Statssekretær Åge Rosnes' tale på årskonferansen til Nettverk for private høyskoler 7. mars 2006, BI i Nydalen.

Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme på årsmøtet til Nettverk for private høyskoler. Jeg tror dette er første gang den politiske ledelsen jeg er en del av, møter dere. Regjeringen har som kjent satsing på utdanning og kunnskap som en av sine viktigste prioriteringer, og dermed er dette en viktig arena for oss.

Private høyskolers plass i systemet for høyere utdanning – tilskudd til private høyskoler
Regjeringen sier i Soria Moria-erklæringen at universiteter og høyskoler fortsatt skal være forvaltningsorganer og eies av det offentlige, med private institusjoner som et supplement. Dette er utgangspunktet for den politikk vi skal konkretisere.

I dette ligger det en sentral forutsetning, som jeg synes det er grunn til å presisere innledningsvis – det er ikke denne Regjeringens mål å radere bort de private høyskolene, de skal fortsatt skal ha sin plass i det norske utdanningssystemet. De private høyskolene er, og skal være, et viktig supplement til de statlige utdanningstilbudene innen høyere utdanning. De private høyskolene tilbyr bl.a. studier som sikrer kapasitet på viktige områder. Andre har en annen og alternativ faglig tilnærming.

Når det gjelder de økonomiske tilskuddene til private høyskoler, ser Regjeringen det som en viktig oppgave å dimensjonere de ulike utdanningstilbudene ut fra samfunnets behov. Samtidig må det tas hensyn til Regjeringens helhetlige politikk. Det innebærer at vi til enhver tid vil vurdere hvilke utdanningstilbud det er behov for. I Soria Moria-erklæringen legger Regjeringen opp til å videreutvikle eldreomsorgen slik at et økende antall eldre skal ha gode muligheter for livskvalitet og utfoldelse. Regjeringen vil prøve å nå dette målet ved at antall årsverk i pleie- og omsorgstjenesten skal økes med 10 000 i løpet av en fireårs­periode. Vi ser imidlertid at årets kutt i tilskuddene til noen av dere kan synes urettmessig i dette perspektivet, men kuttene er tatt ut fra en helhetlig vurdering av alle komponentene i finansieringssystemet. Kuttene er også tatt for å skape rom for andre tiltak i sammenheng med Regjeringens politikk.

Jeg har merket meg at nettverket ønsker tett dialog med departementet i forbindelse oppfølging av Stortingets merknad om hva som vil være et rimelig nivå på det statlige tilskuddet til de ikke-kommersielle høyskolene. Departementet har internt satt i gang et arbeid med å se på tilskuddet til de private høyskolene, og har også invitert NPH til møte i departementet 22. mars. På møtet vil nettverket få mulighet til å fremlegge sine forventninger til departementets oppfølging av Stortingets merknad. Jeg regner med at dere vil bruke denne muligheten for å komme med konstruktive innspill til departementets videre arbeid.

Resten av innlegget mitt tar for seg på aktuelle utviklingstrekk i universitets- og høyskolesektoren, fordi det nå er trukket opp en felles ramme for private og offentlig høyere utdanningsinstitusjoner.

Ny felles lov i 2005
Ny, felles lov for statlige og private universiteter og høyskoler trådte i kraft 1. august i fjor. Med den nye loven har vi fått et felles, helhetlig rammeverk for all høyere utdanning i Norge. Loven anerkjenner de private institusjonene som faglig likeverdige institusjoner. Den sikrer formell likebehandling av alle universiteter og høyskoler, og at fremtidig regulering av høyere utdanning vil kunne skje parallelt ved statlige og private institusjoner. Loven stiller vesentlig strengere og mer konkrete krav til de private institusjonenes virksomhet enn tidligere lovgivning på flere områder. Dette gjelder studentenes rettigheter og plikter, studentenes læringsmiljø, styresammensetning og institusjonens arbeid for likestilling.

Ny lov endrer ikke det formelle forholdet mellom departement og de private institusjonene. Deres autonomi er uendret, og departementet har ingen alminnelig instruksjonsmyndighet. Det vil si at regulering av de private institusjonenes virksomhet skjer gjennom lov eller forskrift. Når det nå stilles flere krav til de private høyskolene i loven, vil departementet som lovforvalter likevel ha et større og tydeligere ansvar for å føre legalitets­tilsyn med private institusjoners virksomhet. Dette for å påse at institusjonene etterlever lovens krav. I tillegg har departementet som tilskuddsgiver ansvar for å føre tilsyn med at midler benyttes etter forutsetningene.

Departementet vil derfor legge vekt på å styrke dialogen med private høyskoler. Dialogmøtene som ble gjennomført med en del private høyskoler høsten 2005 er en del av denne utviklingen. Departementet tar sikte på å ha tilsvarende møter med flere av dere i tiden fremover.

Den nye lovens bestemmelser om adgangen til midlertidige tilsettinger er blitt aktualisert, i og med at Regjeringspartiene uttaler i Soria-Moria-erklæringen at vedtak om økt adgang til midlertidige ansettelser skal reverseres. Dette innbærer en generell innstramming av bruken av midlertidige ansetter, men det kan fortsatt være behov for visse unntak.

Departementet har sagt at vi vil vurdere universitets- og høyskolelovens bestemmelser om midlertidig tilsetting i sammenheng med de generelle bestemmelsene for arbeidslivet og for andre statsansatte. Departementet har bedt institusjoner og fagforeninger i universitets- og høyskolesektoren om å spille inn hvilket behov for midlertidige tilsettinger de ser behov for.

Det er ennå ikke avklart hvordan bestemmelsene om midlertidig tilsetting i universitets- og høyskoleloven vil se ut. Det som er klart, er at bestemmelsen om adgang til å ansette midlertidig i prosjekt ikke vil bli videreført i sin nåværende form.

Samfunnskontakt og autonomi ved universiteter og høyskoler
Vi ser at virksomheten ved universiteter og høyskoler nylig har stått mer i fokus i offentlig debatt enn på lenge. Det er et sunnhetstegn, fordi dette er kjerneinstitusjoner i alle moderne samfunn, og det er bra at folk bryr seg om dem. Der gis det utdanning for alle posisjoner og funksjoner. Der utvides grensene for hva vi vet, ny kunnskap skapes, og der skjer samhandlingen med det internasjonale vitenskapssamfunn.

Når samfunnet satser så mye på universiteter og høyskoler, venter man å få mye igjen. Det er svært viktig at universitetene og høyskolene samhandler aktivt med det samfunnet de eksisterer i. Det skal være åpenhet og kontakt med allmennheten, til arbeids- og samfunnsliv.

For å kunne tilby de utdanninger og drive den forskning som etterspørres, og som det bruk for, er det viktig at utdanningsinstitusjonene samhandler aktivt med samfunnet rundt seg. Det skal gjelde private og statlige institusjoner. Internt skal studentene og de tilsatte ha innflytelse i faglige prosesser, blant annet gjennom representasjon i styret og andre beslutningsorgan, og ved at det skal være størst mulig åpenhet om styrets arbeid. Regjeringen er opptatt av å få en åpen debatt, både ved institusjonene og i allmennheten.

Lov om universiteter og høyskoler definerer en rekke oppgaver for virksomheten: de skal ikke bare undervise og forske, men også bidra til å spre forskningsresultater og samarbeide utad, bl.a. med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv. Samtidig er de norske universitetene og høyskolene institusjoner med høy grad av frihet og selvstyre. Det institusjonen selv gjennom sitt styre som skal stake ut kursen: den har friheten, og den har ansvaret.

Institusjonene må ha akademisk frihet til å utvikle ny erkjennelse, med uavhengighet som sikrer kritisk tenkning og refleksjon. Institusjonenes faglige frihet i forhold til staten, bevilgende myndighet, eier eller andre utenforstående er nedfelt i universitets- og høyskoleloven, som slår fast at universiteter og høyskoler ikke kan gis pålegg eller instrukser om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet.

Departementet har satt ned et utvalg, ledet av professor ved Universitet i Oslo, Arild Underdal, som skal vurdere eventuell lovfesting av individuell akademisk frihet for den enkelte vitenskapelige ansatt. En viktig avveining for utvalget vil være forholdet mellom institusjonenes styringsrett og styringsbehov, og den enkelte vitenskapelige ansattes rettigheter.

I evalueringer av norsk forskning etterlyses sterkere faglig ledelse. Faglig ledelse og styringsstruktur vil sette rammer for den enkelte vitenskapelig ansattes forskning.

Som forvaltere av kunnskap, og som eksperter som beveger seg på grensen til det ukjente, har både institusjonene og den enkelte forsker et stort ansvar for at forskningen skjer innenfor gode etiske rammer. Dette er et annet tema det har vært fokus på i den senere tid. Departementet arbeider nå med en Ot. prp. om lovfesting av vårt eksisterende komitésystem for forskningsetikk, og opprettelsen av et eget nasjonalt uredelighets­utvalg. Det vil i dette arbeidet også tas hensyn til de regionale forsknings­etiske komitéers oppgaver og rolle også i lys av anbefalingene til et utvalg nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet (Nylenna-utvalget). Vi tar sikte på å fremme proposisjonen i løpet av våren.

Det er grunn til å understreke institusjonenes ansvar for å legge gode etiske rammer rundt kunnskapsutviklingen. Forståelse av etiske normer er avgjørende i all yrkesutøvelse. Derfor bør etikk undervises på alle nivåer ved universiteter og høyskoler, og forskningsetikk må inngå i all forskeropplæring. Etisk bevissthet må skjerpes både hos den enkelte forsker og på institusjonsnivå.

Kvalitetsreformen
Den rødgrønne regjeringen vil fortsette arbeidet med å realisere målene med kvalitetsreformen, som er å gi bedre kvalitet og effektivitet i utdanningen og å fremme økt internasjonalisering.

Vi ser at det i sektoren stilles viktige spørsmålstegn ved deler av reformen, som vi må følge oppmerksomt. NIFU-STEP og Rokkan-senteret i Bergen har nå levert materiale som er viktig for dialogen om dette, men dette materialet bygger i hovedsak på synspunkter fra vitenskapelig tilsatte. Studentenes synspunkter kommer fram seinere. Det kommer også ellers kritikk og påstander om tilstanden i norsk høyere utdanning både fra ansatte ved institusjonene og fra samfunnet utenfor. Det gjelder faglig nivå, at strykgrensen senkes, at forskningen er skadelidende. På enkelte av punktene har vi empiri som tyder på at det ikke er så galt som det sies, på andre områder vet vi ennå ikke.

Delrapporten hevder at det ikke er skjedd veldig mye når det gjelder internasjonalisering. Det vil være beklagelig om det holder stikk. Studentutveksling er viktig for studentene, samarbeid med utenlandske institusjoner avgjørende for faglig utvikling for vitenskapelig tilsatte. Impulser kan hentes på en rekke områder. Derfor er det grunn til arbeide videre på dette feltet uten å nøle.

I fjor ble det debattert i mediene om delvis bortfall av krav til ekstern sensor, sammen med premiering i finansieringssystemet når studentene gjennomfører studiene, kunne føre til at institusjonene vegret seg for å stryke studentene til eksamen. På bakgrunn av debatten fikk NIFU STEP i oppdrag å undersøke vurderingssystemet ved universiteter og høyskoler.

Under­søkelsen var ferdig i november i fjor. Det er betryggende å konstatere at undersøkelser viser at det ikke er belegg for å hevde at institusjonene slipper igjennom svake kandidater for å unngå å bli straffet i finansieringssystemet.

En bør være veldig varsom med å trekke bastante konklusjoner om Kvalitetsreformen før datagrunnlaget er fullstendig. Derfor avventer departementet hele evalueringen. Det vil da bli lagt fram en melding for Stortinget om erfaringene med reformen.

Mange av de forhold som trekkes fram i lyset, gjelder områder der institusjonene har full råderett selv. Vår oppfordring til institusjonene er å gå kritisk gjennom sin ressursbruk knyttet til utdanningstilbudene. Det er viktig å ivareta de sentrale målsettingene med kvalitetsreformen, som innebærer nye lærings- og vurderingsformer, nye samarbeidsformer mellom studentene, bruk av IT verktøy og internasjonalisering. Disse elementene ivaretar en bedre yrkesretting av studiene uten at dette skal gå ut over det faglige innholdet.

Institusjonene må løpende vurdere om moduliseringsgrad og eksamensformer er hensiktsmessige: Er det mulig å bruke ressurser på en mer effektiv måte, redusere antall tilbud på noen felt, tenke på nye måter med hensyn til bruk av lærerkrefter?

Det er også viktig at det stilles klare krav til studentenes innsats. Institusjonene må definere læringskrav og læringsmål. Undersøkelser viser at studenter ved mange studier i gjennomsnitt bruker mindre enn 30 timer i uka til studiene. Selvsagt at det er mange som jobber mye mer –og andre følgelig tilsvarende mindre.

Per-Olaf Aamodt i NIFU-STEP har sagt at det foreligger betydelig ubenyttet læringspotensiale. Vi håper og tror at de nye studieoppleggene har gitt sterkere studieintensitet enn før. Det er merkelig dersom ikke de som følger fulltidsstudieprogrammer i fag som skal være intellektuelt krevende, skulle bruke like mye tid på studiene som en vanlig norsk arbeidstaker er på jobb.

Kvalitet i utdanningen
Kvalitet er et overordnet kriterium i norsk utdannings- og forskningspolitikk. Det er viktig å ha pålitelig kunnskap om hvordan institusjonene utfører sine oppgaver. NOKUT har en viktig funksjon i denne prosessen. Institusjonenes økte autonomi og NOKUTs system for akkreditering innebærer at utdanningsinstitusjonene selv kan legge premisser for utvikling av sine utdanningstilbud. Dette gjelder nå både offentlig og privat høyere utdanning. Det institusjonelle ansvaret forplikter. Jeg er overbevist om at universiteter og høyskoler føler ansvar for å forebygge en eventuell kvalitetssvikt.

Departementet kan be NOKUT å foreta særskilte evalueringer av betydning for å kunne bedømme kvaliteten i høyere utdanning. De er midt i en evaluering av allmennlærerutdanningene etter forespørsel fra departementet. NOKUT har på eget intiativ gjennomført en akkrediteringsvurdering av sykepleierutdanningene. Begge disse evalueringene peker på vesentlige forhold som institusjonenes ledelser må gripe fatt i. Felles problemstillinger fra evalueringene av høyskoleutdanningene vil bli diskutert på en egen konferanse 15. mars.

NOKUT er et viktig redskap for departementet i arbeidet for å heve og sikre kvalitet ved lærestedene. NOKUTs kriterier sikrer at kvalifikasjonsnivået i faglig stab øker, og setter økt fokus på kompetanseheving. Det må imidlertid ikke føre til at fokus flyttes fra yrkesretting til teori uten forankring i studiets yrkesfelt. Det bør være mulig både å holde fokus på yrkesfeltet og å holde et høyt akademisk nivå. Departementet ønsker en åpen dialog med sektoren om dette.

Det er viktig å understreke at det er institusjonene selv som har ansvar for kvaliteten i sitt utdanningstilbud. Institusjonene må i sitt kvalitetssikringssystem ha rutiner som sikrer kvaliteten i utdanning og vurderingsordninger. NOKUTs rolle med evalueringer kan aldri erstatte dette. Private institusjoner skal senest innen 1. august 2006 ha utviklet et tilfredsstillende internt system for kvalitetssikring.

NOKUT har også fått viktige oppgaver knyttet til institusjonsakkreditering, som gir grunnlag for utvidete fullmakter for private institusjoner, slik både Diakonhjemmet Høgskole og Menighetsfakultetet har fått. MF er også eksempel på at adgangen til endret status nå gjør at det kan bruke betegnelsen vitenskapelig høyskole. Dette markerer at institusjonsstatus skal gis på grunnlag av en faglig vurdering.