaringer og meninger og drøfting av sentrale spørsmål for utvikling av skole/barnehage og lærerutdanning.

Jeg vil derfor ta initiativ til nye utviklingsprosjekt som kan bidra til å styrke profesjonsinnrettingen og samarbeidsrelasjonene med praksisfeltet:

a) Jeg ønsker igangsatt et antall pilotprosjekt på regionalt nivå for å utvikle et nytt samarbeidskonsept mellom UH-sektoren og skole-/barnehageeier som omfatter alle relevante områder. Hensikten er å utvikle realistiske og regionalt tilpassede modeller for organisering, styring, ansvarsdeling og finansiering av nettverk, samarbeidsfora og samarbeidsprosjekt. Partene i regionen skal her deltar på likeverdig basis. Prosjektene skal utvikle rammer for tettere og mer forpliktende samarbeid som omfatter alle relevante samarbeidsområder.

b) Jeg vil også ta initiativ til utviklingsprosjekt for å få opp gode organisasjons- og samarbeidsmodeller for praksisopplæringen mellom lærerutdanningsinstitusjon og skoleeier. Her er det allerede mange gode tilløp på gang som det kan hentes inspirasjon fra.

c) Før prosjektene igangsettes, er det ønskelig å få et godt kunnskapsgrunnlag og kartlegge hvordan øvingslæreravtalene praktiseres, hvordan ansvarsdelingen og samarbeidet fungerer og hva som er hindre med tanke på best mulig kvalitet i praksisopplæringen. Dette bør være et oppdrag for en nøytral institusjon, og vil bli igangsatt så fort som mulig.

Alle disse tiltakene bør være samarbeidsprosjekt som drøftes med berørte parter og aktører som UHR, Utdanningsforbundet og KS. Det er satt av midler til prosjektene i statsbudsjettet for 2007.

3) Det er naturlig også å se på allmennlærerutdanningens nåværende struktur og rammer. Jeg vil sette meg inn i de resonnementene evalueringspanelet har rundt disse.

a) Jeg er enig i at det er uheldig at allmennlærere underviser i fag de ikke har utdanning i. Jeg mener derfor det er nødvendig å slå fast at den tiden er forbi da en og samme utdanning kan kvalifisere for undervisning i hele grunnskolens 10-årige løp. Fag- og nivådifferensiering er allerede innført, men på ”frivillig” basis, basert på studentens valg og skolens etterspørsel. Det er nå ønskelig at det formaliseres som et krav, og jeg vil sette i gang et arbeid i høst med å utrede hvordan det bør gjøres og hvilke konsekvenser endringene vil medføre. Det er naturlig å tenke seg at kravene til fordypning i faget en underviser i, må være høyere på høyere trinn i grunnskolen enn på lavere. I den sammenheng er det gledelig å se at så mange av lærerstudentene nå velger fordypning i realfag.

b) Jeg vil vurdere panelets anbefaling om femårig utdanning. Men det er en sak med mange og store konsekvenser, som i alle fall vil kreve grundig utredning.

Avslutning
Evalueringen beskriver et mangfoldig bilde av norsk lærerutdanning. Dette er ingen utdanning som ligger med brukket rygg; den har utfordringer, men det er også veldig mye bra å bygge videre på. Det viktige nå er å fokusere på hvordan en av landets viktigste yrkesutdanninger kan gjøres enda bedre.

Institusjonenes ledelse må ikke vente med å gripe tak i de vurderinger som evalueringspanelet har gjort av institusjon. Vi må løfte sammen for å lykkes – både studenter, fagpersoner, institusjonenes ledelse og departementet.

Takk for oppmerksomheten.