Tale: Framtidig norsk storfekjøttproduksjon - trusler og muligheter

Godtfolk !

Takk for invitasjonen ! Jeg synes det er nyttig å komme ut og møte dere som jobber i primærlandbruket i det daglige ! 

Innledning
Jeg vil gjerne innledningsvis få fram at vi i regjeringen ikke bare driver med landbruk ! Noe jeg synes er et viktig resultat som vi har oppnådd, er det distriktspolitisk løftet regjeringen har gjennomført. 

I distrikts- og regionalmeldingen ”Hjerte for hele landet” har regjeringen synliggjort de høye ambisjonene vi har for distrikts- og regionalpolitikken. Regjeringen er kommet godt i gang med å innfri målene på flere viktige områder:

• Kommunesektorens inntektsvekst i 2006 var den høyeste siden 1991.
• Gjeninnført vårt viktigste distriktspolitiske virkemiddel; den differensierte arbeidsgiveravgiften, bl.a. i hele Nord- Norge.
• Igangsatt en flerårig småsamfunnssatsing

Samfunnskontrakten og legitimitet – den generelle landbrukspolitikken

Regjeringen er opptatt av å fremme en positiv utvikling av landbruksnæringen som kan bidra til sikring av bosetting og livskraftige lokalsamfunn i hele landet. Et aktivt landbruk i hele landet, dreier seg om politiske valg og vilje til å bruke virkemidler. 

For regjeringen er derfor landbruket en viktig del av distriktspolitikken. 

Jeg mener at det norske landbruket i fellesskap har en kontrakt med samfunnet der vi skal levere: trygg mat, levende bygder, miljø og kulturlandskap. Målet med norsk landbruk og landbrukspolitikk kan ikke bare være billigst mulig mat ! 

Til gjengjeld gir samfunnet landbruket rammer gjennom budsjett­overføringer, lovverk, tollvern og andre virkemidler som bidrar til stabilitet. Landbruket er derfor helt avhengig av å ha troverdighet, legitimitet og støtte i samfunnet.  

Jeg mener at landbrukets evne til å oppfylle denne samfunnskontrakten handler om landbrukets legitimitet i befolkningen. 

Det viktigste regjeringen gjør for å oppfylle dette målet for landbrukssektoren er virkemidlene over jordbruksavtalen. Det er på denne måten vi legger grunnlaget for et aktivt landbruk i hele landet. Men som sagt, myndighetenes bidrag kommer ikke bare gjennom landbrukspolitikken, men også gjennom bl.a. skatte- og avgiftspolitikken, juridiske virkemidler i ulike sektorer. 

WTO

• Sentralt i rammebetingelsene for norsk landbruk framover står WTO-forhandlingene.
• Sommerens suspensjon av WTO forhandlingene ble opphevet rett før jul, og på et Mini-ministermøte i Davos i slutten av januar ble det gitt tilslutning til at forhandlingene gjenopptas for fullt. Møteprosessen i Geneve er nå i gang, men lite vil skje før de viktigste aktørene beveger seg.
• Det er fortsatt ingen enighet mellom de viktigste aktørene i forhandlingene, USA, EU, Brasil og India (G 4). Det bør imidlertid også nevnes at det er flere forhandlingsområder utenom jordbruk som også skaper store vansker med å få fremgang i forhandlingene.
• I USA ble den nye jordbruksloven lagt frem i februar, og denne viser små tegn til bevegelse hos USA på den totale internstøtten. Samtidig har Bush-administra-sjonen nå bedt Kongressen om et nytt mandat for handelsforhandlinger. Håpet er at USA skal få det, men det er svært uklart om en klarer å få et nytt mandat på plass før det eksisterende mandat går ut den 30. juni i år. En håper likevel at det skal være mulig å avslutte WTO-forhandlingene i 2007.
• Vi forholder oss til at forhandlingene nå er i full gang igjen og de har derfor høyeste prioritet. Det blir en intensiv fase med møter fram til sommeren.
• I utgangspunktet mener vi det er viktig å få til internasjonale rammer for handelen mellom land. En balansert avtale som tar hensyn til Norges behov, med den forut­sigbarheten det vil gi, vil være bra for norsk landbruk og næringsmiddel­industri.
• Samtidig er det et faktum at da forhandlingene stoppet opp i sommer, forelå det mange forhandlingsforslag som var dramatiske for norsk landbruk, og som ikke på noen måte var forenlige med vårt mål om å opprettholde et aktivt landbruk over hele landet.
• Jeg tror det er i vår interesse å arbeide for en snarlig WTO-avtale som er til å leve med for norsk landbruk. Jeg har tro på at det er mulig å få til en slik avtale. Dette forklarer den aktive rollen Norge spiller i WTO der vi blant annet leder Oslo-prosessen der 6 land med høyst ulike interesser prøver å legge til rette for fremgang i WTO-forhandlingene. Dette er Norge, Canada, New Zealand, Kenya, Chile og Indonesia.
• EUs handelskommisær Mandelson, som statsråden møtte tidlig i februar, berømmet Norge for den aktive rollen vi spiller i WTO. Han uttalte til norsk presse at om andre land hadde vært like konstruktive som Norge, hadde vi ikke hatt de problemene som vi nå opplever i WTO. Jeg opplever at det ikke er dette bildet som kommer fram i norske media.
• For oss er markedsadgang det viktigste området i landbruksforhandlingene: sentrale posisjoner er:
• Unngå tolltak
• Tilstrekkelig antall sensitive produkter med lav tollreduksjon
• Unngå store kvoteutvidelser
  
  
• For norsk innflytelse er samarbeidet i G10 avgjørende og prioriteres. Samtidig prøver vi å få til felles forslag mellom G 10 og EU på sensitive produkter og enkelte mer tekniske spørsmål. Norge er en aktiv pådriver i dette arbeidet.
• Mye hardt arbeid gjenstår og vi vil fortsette arbeidet vårt for å sikre en god WTO-avtale for norsk landbruk. Bare slik kan en få et tilstrekkelig handlingsrom for å følge opp våre målsettinger i landbrukspolitikken.

Jordbruksoppgjøret 2006 – Distrikts- og strukturvirkemidler

• Når det gjelder jordbruksoppgjøret vi oppnådde i fjor, mener jeg det tydelig viser at regjerningen står for en fellesskapstanke og en nasjonal landbrukspolitikk. Dette i motsetning til politikere som går inn for at markedet alene skal styre utviklingen.
• FRP vil kutte 6,7 mrd. kroner på ett år av overføringen over jordbruksavtalen, da riktignok med en kompensasjon på 1 mrd. kroner til de som avvikler.
• FRP legger til grunn slagordet ”Slipp bonden fri”.  Selv om bønder er selvstendig næringsdrivende, har stor produktivitetsframgang og er vant til å finne nye veier til inntekt, så behandler man ikke en hel sektor på den måten.
• Mye av grunnlaget for landbrukspolitikken vi står for, er at vi skal ta vare på landbruket i hele landet og det gjennom en variert bruksstruktur.
• Dette vil regjeringen oppnå gjennom bruk av både økonomiske og juridiske virkemidler for å styrke jordbruket i distriktene. Jeg kan nevne tiltak som distriktstilskuddene og strukturinnrettinga av produksjonstilskuddene.

Ved jordbruksoppgjøret i 2006 framforhandla vi en jordbruksavtale med en klar distrikts- og strukturprofil:

• I avtalen ble strukturtilskuddene økt med 100 millioner kroner fordelt til de minste brukene. Distriktstilskuddene ble økt med ca 20 millioner kroner
• Jeg vil gjerne legge til at det ble en god avtale med 850 mill. kroner mer til bøndene, med en inntektsøkning på 14.100 kroner pr. årsverk i snitt.
• I avtalen økes investeringsvirkemidlene med 45 millioner kroner og velferdsordningene styrkes med om lag 60 millioner kroner. Begge deler er viktig, i tillegg til inntektsøkning, ikke minst for unge i etableringsfasen.  

Nytt beitetilskudd:
Jeg vil komme tilbake til betydningen av beiting og pleie av kulturlandskapet. Men for å bidra til å nå måla om å ivareta kulturlandskapet, oppretta vi jordbruksoppgjøret i fjor et nytt nasjonalt beitetilskudd, innenfor en samlet bevilgning på 125 mill. kroner. Vi økte også bevilgningene til regionale miljøprogram og de kommunale SMIL-midlene (Spesielle miljøtiltak i jordbrukets kulturlandskap).

Kjøttfe:

• Om jeg skal gå mer spesielt inn på storfekjøtt og jordbruksoppgjøret 2006, så er nettopp beitetilskuddet et av de viktigste tiltaka. For alt storfe som går på innmarks- og/eller utmarksbeite i den påkrevde beiteperioden får bonden 100 kr pr. dyr. Det er ingen strukturavkorting, alle dyr gjør en om lag lik ”beite-jobb” og teller derfor likt.
• Jeg vil gjerne vise til at vi samtidig videreførte det eksisterende utmarksbeite-tilskuddet uendra. For storfe gis det 250 kr pr. dyr som har gått på beite i utmark i minst 8 uker.
• Ut fra vurderinger av markedssituasjonen på tidspunktet for jordbruksoppgjøret 2006, så ble målprisen for storfe videreført uendra på 40,13 kr/kg. Som vi husker var det i 2005 et stort overskudd av storfekjøtt i markedet, og det ga behov for reguleringseksport i 2006.
• Nettopp med grunnlag i dette markedsbildet for storfekjøtt jeg nå nevnte, måtte avtalepartene også vurdere i hvilken grad man skulle ”gi gass” mhp. styrking av alle tiltak for storfeholdet, både pris og budsjett. Vi måtte avveie markedsoverskuddet som var i 2005-2006 opp mot vurderinger av framtidig markedssituasjon for storfekjøtt, knytta til nedgangen vi har i populasjonen av melkekyr.
• Men jeg vil vise til at vi ut over beitetilskuddet over budsjett også økte satsen for driftstilskuddene både for bruk med melkeproduksjon og bruk med spesialisert kjøttfeproduksjon. Tilskuddet for bruk med kjøttfe ble økt med inntil 10.000 kr pr. bruk med 50 ammekyr eller mer. (+ 1.300 kr/ammeku). Samlet +8,7 mill. kroner for ammekyr.
• Husdyrtilskuddet ble økt med 160 kr pr. melkeku/ammeku intervallet 1-16 dyr. I alt +6 mill. kroner for bruk med spesialisert kjøttfehold.
• Jeg vil i sum si at jordbruksoppgjøret 2006 var det beste for norsk landbruk på mange år. Regjeringen fastsatte en økning i økonomisk ramme for jordbruket på i alt 850 mill. kroner. Herunder ble det gitt en nivåheving, inkl. andel av produktivi-tetsgevinst, på 270 mill. kroner.

Jeg vil senere i innlegget komme tilbake til markedsforhold og vurderinger knytta til årets jordbruksoppgjør. 

Kulturlandskap
For Regjeringen er beiting og kulturlandskap en helt sentral del av en god landbruks-politikk som skal bidra til å gi landbruket legitimitet framover. Folk må se et aktivt landbruk i bygdene.  

Reiselivet har innsett verdien av et vakkert, unikt og velpleid landskap. Det er ikke uten grunn at reiselivets organisasjoner nå har blitt de sterkeste støttespillerne for en landbrukspolitikk som sikrer et aktivt landbruk over hele landet – ikke minst i distriktene!

Jeg nevnte i starten av innlegget mitt en kontrakt som landbruket må oppfylle for å ha legitimitet og støtte i samfunnet. Ivaretakelse av kulturlandskapet er ett av de fire hovedpunktene som landbruket må oppfylle i denne samfunnskontrakten. For at landbruket skal nå dette målet, er produksjon med kjøttfe inkl. beiting avgjørende. Og kjøttfeholdet vil bli stadig viktigere i denne sammenheng med en fortsatt reduksjon i antall melkekyr.  

Miljøhandlingsplan

Norsk landbruk har et godt utgangspunkt fordi vi er av de beste i klassen når det gjelder en miljøvennlig produksjon. Det skyldes blant annet:

• Klima og topografi
• En landbrukspolitikk som har bidratt til en spredt småskalaproduksjon over hele landet
• Stor bruk av utmarksressurser (setring, sommerbeite, sau på fjellet)
• Bevissthet i næringa, innføring av effektive verktøy på den enkelte gård, som gjødselplan, plantevernsertifikat og Levende skog.
• Målrettet avlsarbeid som har tatt hensyn til dyrehelse og dyrevelferd
• Godt forskningsmiljø og rådgivningsapparat 

Men vi kan ikke stoppe nå! Vi må ligge i front framover slik at:

• Landbruket blir et fyrtårn i Norges miljøpolitikk
• Miljø blir et av de viktigste argumentene for å sikre landbrukets legitimitet framover

Vi vil derfor legge fram en miljøstrategi i løpet av våren. Her vil vi dra opp utfordringene, strategiene og komme med tiltak for å følge opp de strategiske valgene. Denne strategien vil vi legge til grunn for jordbruksforhandlingene og annen virkemiddelutforming innenfor landbrukspolitikken.

Næringsutvikling

Ta landet i bruk! 
Vi har akkurat laget en ny strategi for næringsutvikling. Tittelen er ”Ta landet i bruk!”

Mitt ønske er at alle landbrukseiendommenes ressurser skal utnyttes for å skape lønnsom næringsaktivitet. De mange gårdsbrukene er ”nav” for verdiskaping, og ved å utnytte mulighetene som ligger i gårdens samlede ressurser, kan det skapes nye arbeidsplasser.

Strategien tar utgangspunkt i de unike kvalitetene norsk landbruk representerer. Vi vil legge til rette for at det blir viktige konkurransefortrinn framover ! 

Suksessen framover ligger i at vi klarer å forene bevaring av våre unike særpreg, med muligheten for å utvikle interessante, lønnsomme og konkurransedyktige næringer. Det må skje både innenfor de tradisjonelle næringene, og gjennom å utvikle nye næringer basert på lokale ressurser.  

De viktigste områdene er:

• Skogbruk og bioenergi
• Grønt reiseliv
• Inn på tunet
• Matmangfold, lokale spesialiteter, økologisk mat 

Når det gjelder satsingsområdet mat, som kanskje er mest interessant i denne forsamlingen, er det valgt tre hovedstrategier til grunn for å nå målsettingen:

• Bidra til oppgradering og fornyelse av driftsapparat for å oppnå kostnadsreduksjoner i volumorientert primærproduksjon.
• Bidra til nyskaping, utvikling av norsk matkultur, kompetanseutvikling og FoU.
• Utvikling av merkeordninger, økt markedsadgang og gode distribusjonsløsninger.

Strategiene er først og fremst knyttet til våre virkemidler som på næringsutvikling er BU-midlene, Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon og tilskuddet til Stiftelsen KSL Matmerk. 

Fordeling av BU-midler for 2007
De fylkesvise bygdeutviklingsmidlene kan blant annet brukes til å støtte investeringer i tradisjonelt landbruk eller i nye næringer med basis i landbrukets ressurser.  

For 2007 er det gjennom jordbruksoppgjøret gitt en ramme på 371 mill. kroner til fylkesvise bygdeutviklingsmidler. I tillegg er det gitt en låneramme på 700 mill. korner som grunnlag for tildeling av rentestøtte.  

Ved jordbruksoppgjøret 2006 ble det en økning på 45 mill. kroner i de fylkesvise BU-midlene for 2007. Økningen gjør at alle fylker for 2007 derfor får økt sin ”pott” jamført med bevilgningene for 2006. 

Jeg vil vise til at vi allerede ved jordbruksoppgjøret 2008 vil evaluere utslaget av endringene i regelverket for BU-midlene vi har lagt til grunn for 2007.  

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon
Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP mat) skal bidra til høyere verdiskaping gjennom å stimulere til produksjon av mat med særpreg og høy kvalitet med utgangspunkt i markedsmuligheter og forbrukerbehov.

Kompetanse- og produktutviking i kjøttsektoren er viktig for å lykkes med å øke verdiskapingen i næringa. En rekke bedrifter deltatt i kompetanseutviklings- og produktutviklingsprosjekter, mange av disse er fra kjøttfenæringa. 

Satsing på matspesialiteter
Når det gjelder næringsutvikling, er det viktig for meg som statssekretær i landbruks- og matdepartementet nettopp å understreke betydningen av satsing på mat og matkultur.  

Det innebærer satsing på å skape nye markeder for lokale matspesialiteter. Det gir produsentene mulighet til å oppnå en god pris for sine produkter. Jeg vil også understreke at et økt mangfold også synliggjør noe av det flotte norsk landbruk har å bidra med. 

Økologisk produksjon

• Ved å slå fast at 15 prosent av matproduksjonen (regnet i verdi)og matforbruket i Norge skal være økologisk i 2015, har Regjeringen satt seg svært ambisiøse mål.
• Vi mener økologisk produksjon har en særlig viktig rolle å spille som et korrektiv og en spydspiss i vårt arbeid for å gjøre norsk landbruk enda mer miljøvennlig.
• Markedet for økologisk mat er i rask utvikling, og vi mener det er viktig at markedspotensialet i størst mulig grad skal kunne fylles med norske produkter og slik være en inntektskilde for norske bønder. Det er viktig at vi klarer å få til en tilnærma balanse mellom produksjon og forbruk. For at landbruket skal oppnå legitimitet i samfunnet må vi kunne produsere de varene som forbrukerne etterspør. Og vi bør på den andre siden også kunne vise til at de økologiske produktene fra norske gårdbruk, i hovedsak blir omsatt som økologisk vare.
  
  
• Med utgangspunkt i produksjonsforholdene i Norge, er det klart at det er i de grovfôrkrevende produksjonene hvor grunnlaget for økologisk produksjon er størst. Grovfôrproduksjonene må derfor utgjøre en relativt større andel av målet på i gjennomsnitt 15 % andel økologisk vare, jamført med kraftfôrbaserte produksjoner.
• Økologisk storfekjøttproduksjon utgjør per i dag en liten andel av total kjøttproduksjon. Fram til 2005 var det en klar økning i produksjonen av storfeslakt, men de siste to årene har det vært stagnasjon eller tilbakegang i produksjonen. Dette er en utfordring ettersom etterspørselen nå er økende. En økning i produksjonen er også nødvendig for å få etablert mer effektive distribusjons- og logistikksystemer.
  
  
• Utfordringene i økologisk storfekjøttproduksjon er i hovedsak knyttet til å unngå store reduksjoner i avdråtten. Men selv om det må forventes en nedgang i produsert mengde kjøtt ved økologisk drift, så viser erfaringer at man kan få positive økonomiske resultater av omlegging til økologisk drift pga. høyere verdi pr. produsert enhet. 
• Med tilgang til ekstra areal slik at kjøttproduksjonen kan opprettholdes på samme nivå, vil man kunne få et økonomisk resultat som kan ligge rundt 20 % høyere enn i konvensjonell drift. Det kan derfor være god økonomi i omlegging til økologisk storfehold!
• Omlegging til økologisk storfeproduksjon trenger ikke bety store forandringer i driftsopplegget, men det kan kreve økte faste kostnader knyttet til nødvendige tilpasninger av husdyrbygningene. I vår næringsutviklingsstrategi ” Ta landet i bruk” har vi derfor lagt vekt på at økologiske produsenter som gjør nødvendige tilpasninger i driftsapparatet for å oppfylle pålagte regelverkskrav, bør prioriteres ved vurderingen av hvem som skal tildeles investeringsvirkemidler.
  
  
• Vi er også klar over at regelverket for økologisk produksjon kan være en utfordring på en del områder. For økologisk storfehold er blant annet krav om luftegård for okser krevende og kan være en flaskehals for utviklingen på området. Vi har forståelse for disse utfordringene, og tar dette på alvor. Samtidig vil jeg understreke at regelverket for økologisk produksjon er grunnlaget for forbrukernes tillit til merkeordningen, og deres betalingsvilje for økologiske produkter. Gis det for mange dispensasjoner fra regelverket, vil dette kunne undergrave tilliten til den økologiske produksjonen.
  
  
• Vi arbeider aktivt på flere fronter for å utvikle det økologiske landbruket. Blant annet ble som kjent bevilgningene til økologisk produksjon økt vesentlig i fjorårets jordbruksforhandlinger.
• Som dere antagelig er kjent med, har en interdepartemental arbeidsgruppe arbeidet med en strategi for hvordan vi skal nå måla for økologisk matproduk-sjon og -forbruk. Det for tidlig å kunne formidle noen resultater herfra.
• Vi har hatt en egen undergruppe som har lagt fram forslag til endringer i virkemidlene retta mot økologisk landbruk. Forslagene vil være en del av grunnlaget for kommende jordbruksoppgjør.  

Dyrehelse / dyrevelferd
Vi kan være stolte over at vi jevnt over har en god dyrehelse og høye standarder for dyrevelferd i landet vårt. Slik vil vi at det skal være også i fremtiden. Dyrenes velferd er like viktig i kjøttbransjen som i andre husdyrnæringer. Tradisjonelt har fokus i sterkere grad vært rettet mot melkekyr enn mot kjøttproduserende dyr, men jeg vil minne om at alt storfe omfattes av forskrift om hold av storfe. 

Regelverket sier at vi må ta hensyn til dyrenes behov, og sørge for at de klarer å tilpasse seg den driftsformen de holdes i. Samtidig har dyreeier et ansvar for at dyrene tilbys forhold som ivaretar både velferd og helse.  

Helse og velferd er to forhold som henger nøye sammen, og som er viktig både for dyr og eier. Et eksempel på dette er problematikken rundt skitne dyr. Et individ tilgriset av møkk og søle vil neppe oppleve en høy grad av velferd. Samtidig har erfaring vist at når skitne dyr leveres til slakteriet kan dette medføre en trussel mot hygienen og produktkvaliteten når kjøttet når forbrukeren i butikkhyllene. Det er ikke akseptabelt med et så stort antall storfe som er møkkete når de blir levert til slakt. Jeg støtter derfor bruk av økt trekk i avregningsprisen til leverandør. Møkkete dyr er et forhold som må ses i sammenheng med dyrevelferd, krava til maten som produseres og dermed også viktig i forhold til landbrukets legitimitet i samfunnet.

Det er registrert mindre sykdom hos kyr av kjøttferaser enn hos melkekyr. Likevel må ikke dette bli en sovepute for produsentene. Dyrene har samme behov for god hygiene, trygghet, riktig fôring, plass og mosjon, uavhengig av hvilken kategori vi setter dem i vårt produksjonssystem. 

Kjøttfe er ofte robuste dyr som kan gis mulighet til å leve et friere liv med mer utegang enn en del andre produksjonsdyr. Min utfordring til dere er å gjøre norsk kjøttproduksjon til en næring med stolthet og fremtidstro, gjennom å satse på sunne dyr som tilbys gode vilkår, for derigjennom å oppnå god velferd og kvalitetsmessig gode produkter. 

Rovvilt
Kjøttfe er i liten grad utsatt for rovviltskader og er derfor et alternativ til sau i områder med jerv og gaupe. Dette er også blitt gjort i flere rovviltområder. Det er unntaksvis vi ser at det utbetales erstatning for storfe på grunn av rovvilt.

Det er positivt at en ved en omlegging til kjøttfe fortsatt kan utnytte beiteressursene og pleie kulturlandskapet. Men jeg ser også begrensninger i forhold til satsing på frittgående storfe i områder med revirhevdende ulv eller i tette bjørneområder. Her vil vel også storfe være et potensielt byttedyr. Men erstatningsstatistikken viser kun sporadisk utbetaling år om annet. Så bedømt ut fra tittelen på foredraget, vil jeg si at rovvilt ikke utgjør en trussel mot kjøttfe, og at det gir denne produksjonen en særlig mulighet i distrikt med mye rovdyrplager på småfe. 

Markedsutvikling
I 2006 har det vært relativt god balanse i storfekjøttmarkedet. Produksjonen var på i alt 87.200 tonn i 2006, dvs. det samme som i 2005. Prognoseutvalgets vurderinger fra januar i år angir en nedgang i produksjonen på 3 %, mens engrossalget forventes å stige med nær 2 %. Om vi tar høyde for importkvotene, så gir dette et underskudd i markedet på 3.400 tonn.  

Den forventa økte omsetningen av storfekjøtt er en følge av mange forhold, bl.a. en viss befolkningsvekst, økt kjøpekraft og forutsetning om fortsatt tillit til storfekjøttet. Dette er forhold som gjør at vi i flere år framover trolig kan forvente en viss økning i forbruket av storfekjøtt. 

Samtidig blir det færre melkekyr. Fra 1999 til 2006 ble antall melkekyr i landet redusert med 54.000. I samme periode ble det bare 22.000 flere ammekyr. Det betyr drøyt 32.000 færre kalver på 7 år. Og dermed får vi mindre potensial for å dekke etterspørselen. Fortsetter denne utviklingen må en betydelig del av storfekjøttforbruket dekkes med import. Det blir det ikke beiting av. Og dette gir ikke næringsdrift på norske land-brukseiendommer og i norsk kjøttindustri. 

Derfor må det forbedringer til i alle ledd av produksjonen. Økonomien i denne produksjonen omtales ofte som dårlig, særlig i mindre besetninger. Men vi vet også at de som mestrer de faglige utfordringene i produksjonen ut fra brukets samlede ressursgrunnlag og har optimal tilpasning av driftsopplegget, oppnår tilfredsstillende driftsøkonomi. Dette handler blant annet om:

• utnytting av dyrematerialet,
• markedstilpasset kvalitet – som har stor betydning for prisen, produksjonsstyring,
• spesialisering og samarbeid, av typen BIFF-ringer, som kan bidra til lavere enhetskostnader også for de som driver i mindre skala
• kompetanseheving og prioritering av kjøtt både i melkebesetninger og spesialisert produksjon.

Med andre ord en rekke inntektsgivende tiltak som bransjen selv må ta tak i.  

Jordbruksoppgjøret 2007
Jeg kan ikke nå å gå inn på hva som vil bli tilbudet ved de kommende jordbruks-forhandlingene. Men jeg vil understreke at vi fra myndighetshold har stor oppmerk-somhet om markedsutviklingen for storfekjøtt. En viktig inngang for meg i utformingen av virkemidlene i landbrukspolitikken er at de som tilpasser seg i tråd med samfunns-kontrakten skal premieres. Det nye beitetilskuddet er et ledd i dette, og det vil bli videreutviklet. Det skal merkes i pengeboka at man ikke bruker beite som en ressurs i storfeholdet. 

Jeg vil også ta opp noen andre aktuelle vurderinger knytta til storfe og årets jordbruks-oppgjør:

• Nøytralitet i virkemidler: Vi har hittil i hovedsak ønska å satse på virkemidler som har en relativt nøytral effekt overfor storkjøttproduksjon i hhv. melkeku- og kjøttfe-besetninger. Et tiltak i denne sammenheng er målprisøkning. Jeg mener vi er avhengig av at det satses på kjøttproduksjon i begge grupper.
• Strukturtiltak: For å øke norsk produksjon av kjøttfe kan det nå være aktuelt å heve intervallene med høyeste tilskuddssats. Jeg vil understreke at dette er en høyst foreløpig vurdering. Men om underskuddet for storfekjøtt øker, må vi se på mulige tiltak for å øke produksjonen.
• Samdrifter: På dette området har vi videreført hovedprinsippet fra den foregående regjeringen. Med likt produksjonsomfang bør foretak i jordbruket få om lag samme tilskuddstildeling om vi ser bort fra forhold som distriktstilskudd mv. ut fra lokalisering av foretakene. Like muligheter for enkeltpersonforetak og samdrifter bør også legges til grunn for utforming av tilskuddsregelverket. En produsent skal ikke kunne hente ut husdyrtilskuddet, som er regulert med et maksimalbeløp, fra flere foretak. Derfor kan ikke medlemmer i samdrift med melkekyr også hente ut maksimalbeløpet i denne tilskuddsordningen med storfe i gammelfjøset på egen eiendom. Men jeg vil legge til at vi løpende må vurdere alle problemstillinger knytta til virkemidlene våre.
• Jeg vil også vise til andre viktige tema som jeg har tatt opp i foredraget som økologisk landbruk og miljøhandlingsplan.

Jeg vil også bruke denne anledningen til å peke på et par andre viktige forhold knytta til årets jordbruksoppgjør. Det ene er at dette er forhandlinger, dvs. at statens endelig tilbud til jordbruk normalt er bedre enn hva som legges fram ved starten av oppgjøret. Mange ser bort fra dette, noe som kan gi unødig mye støy rundt forhandlings-prosessen. Jeg vil også peke på at vi i denne regjeringen skal gjennomføre fire jordbruksoppgjør, alle ”problemer” kan ikke rettes opp ved 1 – 2 oppgjør.

Avl
En overordnet målsetting for Norsk Kjøttfeavlslag er å bidra til at medlemmene produserer storfekjøtt av en kvalitet som markedet etterspør. Med en synkende melkekupopulasjon, økende ammeku-populasjon og en fremtidig underdekning av storfekjøttmarkedet vil mer av storfekjøttet komme fra kjøttfe. Det er en utfordring å fylle dette rommet med kvalitetskjøtt produsert i Norge på raser som både gir konkurransedyktig kvalitet og god utnyttelse av fôr- og beiteressurser.

På avlssiden ser jeg at Kjøttfeavlslaget søker løsninger gjennom samarbeid med Geno og andre avlsorganisasjoner. Med 10 ulike kjøttferaser fordelt på relativt få foretak, er det opplagt at det må samarbeid til for å oppnå resultater. Testingsstasjonen for kjøttfe er et synlig bevis på at samarbeid gir resultater.

Dette samarbeidet gjør også at kjøttfeavlen er en del av en internasjonal kunnskaps- og kompetansevev. Det er viktig å ha en faglig basis i fremsynte og dyktige forsknings-miljøer av høy kvalitet, og som samtidig har et sterkt praktisk fokus. Norske fortrinn på dette området er f.eks.:

• tett samarbeid mellom veterinærer og andre husdyreksperter
• bred og dermed mindre sårbar avlsmessig satsing
• friske dyr
• god organisering og gode systemer i næringen
• en fremtidsrettet kombinasjon av nærings- og forskningsstrategi
• et næringsliv som er villig til å satse både på egen forskning og forskning i tett samarbeid med offentlige forskningsmiljøer og annet næringsliv

Listen over raser som er ”representert her” i dag er alle å betrakte som ”innvandrere” og resultat av lange avlstradisjoner fra ulike europeiske land. Et nasjonalt avlsarbeid bidrar imidlertid til at dyrematerialet tilpasses norske rammebetingelser og krav til kontinuerlig utvikling på effektivitet og produktkvalitet. Organisasjonen støttes derfor over jordbruksavtalen med 450.000 kroner for 2007 med formål å fremme effektiv og målrettet avl innenfor norsk kjøttfeproduksjon. 

Avslutning
Jeg har nå tatt opp mange viktige deler av vår politikk og satsing på landbruksnæringa. Jeg skulle gjerne ha vært innom flere deler av politikken vår.  

Men jeg vil konkludere med for meg to viktige forhold:

• Jeg mener at regjeringens landbrukspolitikk med grunnlag i Soria Moria erklær-ingen helt klart er viktig og riktig for et aktivt og variert landbruk over hele landet !
• Når det gjelder norsk storfekjøttproduksjon, så er det helt nødvendig at omfanget av spesialisert kjøttfehold øker. Vi bør ha som utgangspunkt at norsk forbruk skal dekkes med norsk vare. Jeg mener at den gjennomgangen jeg nå har gjort av ”trusler og muligheter” for deres produksjon, klart viser at det bør være gode muligheter for økt satsing på produksjon med kjøttfe her i landet.  

Til slutt vil jeg si takk for meg og ønske dere lykke til med satsingen på kjøttfe-produksjon framover !