Min visjon for Kommune-Norge
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II
Utgiver: Kommunal- og regionaldepartementet
Tale/innlegg | Dato: 15.03.2006
Av: Tidligere kommunal- og regionalminister Åslaug Marie Haga
Innlegg av kommunal- og regionalminister Åslaug Haga på Kommunekreditts kommunekonferanse i Trondheim 9. mars 2006.
Innlegg på Kommunekreditts kommunekonferanse i Trondheim 9. mars 2006.
Rundt 350 ordførere og rådmenn til stede.
Tusen takk for invitasjonen til dette arrangementet.
Det er blitt et flott verksted, og jeg gleder meg til å snakke med dere og ikke bare til dere.
Det er et privilegium å få snakke om ens visjoner, og i dag skal jeg snakke om mine visjoner for noe jeg virkelig brenner for, nemlig Kommune-Norge.
Vi har laget en visjon for de fire årene vi er så privilegerte å få styre Kommunal- og regionaldepartementet. Visjonen er ganske enkelt å få gjenreist optimismen i Kommune-Norge og å få Kommune-Norge til å skinne.
Det er krevende å formulere en helhetlig visjon for Kommune-Norge. Her er noen elementer som må inngå:
- Kommunene skal være en levende demokratisk arena hvor folk ønsker å delta; ja, de skal nærmest stå i kø for å være med på å utvikle lokalsamfunnet sitt.
- Kommunene skal gi et godt tilbud til folk ved å levere tjenester av høy kvalitet.
- Kommunene skal være en dynamisk samfunnsutvikler som legger til rette for samarbeid mellom offentlige myndigheter, næringslivet og frivillige organisasjoner.
- Kommunene skal være en god arbeidsplass for sine ansatte. Dem er det omtrent en halv million av. Dette er en formidabel ressurs som kommunene må utnytte på best mulig måte.
For å klare å oppfylle denne visjonen er vi helt avhengige av å utvikle et godt tillitsforhold mellom kommune og stat. En av mine viktigste oppgaver blir å utvikle dette tillitsforholdet. Jeg opplever det nemlig i dag som temmelig tynnslitt.
Vi har store ambisjoner for Kommune-Norge. Grunnen til det er ganske enkelt at det er så viktig for folk flest hva kommunene driver med. Det er fenomenalt viktig for folk at skolen er god og at barna får det tilbudet de har krav på. Det er avgjørende for folk at eldreomsorgen er slik at vi kan leve i visshet om at både våre foreldre og vi selv vil få god omsorg når vi trenger det.
Vi ønsker som regjering å styrke den lokale velferden. I Norge er det mye snakk om at vi har en velferdsstat, men det vi egentlig har er velferdskommuner! Så når vi er opptatt av å styrke den lokale velferden, er det bare én måte å gjøre det på, nemlig ved å ruste opp kommunene.
Vi har gjort et valg i denne regjeringen. Vi har valgt velferd fremfor skattelettelser, og det lever vi etter.
I tillegg til å gjenoppbygge tillitsforholdet mellom kommune og stat, er en av mine viktigste oppgaver å minne folk om hvor viktige kommunene er. Undersøkelser viser nemlig at folk jevnt over er fornøyd med sin egen kommune, mens kommunal sektor oppfattes som grå, trist og temmelig kjedelig. Men kanskje er det ikke så rart at det er slik? Gjennom de siste fire årene har vi jo fått tutet ørene fulle av hvor udugelige, ineffektive og omstillingsuvillige kommunene er. Det er med andre ord ikke så rart at folk sitter igjen med inntrykk av at dette er en grå og kjedelig materie.
Fra dette politiske regime vil ikke kommunal sektor høre slike beskyldninger, ganske enkelt fordi jeg mener de er gale. Det er nemlig få sektorer som har vist så stor evne til omstilling som kommunal sektor de seneste årene. Dette må vi minne folk om, så de ikke blir sittende igjen med et galt bilde av kommunal sektor.
Hvordan skal vi så i praksis få Kommune-Norge til å skinne? Det handler om økonomi. Kommunene startet dette året med 5,7 milliarder mer enn de startet fjoråret med. Disse 5,7 milliardene gjør ingen sommer for kommunene, men det er en god start, og jeg opplevde at mange i Kommune-Norge trakk et lettelsens sukk i fjor høst. Ingen høyre-ordfører har sendt pengene tilbake; ja, ordfører Reinsfelt i Bærum sa til og med at penger ikke lukter. Jeg tror at han er glad for at han kan gjøre mer for innbyggerne sine og ikke behøver å kutte så mye som han ellers ville ha måttet gjort.
Jeg gleder meg hver dag over at pengene gir resultater. Jeg gleder meg enormt over å kunne reise til Gaular og se svømmebassenget bli gjenåpnet og ungene hoppe uti. Det gjør godt når jeg får skriv fra Gildeskål hvor det står at de nå slipper å legge ned én eller to grendeskoler og at de kan opprettholde drift ved en sårt tiltrengt avdeling på sykehjemmet. Det er denne typen meldinger som gjør livet verdt å leve i Kommunal- og regionaldepartementet!
Men vi er langt fra målet. Derfor er det nødvendig med en opptrappingsplan for kommuneøkonomien for å oppnå balanse mellom de oppgaver kommunene skal utføre og de penger de har til rådighet.
Noen har sagt at det ikke gir effekt med ekstra penger, men jeg får altså stadig meldinger om det motsatte. Undersøkelser så langt viser dessuten at de ekstra pengene kommunene ble tilført, stort sett går til skole og eldre. At kommunene hovedsakelig velger å prioritere det regjeringen er opptatt av, viser bare at vettet er jevnt fordelt i dette landet. Men behovene i de ulike kommunene er forskjellig, så ikke alle har brukt pengene på samme måte. Disse prioriteringene gjør kommunene best selv.
For meg som kommunalminister er det avgjørende viktig at vi de nærmeste månedene klarer å synliggjøre at den styrkede kommuneøkonomien gir effekt for folk flest. Dette er viktig fordi det gir meg gode argumenter for at pengene skal gis på en slik måte at de kommer til best nytte – nemlig som frie midler. Dette skal jeg jobbe vettet av meg for. Det er nemlig både smartest og mest effektivt når man lokalt prioriterer mellom ulike oppgaver.
Om vi ikke klarer å synliggjøre at kommunene foretar kloke prioriteringer, kommer kravene om øremerking. Slike krav kommer allerede fra politiske partier, men dette er forutsigbart og uproblematisk. Et problem blir det først når kravene om øremerking kommer tungt fra vanlige folk. Dette må vi unngå.
Det går et skille i norsk politikk når det gjelder å gi kommunene frihet. Faktisk er Erna Solberg og jeg enige i at kommunene må gis valgfrihet når det gjelder for eksempel privatisering og konkurranseutsetting. Jeg advarer mot privatisering og konkurranseutsetting av skole og pleie og omsorg fordi jeg tror det fører til mer byråkrati og dårligere tjenester, men jeg mener at kommunene selv må ha rett til å velge det de mener er den beste løsning for sine innbyggere. Jeg er grunnleggende opptatt av frihet, og jeg er altså villig til å risikere at kommunene velger annerledes enn hva jeg anbefaler.
En konsekvens av sultefôringen av kommuneøkonomien er en del ukloke avgjørelser rundt omkring. Ikke fordi lokalpolitikere er ukloke, men de har ikke hatt muligheter til å handle annerledes. Alle vil vel være enige om at det er uklokt å legge ned ungdomsklubben og eldresenteret? Slike ting er likevel blitt gjort i ganske stor utstrekning rundt forbi, selv om det altså, i et lengre perspektiv, er svært uklokt. Sparekniven har rett og slett tvunget en del kommuner til å handle slik.
Jeg er opptatt av å utvikle et samfunn som i langt større grad tenker forebygging – og langt mindre reparasjon. Dette er bra for folk, og i lengden er det billigere for samfunnet. Hvis vi skal skape det forebyggende samfunn, må vi sette kommunene økonomisk i stand til å gjøre smarte ting. De senere årene har vært ødeleggende i forhold til en forebyggingstenkning fordi kommunene har vært nødt til å kutte på så mange viktige områder.
Nå er det noen som sier at kommunene må friskmeldes økonomisk fordi det er kommet tall fra TBU som sier at gjennomsnittlig netto driftsresultat i norske kommuner i fjor var på 3,9 %. Dette er selvsagt bra, men hva viser egentlig tallet? Tallet viser at vi har ansvarlige lokalpolitikere i Norge som avpasser utgiftene etter inntektene. Tallet sier ingenting om verken omfang eller kvalitet på tjenester. Man kan selvsagt få en hvilken som helst kommune til å gå med 10 % overskudd. Det er jo bare å kutte nok.
Jeg er opptatt av at disse tallene ikke skal misbrukes. De skal brukes til å forklare folk at vi i Norge har en ansvarlig kommunal sektor, men de sier altså ikke noe om tjenesteproduksjon. Derfor er de også bare måtelig interessante.
Et ytterligere problem med sultefôringen av kommuneøkonomien er at det er drepende for folkestyret. Jeg har den største respekt for de representanter som nå i årevis har holdt ut i rundt forbi i kommunestyrer uten å ha hatt mulighet til å gjøre det de ønsker, nemlig å utvikle lokalmiljøet sitt og styrke tjenestene i kommunen.
Dette betyr at å styrke kommuneøkonomien, er av avgjørende betydning for å oppnå det første punktet i visjonen jeg innledet med; nemlig at kommunen skal være en levende demokratisk arena.
En annen konsekvens av de siste årenes økonomiske situasjon i kommunene, er at fokus har blitt satt på kommunen som tjenesteleverandør, mens man ikke har utnyttet kommunenes potensiale som samfunnsutvikler og tilrettelegger for det gode samspill mellom næringslivet, frivillige og det offentlige. Også derfor er det viktig med handlingsrom i kommunesektoren.
At kommunene får mer penger, betyr ikke at de kan legge seg bakpå og slutte med viktig fornyingsarbeid. Denne kommunalminister kommer til å snakke like mye om kvalitet og omstilling som andre kommunalministere.
Jeg er opptatt av at vi må finne modeller som gjøre omstillingsarbeid til en naturlig og konstant del av arbeidet i norske kommuner. Det har vært en mengde prosjekter med litt penger her og litt penger der, og man har styret og ordnet, og mye bra er blitt gjort.
Men jeg er opptatt av å få dette inn i en form hvor omstilling blir noe naturlig. Vi arbeider med å finne en modell for dette. Denne modellen må finnes i skjæringspunktet mellom de folkevalgte, administrasjonen og de ansatte. Vi har samtaler med KS og de ansattes organisasjoner om hvordan vi kan klare dette. Paraplyen for omstillingsarbeidet har vi valgt å kalle – og navnet er ikke endelig – Smilende kommuner.
Hva er så en smilende kommune? Kort fortalt er det en serviceorientert kommune. Det er en kommune med kvalitet i tjenestetilbudet. En smilende kommune skal også være effektiv økonomisk, og den skal være en god arbeidsplass for sine ansatte. Vi skal som sagt fortsette omstilings- og fornyingsarbeidet, men vi skal gjøre det med de ansatte.
Med vårt regime blir det ikke snakk om at kommuner skal tvinges sammen. Hvis kommuner selv ønsker å slå seg sammen, skal ikke vi stikke kjepper i hjulene for dem, men denne kommunalministeren kommer ikke til å reise land og strand rundt og love bort veier og bredbånd til de kommuner som slår seg sammen. Det er både dårlig kommunalpolitikk og dårlig samferdselspolitikk. Men de pengeløfter som ligger der fra tidligere regimer, skal vi selvsagt følge opp. Så skikkelige er vi.
Vårt hovedalternativ til kommunesammenslåing er interkommunalt samarbeid. Nå får vi spennende rapporter om de erfaringer man har høstet med blant annet interkommunalt barnevern, og disse erfaringene er gode. Vi har en jobb å gjøre ved å tilrettelegge lovmessig for dette. Jeg er selvsagt klar over de farer det også kan representere i form av manglende demokratisk kontroll og gjennomsiktighet, men det er jo nettopp de samme problemene som man har i store kommuner.
Noen av dere hadde kanskje trodd at jeg i dag skulle gi dere svaret på Borge-utvalget. Det får dere ikke. Men svaret kommer om ikke så lang tid. Det jeg kan si, er at Borge-utvalget har kommet med viktige bidrag, men det er mye der som strider fundamentalt mot vår tenkning og som ikke vil bli fulgt opp.
Dessverre rekker jeg ikke å si så mye om forvaltningsreformen. Men jeg vil slå fast at den skal være en demokratireform og en reform for desentralisering.
Det som er sikkert, er at ingen oppgaver skal bli tatt fra kommunene. Det kan dere være trygge på. Hovedhensikten med reformen er å flytte oppgaver fra staten til det regionale nivå. Det kan kanskje dryppe litt på kommunen, men noen massiv overføring av oppgaver til kommunene, ser jeg ikke for meg. Vi har bestemt oss for å ha tre forvaltningsnivåer, og jeg legger til grunn at vi skal ha en finmasket kommunestruktur.
Vi har store ambisjoner for Kommune-Norge. Folk fortjener en solid og effektiv kommunal sektor. For å legge til rette for dette, er jeg som statsråd, selvsagt avhengig av samspill med dere. Derfor er jeg åpen for råd, og jeg vil lytte. Jeg ser frem til samarbeid, uansett politisk farge.