Bostedsløshet skal avskaffes

Regjeringen skal avskaffe bostedsløshet. Det er et tydelig og krevende mål vi har satt oss i Soria Moria-erklæringen. Ambisjonen krever koordinert innsats og godt samarbeid mellom staten, kommunene og frivillige organisasjoner.

 

Som kommunalminister er jeg spesielt opptatt av kommunenes rolle. De må sette kampen mot bostedsløshet på dagsorden politisk og administrativt. Alle har rett til en god og trygg bolig, også folk med problemer. Dette er en av de viktigste jobbene for regjeringa, særlig nå i den kalde årstida.

 

De fleste bostedsløse har tak over hodet, men mangler et sted de kan kalle hjem. Å være bostedsløs innebærer overnatting på hospits, i campinghytter, på hotell, eller hos venner og kjente. Vi regner også personer i fengsel eller i behandlingsinstitusjoner som bostedsløse, dersom de er i ferd med å løslates eller skrives ut til en usikker tilværelse.

 

Mange bostedsløse har tilleggsproblemer som rus og psykiske lidelser. Hjelpeapparatet gir i mange tilfeller opp, og noen mener de ikke kan bo. I 2003 kartla Byggforsk omfanget av bostedsløshet til 5200 personer. Det var en nedgang på om lag 1000 personer siden forrige kartlegging i 1996, og viser at innsatsen for å avskaffe bostedsløshet gir resultater. Vi har gode erfaringer fra tiltak som fungerer i Prosjekt bostedsløse, som var den nasjonale satsingen fra 2001 til 2004. Den viktigste lærdommen er at hjelpeapparatet må tilpasse seg den enkeltes behov og ikke omvendt. Da kan alle bo.

 

For å fjerne en misforståelse med én gang: bostedsløse finnes ikke bare i Oslo og i de andre storbyene. I små og mellomstore byene økte antallet bostedsløse mellom 1996 og 2003. Innsatsen for å avskaffe bostedsløshet må derfor omfatte alle kommuner i Norge.

 

Mange situasjoner kan resultere i bostedsløshet: brann, brudd med partneren, flytting, fengsling, eller en utkastelse. De fleste har egne ressurser til å finne ut av situasjonen, men ikke alle. Strategien På vei til egen bolig, som avløste Prosjekt bostedsløse, legger mer vekt på å motvirke bostedsløshet ved å forebygge i sårbare situasjoner, som for eksempel å hindre utkastelse.

 

3326 husstander ble kastet ut av boligen sin i 2004. I Nord-Trøndelag var det nesten 50. Dette tallet synes jeg er for høyt. Regjeringen vil redusere utkastelser med 30 prosent og begjæringer om utkastelse med 50 prosent. Vi vil også sikre boforholdet ved løslatelse fra fengsel og utskriving fra institusjon. Vi skal styrke innsatsen. Den forrige regjeringen ga ikke kommunene det nødvendige handlingsrommet for nå målene. Det ønsker vi å rette på.

 

Det fins ikke nok egnede boliger til gruppen av bostedsløse. Det er for enkelt å tro at en bolig i seg selv avskaffer bostedsløshet. Mange har tilleggsproblemer og er avhengig av hjelp for å fungere tilfredsstillende i en bolig. De blir ensomme og mestrer ikke tilværelsen. Vi trenger personer som kan følge opp, og vi må styrke den enkeltes nettverk. Kommunene kan ikke klare jobben alene. Vi må utvikle et tett samspill med frivillige organisasjoner og brukerorganisasjoner. Disse jobber ofte tettere på, og oppfatter på en annen måte behovene den enkelte har. Takhøyden er også ofte litt høyere enn innenfor det offentlige. Skal alle bo er det behov for stor takhøyde og respekt for at ikke alle er like.

 

Staten må tilrettelegge gode økonomiske rammer for kommunene. Derfor må vi nå se på de statlige tilskuddene både til boliger og tjenester i tilknyting til boligene. Ikke minst må vi styrke kommuneøkonomien generelt. Regjeringen har styrket kommunebudsjettet med 5,7 milliarder kroner i statsbudsjettet for 2006. Dette skal også komme bostedsløse til gode. Jeg vil derfor gå i dialog med KS for å finne måter som sikrer det.

 

Det foregår mye spennende i kommunene. Når dette skrives er det like før staten deler ut en tiltakspris for bostedsløse for første gang. Det er to nominerte tiltak. Trondheim kommune er i finalen med et unikt småhustiltak. Kommunen har utformet et botilbud til de aller mest vanskeligstilte; til personer som i store deler av livet har vært uten fast bopel. Kommunen har fått erfare at det å stabilere bosituasjonen til disse har resultert i at aggressiv adferd minker, og flere ruser seg mindre. Det andre nominerte tiltaket er fra Rana kommune: Vi gjør så lite med bare hus. De har valgt mer integrerte boløsninger. De bostedsløse får tilbud om bolig i ordinære bomiljøer med tett oppfølging fra kommunen. Her har kommunen også jobbet aktivt for at beboerne etter hvert skal få en økonomisk situasjon som gjør bidrar til at de kan kjøpe egen leilighet. Tiltaket i Rana omfatter 34 personer som med hjelp og støtte fra kommunen klarer å holde på en bolig. Dette klarer kommunen ved å jobbe sammen på tvers, og være fleksible ved å sette den enkeltes behov i sentrum.

 

Vi har samlet kunnskap og erfaringer i arbeidet for å bekjempe bostedsløshet. Regjeringen skal sørge for at kommunene får nødvendige ressurser til arbeidet. Når staten, kommunene og frivillige organisasjoner jobber sammen skal vi greie å nå ambisjonen om å avskaffe bostedsløshet.