Kvalitetsreformen: Veien videre – utfordringer og strategier

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg på kontaktkonferansen med universitet og høyskoler, 23.01.07, Oslo.

Godtfolk, velkommen!

Det er hyggelig å se dere igjen. I løpet av den tiden jeg har vært statsråd har vi lært hverandre bedre å kjenne blant annet på kontaktkonferanser, UHRs representantskap og mine mange besøk ved landets høyere utdanningsinstitusjoner. Bare i løpet av de siste to ukene har jeg vært på Høgskulen i Sogn og Fjordane, Høgskulen i Volda og Universitetet i Oslo, på Birkeland Innovation, Høgskolen i Oslo og Høgskolesenteret i Rana.

I Norge har vi, i mindre grad enn i de fleste andre land, konflikter og opprivende strid mellom myndigheter og institusjoner innen forskning og høyere utdanning. Samarbeidsklimaet har vært godt på tross av diskusjon og saklig uenighet. Tillit, åpenhet og oppriktighet er nødvendig for å bevare et slikt klima. Det er også helt avgjørende for å utvikle en politikk og fag slik vår regjering ønsker. Derfor legger jeg vekt på dialog og diskusjon.

Norge har tradisjon for å være et åpent land med internasjonal orientering. Vi henter fra andre, og vi har selv noe å lære bort. Så også innen høyere utdanning og forskning. Vi har en bred tilnærming til internasjonalt samarbeid:

• En nordisk dimensjon
• En nordområde-dimensjon
• En europisk dimensjon
• En global dimensjon

Først våre nærmeste naboer: Det finnes knapt en utdanningsinstitusjon i Norge som ikke samarbeider med en eller flere tilsvarende institusjoner på nordisk nivå. Dette samarbeidet er gammelt, trygt og viktig. Det kan skje i egen regi eller gjennom Nordisk Ministerråd, der Norge hadde formannskapet i 2006, og jeg hadde gleden av å være formann i utdanningsministerrådet. Mange viktige prosesser er sluttført, til glede for oss og våre naboland. Viktig her er mobilitets- og nettverksprogrammene under Nordplus, de nordiske institusjonene, og det nye organet NordForsk. Det nordiske samarbeidet har gitt oss gode og nødvendige nettverk, og i mange tilfeller nødvendig kritisk masse, verdifull innsikt og erfaring.

Forskning og høyere utdanning er helt sentralt i Regjeringens Nord-områdestrategi. Jeg hadde gleden av å være til stede ved lanseringen i Tromsø. Vi peker på kunnskapsutvikling som selve navet for miljøforvaltning, ressursutnyttelse og verdiskapning. Jeg vil at Norge skal være i front når det gjelder utvikling av nordområdene. Infrastrukturen for kunnskap er godt utbygd. Vi har ledende kunnskapsmiljøer innen fokusområdene petroleum, bærekraftig utvikling, miljøvern, urfolk, polarforskning og meteorologi.

Strategien som ble lagt frem i Tromsø fikk en strålende mottagelse, og den entusiasmen som rådet både på Polarsenteret og på Hålogaland teater var svært engasjerende for oss som virkelig tror på kunnskapsutvikling i nord. Men for å lykkes kreves det samarbeid mellom kunnskapsmiljøene, med næringslivet og også internasjonalt. Dette er viktig for at Norge skal befeste sin posisjon.

Jeg ønsker å videreutvikle de unike mulighetene på Svalbard med UNIS og Ny Ålesund som internasjonal plattform for utdannings- og forskningssamarbeid. En norsk diplomat hadde fulgt pressekonferansen på nettet, og fortalte at han kjente seg godt igjen i noe jeg sa på pressekonferansen; nemlig at jeg er fascinert over at man veldig enkelt kan ta seg fra Brussel til Ny Ålesund i sitt peneste skotøy!

Forsknings- og utdanningsmiljøene vil også spille en viktig rolle i Det internasjonale polaråret som vi snart går inn i. Det bilaterale samarbeidet med Russland er sentralt i denne sammenheng. Vi vil også etablere en ordning for å få flere russiske studenter og forskere ved norske utdannings- og forskningsinstitusjoner i nord. Jeg har vært i St. Petersburg og sett hvor verdifullt dette samarbeidet er.

Forsknings- og utdanningssamarbeidet i Europa er utvidet og styrket med hensyn til antall deltakere, ressurser og ambisjoner. EU’s 7. rammeprogram for forskning er vedtatt, og iverksettes i disse dager. Ressursmessig blir dette programmet dobbelt så sterkt som 6. rammeprogram. Vi vil om kort tid legge fram en proposisjon for Stortinget om norsk deltakelse.

Bologna prosessen utvikler seg videre mot 2010, som er sluttåret for det europeiske prosjektet. Deltagerlandene i Bologna-prosessen har forpliktet seg til å utvikle nasjonale rammeverk for kvalifikasjoner i høyere utdanning. Hensikten er å gjøre europeiske eksamener og grader reelt sammenlignbare og innbyrdes forståelige. På nasjonalt nivå vil en arbeidsgruppe om kort tid legge fram et forslag til et nasjonalt rammeverk som vil bli sendt på høring til institusjonene, altså dere.

Men et sterkt europeisk samarbeid må ikke blir en Festung Europa. Norge har vært initiativtaker til felles retningslinjer gjennom OECD og UNESCO for å skape systemer som gjensidig godkjenner utdanninger tatt i andre land enn ens eget. Norge har også engasjert seg sterkt i et forslag til strategi for hvordan Bologna-statene skal forholde seg til land og områder utenfor Europa, såkalte tredje land. Det gjelder å holde tunga rett i munnen når vi skal bygge norsk konkurransekraft inn i framtida og samtidig ta et globalt ansvar, slik at fattige land også kan bygge sine muligheter.

I Kunnskapsdepartementet ser vi at vi må forholde oss til mange slike dimensjoner på én gang: Vi arbeider med en satsingsplan for samarbeid med Nord-Amerika, og samtidig er vi med Norad på å legge opp nye Nord-Sør-programmer som bedre tjener landene i Sør. Vi arbeider i WTO og i EFTA for å sikre våre interesser i et internasjonalt utdanningsmarked, samtidig er vi med og bygger et europeisk utdanningsområde uten stengsler. Vi har nettopp underegnet avtaler med Kina og med India, vi fører samtaler med Sør-Afrika og arbeider med kvalitetssikring i UNESCO. Og enda er det mye mer. Her kan man ikke være tilskuer, men aktør og aktiv deltaker!

I dette arbeidet trenger vi sektorens aktive og kritiske medvirkning. Jeg ser fram til at vi sammen skal finne gode løsninger for at Norge skal bli en attraktiv samarbeidspartner og en dyktig konkurrent i det internasjonale samarbeidet.

Norsk høyere utdanning ble i 2005 vurdert av et panel nedsatt av OECD, som ledd i en sammenliknende vurdering av høyere utdanning i Europa. Rapporten om Norge forelå i høst.

Disse rapportene gir oss råd og kritikk som vi må studere nøye. Sammenlikninger landene imellom gir nyttige perspektiver, også om det som er godt i det norske utdanningssystemet.

Jeg er derfor veldig glad for at professor Richard Sweet, som deltok i panelet, ville komme hit i dag og presentere noen av sine og panelets vurderinger for oss. Det er viktig for at vår politikk skal bli enda bedre.

I fjor åpnet jeg min tale til dere med henvisning til World Competitiveness report, som framhevet de nordiske landene som endringsdyktige, samtidig som vi bevarer velferdsstaten.

Jeg gleder meg derfor spesielt over at vi, blant våre nye sentere for fremragende forskning, har fått et senter som studerer dette i lys av økonomisk teori.

Det er en viktig utfordring er å etablere et tettere samspill mellom utdanningsinstitusjoner og omverden. Jeg tenker da både på næringsliv, offentlig sektor, og ”samfunnet” i stort. Dette gjelder på alle områder: utdanning, forskning, formidling, innovasjon. Det må være bedre samfunnskontakt, eksternt samarbeid og personmobilitet.

Universiteter og høyskoler presses fra to kanter: Nytte og langsiktighet, nærhet og involvering på den ene siden og avstand, uavhengighet og frihet, som dere har fått gjennom loven, på den andre. Disse kravene skal forenes og realiseres samtidig. Jeg tror dette er mulig, og at vi her må bygge på kjerneverdiene i begrepet akademisk frihet. Innstillingen fra Underdalutvalget er et viktig uttrykk for denne utfordringen, og jeg ser fram til å få inn høringsuttalelsene fra sektoren. Men som dere vet har jeg gått langt i å uttrykke støtte til ideen om at akademisk frihet skal lovfestes.

Autonomi er en drivkraft for faglig utvikling. Denne friheten må vernes om. Uten faglig frihet risikerer vi at tankekraft går til spille, at fornyelse uteblir. Det gjelder innen forskning, men også i utforming av studietilbud og i innhold i fagene. Dette er viktig å huske i disse tider med konkurranse om studentene. Relevans og nytte er viktig, men det gjelder også å gå motstrøms, å stå imot tidens vinder og moteretninger.

Men – Godtfolk. Da var det altså Kvalitetsreformen.

Jeg har i dag altså fått overrakt den endelige evalueringsrapporten. Departementet vil gå grundig inn i materialet. Jeg tar sikte på å legge fram de resultatene som er framkommet for Stortinget. I dette ligger også at vi vil vurdere om materialet gir grunnlag for at det skal gjøres endringer. Rapportene blir behørig presentert av NIFU STEP og Rokkan-senteret i senere innledninger, og vi får en første anledning til å diskutere de funn forskerne har gjort. Jeg har hatt anledning til å smugkikke på et utkast til rapport i helga, og på det grunnlag kunnet gjøre meg noen første refleksjoner.

Kvalitetsreformen har som mål at studentene skal lykkes. Ny gradsstruktur og pedagogiske endringer er ment å påvirke studentenes egen innsats og bidra til gode studievaner. Endringer i studiefinansieringen skal gi økonomisk grunnlag for at studentene kan konsentrere seg mer om studiene.

Når evaluering starter samtidig med at reformen iverksettes er det empiriske materialet begrenset. Det kan være vanskelig å skjelne mellom gamle strukturer og det som følger av reformen, og å se hvilke nye tiltak som har hatt størst effekt. Likevel sier forskerne at en med stor grad av sikkerhet kan si at det er i ferd med å skje viktige endringer.

Vi har fremdeles en rekke utfordringer å ta tak i. Forskerne har ikke sikre holdepunkter for raskere gjennomstrømning og mindre frafall, selv om økt studiepoengproduksjon kan tyde på en forbedring. Og, de kan i ennå mindre grad svare på om kvaliteten og det studentene lærer, er blitt bedre. Ett av de klareste resultatene er at det har skjedd betydelige endringer i undervisnings- og vurderingsformene. Studentene, også på lavere grad, skriver og leverer oppgaver langt hyppigere enn før, og de mottar kommentarer fra sine lærere.

Disse endringene er klart i tråd med reformens intensjoner. Med støtte i internasjonal forskning kan vi også hevde at disse arbeidsformene gir bedre læring for studentene sammenliknet med de mer tradisjonelle formene. Mer forpliktende forhold mellom student og institusjon betyr også at det vitenskapelige personalet tar et større ansvar for studentene.

De nye undervisningsformene er arbeidskrevende og kan gjøre det vanskeligere enn før for fagpersonalet å skjerme tid til forskning. Dette har vi hørt i lang tid, og vil ta på alvor!

Innsatsen med å etablere studietilbud var i noen grad en engangsforeteelse, selv om programmene fortsatt må videreutvikles. Selv om dataene kan peke i noe ulike retninger, finner forskerne det sannsynlig at tidsklemmen for de ansatte er blitt tydeligere i mange fagmiljøer. Slik departementet vurderer det, er disse problemene mest framtredende ved universitetene.

Ved de statlige høyskolene tyder materialet på at forskningsvilkårene er minst like gode som før, og at tid brukt til forskning er stabil. Det finnes heldigvis ikke belegg for at kvalitetsreformen har gått utover kvalitet og produktivitet i forskningen i sektoren som helhet. Dette er imidlertid en utfordring og en problemstilling jeg vil følge nøye.

Jeg har også merket meg, er at universiteter og høyskoler har beveget seg i retning av en sterkere ledelse enn tidligere. Institusjonsledelsen har fått større frihet i forhold til staten og sterkere kapasitet til å styre. Faglig ledelse forventes nå å være strategisk orientert med fokus på kvalitet og relevans, men også med et blikk mot de nye insentivordningene.

Min vurdering er at sektoren samlet kan være svært godt fornøyd med resultatet av arbeidet så langt. Evalueringen dokumenterer at det er gjort et formidabelt arbeid av faglig- og administrativt tilsatte, ledelsen og studentene. Det er oppsiktsvekkende hvordan nye begreper og grader har hatt gjennomslag, og hvilke nye arbeidsformer som er etablert. Jeg vil imidlertid oppfordre institusjonene til å følge opp spørsmålene om faglig utbytte for studentene, studentenes arbeidsinnsats og de ansattes tid til forskning. Dette er sentrale problemstillinger i evalueringen.

I forrige uke mottok jeg levekårsundersøkelsen som viser at 87 % av studentene oppgir at de er heltidsstudenter – og det er bra. På pressekonferansen sa jeg at studentene burde kunne finne rom for å studere mer enn i gjennomsnitt 29 timer per uke – som er omtrent det samme nivået som i 1998.

Her viser det seg imidlertid at SSB har stått for en ”aldri så liten” regnefeil, og at tallet sannsynligvis er noe høyere enn dette. Men en heltidsstudent burde studere mer enn 30 timer i uka, som de selv definerer som et heltidsstudium. Studiestøtten er ett av svarene. Og det tror jeg vi alle er enige om – også studentorganisasjonene som sitter der nede. Hvordan vi skal få timetallet opp er en annen diskusjon som jeg ser frem til å føre med studentene i årene som kommer. Som et apropos: De studentene som får penger hjemmefra jobber like mye som de andre.

Kvalitetssikringssystemer er nå på plass ved nesten alle institusjoner. I departementet stiller vi oss spørsmål om det har vært for sterkt fokus på formalkrav. Nå må betydelig innsats legges i å faktisk bruke kvalitetssikringssystemet for å øke kvaliteten og relevansen i utdanningen. I dette arbeidet må studenter og fagpersoner innvolvers. Styret må aktivt etterspørre en helhetlig vurdering av studiekvalitet ved institusjonen med oversikt over opplegg og tiltak i kvalitetssikringsarbeidet. NOKUTs rapporter om sykepleieutdanningen og allmennlærerutdanningen har lagt grunnlag for betydelige kvalitetsutviklingstiltak ved institusjonene. Regjeringen har grepet tak i dette. I tillegg har dette bidratt til viktige nasjonale debatter. Nye utdanninger står for tur. Jeg håper at vi ved neste korsvei kan se resultater av dette kvalitetsarbeidet.

Norge har noen klare utfordringer innen universitets- og høyskolesektoren: institusjonene er geografisk spredt, mange består av flere studiesteder, og flere av disse er små og sårbare. OECD-panelet peker på de utfordringer som ligger i dette, både når det gjelder kvalitet og kostnad. Panelet mener dette igjen kan gå ut over kvalitet i studietilbud og akademisk virksomhet.

Dette er en del av bakteppet til Stjernø-utvalget, som nettopp nå arbeider med problemstillingen omkring institusjonsstruktur og framtidig studietilbud. Vi har bestilt en samlet vurdering av UH-systemet: Det er mange av dere som er spente på hva utvalget kommer til å anbefale. Det er jeg også. Stjernøutvalget gjør en meget viktig og nødvendig jobb på vegne av oss alle. Sammen med evalueringen av Kvalitetsreformen og Stjernøutvalgets arbeid vil evalueringen av NOKUT, som vi iverksetter i 2007, gi viktig informasjon når vi skal trekke opp retningslinjene for den framtidige utviklingen i norsk høyere utdanning.

Våre institusjoner skal ha et godt arbeidsmiljø; så vel fysisk som psykisk. Når det gjelder saken knyttet til utvikling av kreft hos tidligere studenter og ansatte ved Rosenborglaboratoriene på 1970- og 80-tallet har regjeringen, som dere er kjent med, oppnevnt et uavhengig granskningsutvalg. En medisinsk ekspertgruppe skal vurdere om slike forhold også kan ha vært til stede ved andre universiteter og høyskoler. Departementet har sendt brev til alle statlige universiteter og høyskoler og bedt om en rapport om deres laboratorievirksomhet fra 70-tallet og frem til i dag. Saken ved Rosenborglaboratoriene er alvorlig, regjeringen tar den alvorlig, og jeg ber dere om å ta dette oppdraget alvorlig.

Hvis vi ser på norsk forskning i et internasjonalt perspektiv, har vi store ambisjoner - som Europa for øvrig, vi ønsker at 3% av BNP skal gå til forskning. Som de fleste andre landene i Europa ligger vi et godt stykke fra å nå dette målet.

Når det gjelder den offentlige finansieringen, ligger vi imidlertid ikke så dårlig an. Norge ligger meget høyt hvis vi vurderer det offentliges forskningsinnsats pr innbygger. Internasjonal statistikk viser at vi her ligger på fjerdeplass i verden. Det er særlig næringslivsfinansieringen som ligger etter mange andre land, og dessverre har den faktisk sunket. Her har næringslivet en real utfordring! La meg tillate meg å si: Jeg inviterte Bergesen til et møte i RFU, men møtet medførte dessverre ikke noen forpliktelser.

Det finnes gode grunner til å si at 2% næringslivsfinansiering er mye, men vi vil ha høyere mål. I Norge satser vi på kunnskap, Forsknings- og utviklingsarbeid er en kjerne i dette. Vi skal fortsatt satse på høy kvalitet.

Grunnforskning er fundamentet i universitetenes kunnskapsutvikling, og et viktig grunnlag for kunnskapsutviklingen både i sektoren som helhet, i næringslivet og i offentlig sektor.

Høyskolene er i ferd med å bygge opp den profesjonsorienterte forskningen på de områder der de har studietilbud. De har også et ansvar for å utvikle kunnskap av betydning for og i samspill med regionalt arbeids- og næringsliv. Dette er en veldig viktig del av høyskolenes samfunnsmandat. Dette er et langsiktig og krevende arbeid som vi begynner å se resultatene av. Det er etablert flere forskningsprogrammer i Norges forskningsråd som bidrar positivt i denne retningen. Strategisk høyskoleprosjekt har gitt de statlige høyskolene mulighet til å bygge opp forskningsmiljøer av høy kvalitet på særlig prioriterte områder. Søkningen til programmene er god. Dette er viktige endringstrekk i høyskolens forskningsarbeid som vil bidra til å øke høyskolenes betydning i regionene.

Den store og økende likviditeten i sektoren er også en stor styringsmessig utfordring. Det gjelder både for sektoren og for departementet. Det er ingen hemmelighet at den økende likviditeten er noe av grunnen til at Regjeringen prioriterte andre formål enn økt vekst i universitets- og høyskolesektoren i 2007-budsjettet. Likviditeten er i stor grad bundet opp i lovpålagte avsetninger, men også en betydelig del er knyttet til utsatt forskningsaktivitet ved institusjonene.

I mange sammenhenger kan det være gode grunner for dette. For meg som statsråd er det imidlertid veldig vanskelig å få forståelse for mer ressurser til sektoren når avsetningene er store. Her må vi samarbeide for å skape økt virksomhet ved institusjonene. Styrene ved institusjonene bør bidra til at likviditeten i sektoren går ned gjennom strategiske grep og gode interne økonomisystemer. I den grad det er god grunn for å utsette aktiviteter og å overføre ressurser, er det viktig at dere spesifiserer og begrunner dette godt i rapporten til departementet.

Den viktigste innsatsfaktor ved universiteter og høyskoler er ”hodene” – personalet i forsknings- og undervisningsstillinger. Det har vært en vesentlig vekst i antall tilsatte, ikke minst i stipendiatstillinger. Dette kan være en forklaring på at forskningen totalt sett har økt på tross av opplevd tidspress ved innføring av kvalitetsreformen. Institusjonene ønsker flere stipendiatstillinger. Da må man også tåle at det innebærer en økt veiledningsbelastning.

Vi må sikre at universiteter og høyskoler er gode arbeidsplasser, der de dyktige blir inspirert og har arbeidsbetingelser til å gjøre en god jobb. Forskerutdanning skal dekke mer enn institusjonens egne behov. Vi ønsker en større mobilitet mellom institusjonene i universitets- og høyskolesektoren. Jeg ønsker også en større mobilitet mellom universiteter og høyskoler og arbeids- og næringsliv. Det er viktig at forskerutdanningen legges opp slik at kandidatene er attraktive også utenfor akademia, og at folk med arbeidslivserfaring tar forskerutdanning.

Dette er en forutsetning for at vi skal få til den gjensidige overgangen mellom akademia og nærings- og arbeidsliv som vi ønsker.

Jeg legger til grunn at vi når målet om 1100 doktorgrader i 2011. Vi vil vurdere satsing utover 2007, blant annet på grunnlag av resultatene av en utredning fra NIFU STEP. Vi har ambisiøse mål. Utforming av doktorgradsutdanningen er viktig for økning av forskning og utviklingsarbeid i nærings- og arbeidsliv. Spesielt gjelder det en eventuell ordning med Nærings-ph.d, som dere er kjent med.

Alle universitetene har nå teknologioverføringsselskaper, og vi begynner å se resultater. Eksempelvis kan jeg nevne at Bergen teknologioverføring AS i 2005 etablerte selskapet iSentio AS. Stifterne har blant annet utviklet en metode og et dataprogram som revolusjonerer bakterieanalyse. Rett før jul fikk de Hordaland fylkeskommunes pris for årets oppfinnelse. Oppfinnelsen har vakt stor nasjonal og internasjonal interesse. Et annet eksempel er Cgene AS som holder til ved Birkeland Innovasjon. Cgene er et bioteknologiselskap som utvikler prekliniske modeller for in vivo optisk fotografering og besitter verdensledende kompetanse på dette feltet.

Vi er interessert i konkrete resultater av TTO enes virksomhet, men vi ser også at de beveger de seg i et totalt ”nyskapende” landskap, hvor suksess ikke kan bestilles. OECD panelet har utfordret institusjonene i forhold til at TTOene i større grad må anerkjennes som en del av institusjonenes kjernevirksomhet. Dette er en utfordring til dere!

Det har vært Stortingets målsetting at finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler skal fremme kvalitet over hele institusjonenes ansvarsområde. Så langt er det innført resultatbaserte modeller innen utdanning og forskning. Det siste året har forskere, særlig innen humaniora og samfunnsvitenskap, protestert mot den nye forskningskomponenten i finansieringssystemet. De mener at indikatoren for vitenskapelig publisering ikke gir det rette insentivet for deres forskning og ikke er tilpasset deres forskningsområde.

Finansieringssystemet for UH-sektoren skal gi insentiver på institusjonsnivå, og kan ikke treffe hvert enkelt forsker. Hadde vi laget et sånt system, ville det blitt så komplekst at det hadde vært umulig å forstå, og kanskje ikke representere noe insentiv i det hele tatt. I stedet bruker vi nå indikatorer, utviklet i samarbeid med sektoren, som gir gode indikasjoner både på omfang og kvalitet på institusjonsnivå.

Finansieringssystemet synliggjør forskningsresultater og gir institusjonene bedre mulighet til strategisk satsing på forskning enn tidligere systemer. Så er det opp til institusjonene å utvikle gode interne incentiver, slik at vi får den høye kvaliteten på forskningen som vi ønsker og forventer. Jeg forutsetter at institusjoner, avdelinger og fakulteter bruker annen og bredere informasjon for intern fordeling enn det vi i departementet er i stand til å gjøre.

Det finnes gode argumenter mot finansieringssystemet, men når vi leser kronikker og artikler om dette, ser vi ofte at vesentlig informasjon mangler. Det er galt at systemet premierer publikasjoner på engelsk framfor på norsk. Det som premieres er artikler i tidsskrifter som sektoren selv har rangert etter kvalitet. Det er heller ikke riktig at ”tall teller mest”.

Publiseringskomponenten utgjør kun 2% av budsjettet til institusjonene. Her har både departementet og institusjonene et ansvar for å bedre informasjonen ut til forskere og media.

Den nye forskningskomponenten ble innført med budsjettet for 2006. Det er for tidlig å evaluere endringene nå, men det er ingen indikasjoner på at norske forskere generelt publiserer ”for mye”, slik enkelte kritikere kan tolkes. Tvert imot er det slik at 20% av forskerne våre står for 50% av publikasjonene. En stor andel av forskere publiserer for lite, og bør oppmuntres til større aktivitet. Det er heller ikke grunnlag for å si at de nå publiserer mindre på norsk. Vi vil naturligvis følge utviklingen nøye og evaluere endringene når det har gått noe tid.

Spørsmålet om en formidlingskomponent i finansieringsmodellen har vært på høring, og tilbakemeldingene er som dere er kjent med, blandet. De fleste høringsinstansene ser det som naturlig at finansieringssystemet også har en formidlingskomponent. Likevel er et flertall kritisk til deler av innstillingen. Mange av innvendingene er relevante, og jeg er enig i dem. Jeg vil ta med meg innspillene i det videre arbeidet. Så vil vi legge våre vurderinger frem for Stortinget.

Jeg har stor tillit til norske universiteter og høyskoler. Det som skjer ved universiteter, høyskoler og i forskningsinstitutter bestemmer i stor grad hvordan vi lykkes i vår politikk for høyere utdanning. Det er en nasjonal utfordring å tilføre ressurser og å fremme sterke og myndige og selvbevisste institusjoner. Den røde tråden gjennom reformene har vært å styrke institusjonenes myndighet, ikke bare i faglige saker, men innen økonomi og personalforvaltning. Vi trenger faglig sterke, selvstendige og selvbevisste institusjoner, som gjennom sine organer, sin ledelse og sin kompetanse forvalter og fornyer kunnskapsarven.

Det betyr, mine damer og herrer. Med fare for å være litt pompøs; Nasjonens fremtid avhenger av dere! Det er med andre ord et stort ansvar som ligger ikke bare på deres skuldre, men også på våre politiske myndigheters skuldre. Men jeg føler meg trygg på at vi skal bære den.

Vi har, fra vår regjering, høye ambisjoner for akademia i Norge. Kunnskapsnasjonen bygges ikke videre uten dere.