Dyr: Beitesaken i Rendalen

Dyr: Høyesterett slår i domspremissene i Rendalensaken fast at dyrevernnemnda hadde tilstrekkelig hjemmel i dyrevernloven til å fatte vedtak om akutt sanking av sau på beite.

- Jeg konstaterer at Høyesterett stadfester at dyrevernloven også gjelder i forhold til sau på beite. Dommen slår imidlertid fast at det kun kan fattes tidsbegrensede vedtak om beiterestriksjoner knyttet til en konkret situasjon, sier statssekretær Ola T. Heggem.

• Hele dommen fra Høyesterett

Hjemmel i dyrevernloven
Høyesterett slår i domspremissene i Rendalensaken fast at det overhodet ikke kan være tvil om at dyrevernnemnda hadde tilstrekkelig hjemmel i dyrevernloven til å fatte vedtak om akutt sanking, stopp av slipp av sau i utmark, innsanking av allerede sluppet sau ved et eventuelt ulveangrep og ekstraordinært tilsyn.

Kun dyrevernhensyn
Dyrevernnemnda vedtok imidlertid samtidig også at vedtakene skulle bli stående inntil ulvene var felt eller det blir bekreftet av det ikke er revirhevdende ulv i området. Etter Høyesteretts syn hadde imidlertid dyrevernnemnda ikke hjemmel til å beslutte pålegg om beiteforbud i utmarka av en slik varighet som ble resultatet i dette tilfellet. Slik Høyesterett ser det var det i realiteten naturfredningshensyn og ikke dyrevernhensyn som var årsak til at beiteforbudet ble stående ved lag. Høyesterett mener at en da er utenfor dyrevernlovens ording med offentlige pålegg for dyreeiernes regning.

Erstatning
Staten hadde erkjent at dersom dyrevernnemndas vedtak ble kjent ugyldig, ville dette utløse erstatningsansvar. Samtidig hadde dyreeierne akseptert at tingrettens erstatningsutmåling skulle bli stående hvis vedtaket ble kjent ugyldig. I grove trekk medførte dette at dyreeierne ble tilkjent en erstatning for beitesesongen 2002 som tilsvarte mottatt kompensasjon fra miljøvernmyndighetene for årene 2003 og 2004.

Dette er saken
Tretten saueeiere i Rendalen gikk til søksmål mot staten og krevde at dyrevernnemnda sitt vedtak 24.06.02 etter dyrevernloven § 2 om å holde sauene borte fra sine beiteområder inntil revirhevdende ulv var ute, ble kjent ugyldig og at staten skulle betale erstatning for påført økonomiske tap.

Nord-Østerdal tingrett ga staten medhold i at vedtaket hadde hjemmel i dyrevernloven, men påla staten å betale for det økonomiske tap som saksøkerne ble påført som følge av beiteforbud fordi erstatningsplikt kunne utledes av prinsippene i Grunnloven § 105 om rådighetsinnskrenkinger.

Eidsivating lagmannsrett fant at dyrevernnemndas vedtak var gyldig fordi det hadde begrenset varighet, og at vedtaket ikke førte til rådighetsinnskrenking som ga rett til erstatning etter Grunnloven § 105.

Saken ble anket til Høyesterett, og anken gjaldt både gyldighetsspørsmålet og erstatningsplikt i forhold til § 105. Kjæremålsutvalget henviste kun spørsmålet om hvorvidt dyrevernloven ga hjemmel for dyrevernnemndas vedtak til behandling i Høyesterett.

Dyr: Høyesterett slår i domspremissene i Rendalensaken fast at dyrevernnemnda hadde tilstrekkelig hjemmel i dyrevernloven til å fatte vedtak om akutt sanking av sau på beite.

15.09.06

• Gratis nyhetstjeneste fra LMD