Landbruks- og matministerens svar på spørsmål nr. 13 til Stortingets spørretime 12.05.2010

• Les hele debatten hos Stortinget

Spørsmål

Med den lange og kalde vinteren 2009-2010 friskt i minne, er det mange som kan takke ved-produsentene for en grei innetemperatur. Men mange vedprodusenter sliter økonomisk og mener at deres næring har dårligere rammevilkår enn andre varmeprodusenter, som for eksempel strøm, varmepumper og pelletsovner. Ser statsråden denne forskjellen?

President

Som representanten Per Roar Bredvold peker på, har den lange og stabile kuldeperioden sist vinter virkelig vist verdien av å ha et ildsted i boligen og de gode egenskapene som vedfyring har som varmekilde, både for dem som bruker ved som hovedvarmekilde og som spisslast. Vedfyring er enkelt, billig og klimavennlig. Fyring med ved til romoppvarming i boliger utgjør rundt halvparten av all bruk av bioenergi i Norge, rundt 6 TWh per år. Om lag 80 prosent av husstandene i Norge har en vedovn.

Vedproduksjon utgjør en viktig tilleggsnæring for mange bønder og skogeiere. Vedproduksjon bidrar til å utfylle ledig arbeidstid på norske gårbruk og innsatsen er i stor grad basert på gårdens maskinpark og ressurser. Med andre ord er dette ofte en meningsfull og kostnadseffektiv måte å utnytte landbrukseiendommens ressurser på.

Svært mange vedprodusenter henter mesteparten av råstoffet fra egen skog, noe som også bidrar positivt i kulturlandskapet, og gir kortreist energi. Jeg mener at vedproduksjon gir et godt grunnlag for lønnsom virksomhet. Ser vi på pris per kilowatt-time, gir ved betydelig større betalingsevne til råstoffprodusenten sammenlignet med flis. Flis betales med rundt 12-15 øre/kWh, mens ved gir 45 65 øre/kWh. Produksjon og salg av ved gir således en større verdiskaping for produsentene fordi de følger veden langt ut i verdikjeden – ofte helt fram til forbruker. Det er videre et betydelig antall aktører som etablerer vedproduksjon og -salg basert på innkjøpt virke. Jeg antar at de ikke ville gjort dette uten en viss lønnsomhet. Jeg vil betegne markedet for ved som et modent marked, selv om det også her finnes rom for effektivisering og videreutvikling, som ytterligere kan bedre lønnsomheten for produsentene. Jeg deler ikke representanten Bredvolds bilde av at vedprodusentene generelt sliter med dårlig lønnsomhet.

I 2009 etablerte Landbruks- og matdepartementet en ordning med støtte til uttak av skogsråstoff til bioenergi. Bakgrunnen for dette er at tilbudet av råstoff til bioenergi og da først og fremst skogsflis, er en flaskehals i regjeringens bioenergisatsing. Flismarkedet skal dekke andre markedssegmenter enn ved. Og skal vi nå regjeringens mål om økt utbygging av bioenergi med pluss 14 TWh innen 2020, trenger vi store volumer flis. Til nå har markedet for skogsflis vært preget av svak lønnsomhet. I en tidlig fase mener jeg derfor det er nødvendig med ekstra tiltak for å stimulere til økt flisproduksjon – for å få dette markedet oppe å gå. Innenfor de begrensede rammene for denne ordningen er det verken ønskelig eller forsvarlig å inkludere støtte til vedproduksjon så lenge denne produksjonen er lønnsom. Jeg vil samtidig vise til at under Bioenergiprogrammet, som er det andre av to viktige virkemidler i Landbruks- og matdepartementets bioenergipolitikk, gis det investeringsstøtte til vedkjeler på linje med investeringsstøtte til fliskjeler. Til slutt er det også viktig å peke på at inntekter fra vedsalg kan inngå i det såkalte jordbruksfradraget. Dersom vedprodusenten har jordbruksinntekt, gir det mulighet for større skattefradrag.